Dette er det bare 1,75 prosent sjanse for: Nå er det seks gutter i alderen 0 til 14 år i Jensgården
St. Olav 6. januar 2026: Silje-Mari Hovin fra Tydal føder en frisk og velskapt gutt. Han veier 4225 gram og er 50 cm lang. Og hjemme i Jensgården venter fem spente storebrødre.
Da Selbyggen kom på barselbesøk sist lørdag, sitter de linja opp i sofaen; Sander (14), Martin (12), Jakop (8), Endre (7) og Ole Johan (5). Og på et pledd ved siden av ligger siste skudd på stammen.
– Er han ikke fin? Han skal hete Helmer. Og Østby til etternavn. Vi heter Østby alle sammen. Vi skal passe godt på han, sier Jakop.
– Fornøyd med den flokken vi har
Det fødes stadig færre barn i Norge og seksbarnsfamilier en sjeldenhet. Og ifølge KI er det bare 1,75 prosent sjanse for at alle seks er av samme kjønn.
– Nei, det har ikke vært planlagt. Og nei, det har ikke vært med tanke på befolkningsvekst og at Tydal trenger flere innbyggere, sier Silje-Mari og Stian.
– Vi var bevisste på at vi skulle ha flere enn ett barn, og så har det bare blitt sånn. Alle seks har vært ønsket og velkommen til verden. Vi synes vi har vært kjempeheldige som har fått seks friske og sunne gutter. De er lykken og rikdommen vår.
– Standardspørsmålet er om vi skal holde på til jenta kommer, men nå sier vi oss fornøyd med den flokken vi har, legger de til.
50 pannekaker!!!
– Alt handler om logistikk og nøye planlegging, sier Silje-Mari.
– I hverdagen er vi oppe seks – halv sju. Stian går i sauefjøset før han drar på jobben i teknisk etat i Tydal kommune. Jeg vekker guttene og ordner frokost. Matpakker, klær og sko er lagt til kvelden i forveien. Stian kjører Ole Johan til barnehagen. De andre blir hentet av skolebussen.
– At kommunen ordnet med skolebuss til Østby-grenda var en enorm lettelse for oss. Det var med tanke på trafikksikkerheten, for det er flere barn i skolepliktig alder her i grenda nå enn på mange, mange år. Guttene våre holder sammen og leker mye med hverandre, men jeg er glad for at de har kompiser også i nabolaget, sier Stian.
Rengjøring, klesvask og husarbeid og nå også stell, mating og kos med lille Helmer; Silje-Mari har mer enn nok av gjøremål og i tre tida kommer flokken hennes hjem til middag. Hun er fagutdannet kokk, og matlagingen hefter ikke.
– Skal du ikke spørre om hva vi har til middag? undres Ole Johan og svarer selv på spørsmålet.
– Jeg liker best pølser eller pannekaker med sukker og jordbærsyltetøy på. Mamma må steke en hel haug, minst 50 pannekaker, så det blir nok til alle.
Fører familiegården videre
Jensgården er en av de eldste gårdene i Tydal og har vært i Østby-familiens eie i ca. 275 år. I en kort periode rundt 1960 var det Stians bestefar, Ola Østby, som drev gården. Da han solgte den videre til sin søster Helga, ble det hennes sønn, Rolf Almåsbakk og kona Ragnhild som flyttet til Tydal og overtok gården i 1977. Samme året bygde de nytt bolighus på tunet og nytt sauefjøs ble tatt i bruk i 1982. Ved kommunevalget i 1999 ble Rolf valgt til ordfører (Ap), men døde før han rakk å fullføre sin andre periode, i 2007. Ragnhild fortsatte med drifta noen år til, men da også hun døde i 2016, sto Stian klar til å overta.
– Jeg sprang ut og inn i Jensgården under hele oppveksten og var med Rolf og Ragnhild i arbeidet på gården. De hadde tre barn selv, men ingen av dem ønsket å overta. Så da Ragnhild også begynte å skrante, var hun bevisst på at jeg måtte bli den neste sauebonden i Jensgården. Jeg vet med sikkerhet at hun ønsket det slik, at jeg og Silje-Mari skulle overta slik at gården fortsatt skulle være i familiens eie. Det var slik det skulle være, og kanskje er det en mening med alt sier Stian.
Håper å bli ung kårkall
Fra de kunne stabbe og gå har guttene i Jensgården vært med i lamminga om våren og skjønner nødvendigheten av slaktinga om høsten.
– De vet at maten ikke kommer fra reolene på Coop-en, men fra det som dyrkes på jorda og produseres på gårdene. Fra graset som blir til rundballer slik at sauene har mat om vinteren, og fra skogen og fjellet der sauene går sammen med lamma og beiter hele sommeren, sier Stian.
Slik får de et veldig naturlig forhold til naturen og det levende livet, tror han. Det er ikke noe tema ennå, men så snart den dagen kommer at en av guttene ytrer ønske om å overta, skal han og Silje-Mari bygge seg kårstue.
– Vi ser nok av eksempler på at gårdbrukere venter for lenge med å gi ifra seg gården. Jeg var 27 år da jeg overtok Jensgården. Måtte jeg ha ventet i ti år til hadde det aldri blitt noe av, sier Stian.
Ser lyst på framtida
I løpet av de siste åra har besetningen i sauefjøset i Jensgården økt fra 80 til 140 vinter- fòra sauer. Dette er fordi drifta er effektivisert og gir mer tilbake økonomisk, men også fordi det blir mer og mer hjelp i guttene.
– De tre eldste er snart fullbefarne saue-bønder og lett og be når vi trenger hjelp. Sander venter bare på å få ta traktorlappen, og ettersom de yngste vokser til, vil også Silje-Mari ta større del i drifta, sier Stian.
– Det er oppgaver som venter, og noe som skal gjøres hele tida. Men både vi og guttene har lært oss å ikke stresse. Alt går så mye bedre når vi tar det med ro, sier Silje-Mari.
Både hun og Stian ser lyst på framtida og ser mange fordeler med å være en stor familie.
– Guttene våre må lære seg å ta hensyn og samarbeide. Klart det blir en del knuffing og småslåssing her hjemme, men utad ser vi at de viser omsorg og tar vare på hverandre. Samtidig blir de robuste og tåler en støyt. Og når de blir voksne, ligger det en stor verdi i å være mange søsken som kan holde kontakten og treffes til bursdager og felles måltider, sier Silje-Mari.
Gottis på Best`n
– Skal vi ikke på Best`n snart, spør Endre og kryper opp i pappafanget.
Guttene i Jensgarden er ikke bortskjemte på godterier, men lørdagene er unntaket og ukas høydepunkt.
– Da kjører vi frem på Best`n kjøper is til hele hopen, forteller Stian som avslutningsvis ønsker å takke foreldrene sine for god hjelp og avlastning. Likedan er Silje-Mari glad for at hun har tante Ingrid og onkel Arild i nærheten.
Tre av guttene i Jensgarden driver med motor-cross, og nå spør femåringen Ole Johan om ikke han også får begynne å kjøre snart.
– Da er det godt å ha en gammelonkel som driver landbruksverksted og som stiller opp når vi drar rundt på Midt-norsk runder i cross og tar med seg Martin på trening på banene i Selbu og Lånke. Arilds sønn, Kasper, er en veldig god cross-kjører. Han er også goffa til Ole Johan og det store forbildet hans. De skal vite at vi er veldig takknemlige, sier seksbarnsmoren i Jensgården.