– Digitaliseringa byr på fantastiske muligheter, men ikke glem oss som er grå i håret

I sommer ble flere tradisjonelle arrangement avlyst eller droppet. Skyldes dette dalende dugnadsvilje, dårlig markedsføring eller at digitaliseringa gjør at noen faller utenfor? Eller er ikke fellesskapsfølelsen like stor lenger? 

Denne kompisgjengen tar tempen på arrangementsbygda Selbu anno 2025. Fra venstre: Hans Olav Sørensen (t.v.), Svein Ivar Marstad, Tore Belling, Jan Erik Øhrbom, John Borseth, Arnt Ivar Guldseth, Oddbjørn Korsvold, Arnfinn Kvello, Per Magne Siraas og Ivar Sundal. Foto: Svein Hilmo
Publisert Sist oppdatert

Da Per Magne Siraas leste Selbyggens leder 9. august, syntes han den traff blink på en trend han har registrert i det siste: at det blir færre og færre arrangement i dalføret.

Hver tirsdag pleier Siraas og flere andre karer å møtes på Sørensens bakeri, og der blir temaet stadig tatt opp.

– I dette forumet løses de fleste verdensproblemer hver tirsdag, sier John Borseth samtidig som Selbyggens journalist kommer inn døra på bakeriet.

Latteren sitter løst, og humøret er på topp. På bordet står tomme kaffekopper og fat med wienerbrød-smuler – noe som tyder på at flere verdensproblem er blitt løst allerede denne tirsdagen. Men hva med det store spørsmålet: Hvordan går det med arrangements-bygda Selbu?

Færre arrangement

Selbyggens lederartikkel handlet om at flere årlige tilstelninger ikke ble arrangert denne sommeren – enten fordi de ble avlyst eller fordi de ikke var planlagt i utgangspunktet. Eksempler på dette er Tydalscupen, Stokkfjellet opp, Selbucupen og Selbutreffet. Færre deltakere, strengere krav og utfordringer med å skaffe dugnadsfolk blir ofte nevnt som årsak.

Lederen stilte spørsmålet: Hva slags bygdesamfunn ønsker vi? Videre sto det: "Hvis svaret er et levende bygdesamfunn med møteplasser, engasjement og aktivitet – ja, da må vi alle også kjenne på et lite ansvar. Vi må møte opp, vi må bidra, og vi må støtte dem som faktisk prøver."

Mener markedsføringa er for dårlig

Per Magne Siraas mener mange arrangører er for dårlig på å informere om det som skal foregå.

– Det hender rett som det er at jeg på mandager og tirsdager oppdager ting som har skjedd i helga og som jeg gjerne kunne tenkt meg å delta på, sier han.

Han innrømmer at han ikke er så veldig digital selv og tror nok at han går glipp av en del markedsføring i digitale kanaler.

– Digitaliseringa byr på fantastiske muligheter, men man må ikke glemme oss som er grå i håret heller, sier Siraas og ler.

– Ikke glem oss som har levd i oljelampe-tida, legger han spøkefullt til.

Tore Belling er enig og mener det bør komme tydeligere fram når aktiviteter skjer. Rundt bordet er det bred enighet om at arrangører må bli flinkere til å bruke andre kanaler enn de digitale.

Men pensjonister i dag er også digitale. Når Selbyggen spør karene på bakeriet om de har smarttelefon, rekker alle bortsett fra én opp handa.

Kulturstilling i kommunen

Sirås synes det er leit at enkelte arrangement er blitt avlyst.

– Jeg tror arrangører er litt utålmodige. Man kan ikke vente fullt av påmeldinger allerede fra dag én, man må jobbe for å få påmeldinger, sier Siraas.

John Borseth kommer med et konkret forslag:

– Før var det en egen personressurs som jobba i Selbu kommune og som blant annet jobbet med å gi tips til arrangører om hvordan man kan promotere et arrangement, sier Borseth og fortsetter:

– Rundt bordet her sitter det en person som har jobbet som har hatt en kulturstilling i kommunen.

Han peker mot Per Magne Siraas.

– En slik ressurs savner jeg i dag, sier Borseth.

Per Magne Siraas var Selbu kommunes første kulturkonsulent. Han hadde stillinga fra 1976 til 1979.

Dugnadsånden

– Vi må nok tilvenne oss at annonsering blir mer og mer på nett framover, men det at det blir vanskeligere å få tak i folk som kan hjelpe til, blir en annen sak, sier Ivar Sundal.

– Det hevdes at dugnadsånden er fallende, sier John Borseth og fortsetter:

– Mange som sitter rundt bordet her var med på å arrangere Selburennet i si tid. Da gikk nesten hele romjula med til dugnadsarbeid. Flere av de beste skiløperne i verden deltok, og hadde det vært i dag, ville det kanskje ha vært verdenscuprenn.

Karene sier at dugnadsinnsatsen henger sammen med populariteten til arrangementet. For de mener det er morsommere å hjelpe til dersom arrangementet går godt og gir penger i kassa til lokalsamfunnet.

Bredt spekter aktiviteter

Men kanskje er alt dette en del av en naturlig utvikling? I dag finnes det et hav av ikke-organiserte fritidsaktiviteter. Mange ønsker å drive med aktiviteter på egenhånd, uten at det skal være organisert og uten at man er en del av et større fellesskap. Dette kan føre til at det blir vanskeligere for et arrangement å nå ut til et like bredt lag av befolkningen som før.

– I dag er det en stor konkurranse mellom ulike fritidsaktiviteter, sier Svein Ivar Marstad.

– Det har nok mye med generasjoner å gjøre, sier Oddbjørn Korsvold og fortsetter:

– På 50- og 60-tallet var friidrett veldig populært. I flere tiår var trekkspill veldig i tiden. Skal tro hva som blir populært nå framover.

– Ikke eremitter

– Men for å stille et lite brannfakkel-spørsmål: Hva har det egentlig å si om det blir færre arrangement å delta på?

– Det har alt å si. Mennesket er ikke skapt for å være eremitter. Vi er sosiale vesener, svarer Svein Ivar Marstad.

– Vi kan ikke sitte som noen trumuler på hver vår tue, legger Siraas til.

Verdensproblemer

Selv om ikke akkurat dette verdensproblemet ble løst denne dagen, er det fortsatt håp. Kompisgjengen pleier å møtes på bakeriet hver tirsdag, og kanskje kommer de nærmere en løsning neste uke.

– Det er bare å komme tilbake neste gang du lurer på noe, så har vi kanskje svaret, sier John Borseth med et smil i det journalisten takker for seg og er på veg ut døra.

Powered by Labrador CMS