– Det verste var å møte sambygdinger, naboer og foreldre som fortsatt ikke visste

– Hvor er du nå, Per Berger?

– Jeg er hjemme i huset vårt her ved Tyrifjorden i Hole kommune. Det er en generasjonsbolig med to boenheter der jeg og kona mi, Målfrid, bor i en ende og sønnen vår, Mads, med kone og tre barn i den andre. Akkurat nå bor den yngste sønnen vår, Morten, også hjemme. Jeg vet at du kommer til å spørre om 22. juli og kan fortelle deg at vi ser Utøya og delvis også pumpehuset her fra stuevinduet.

– Som ordfører i Hole kommune var du ansvarlig for den kommunale beredskapstjenesten. Hvor godt var dere forberedt?

– Det som skjedde på Utøya var en helt uforutsigbar og utenkelig hendelse som det ikke er mulig å forutse eller være forberedt på. Men til alt hell hadde vi nettopp revidert og fått på plass en ny beredskapsplan. Og den 21. juli, altså dagen før det skjedde, hadde alle i kriseledelsen fått ny, bærbar pc slik at alle kunne kontaktes raskt. Som kommune vil jeg si at vi var så godt forberedt som det var mulig å bli.

– Hvor var du da den første meldingen om skytingen på Utøya kom?

– Da var jeg på ferie i Selbu, hjemme hos mor og far på Skarodden. Mads var også på vei dit, og tre småtasser i baksetet som skulle hilse på oldeforeldrene sine for første gang. Klokka var tre på ettermiddagen da Mads var kommet til Hell og ringte oss om at det hadde skjedd noe i Oslo. Vi skrudde på TV og fulgte nyhetssendingen. Litt etter klokka fem kom en rød tekststripe over skjermen som sa: – Skyting på Utøya. Litt senere ringte ordfører-telefonen. Beredskapsansvarlig ved Ringerike Sykehus varslet meg om at noe alvorlig var skjedd. Videre utover kvelden satt vi alle klistret til TV-skjermen.

– Hva skjedde videre?

– Det første jeg gjorde var å ringe kriseledelsen i kommunen og videre varaordøren som måtte møte i mitt sted. Deretter prøvde jeg å kontakte alle i kriseledelsen, men det var ikke så enkelt for det var midt i fellesferien. Rådmannen var på en campingplass utenfor London og IKT-sjefen i en seilbåt mellom Danmark og Nederland. Men i løpet av en halvtime hadde jeg likevel fått samlet kriseledelsen på Hole Herredshus. I stua hjemme på Skarodden opprettet vi vår egen «stab» med Morten på pc, far på TV og meg på telefon og meldinger. Vi registrerte og videreformidlet alt vi kunne fange opp til kriseledelsen via SMS.

– Når kjørte du tilbake til Hole?

– 600–700 ungdommer var samlet til AUF-leir på Utøya, og vi visste ennå ikke alt om skadeomfanget, før justisminister Storberget ga meg tall på skadede og drepte i Oslo og på Utøya. Jeg prøvde å sove litt, men det var umulig, så i halv fire-tida sto jeg opp igjen. Sammen med Morten kjørte jeg uten stopp direkte til mottakssenteret på Sundvollen hotell. Der møtte vi kong Harald i døra.

– Er det noen hendelser og inntrykk som er sterkere enn andre?

– Det var mange ungdommer fra Hole som var på Utøya, og det verste der og da var å møte sambygdinger, naboer, foreldre, søsken og besteforeldre som fortsatt levde i uvisse. Neste dag var Målfrid og jeg til gudstjeneste i Hole kirke der kronprinsen og jeg leste dagens tekst. Det tror jeg er noe av det mest ekstreme en ordfører kan oppleve.

–Er det noe mer du vil si?

– Selv om jeg har gjort det mange ganger før og det nå er 13 år siden det skjedde, vil jeg på nytt takke alle som deltok fra kommunen, alt fra kommunelege til beredskapstjeneste og frivillige. De jobba på høygir og adrenalin, og klarte å stå i en situasjon som det er umulig å sette seg inn i. Det ble sår som aldri vil gro. Vi vil aldri glemme.

– Hvor lenge var du ordfører i Hole?

– Jeg ble ringt opp og spurt om å stille på Høyres liste ved kommunevalget i 1999. Jeg hadde aldri vært politisk aktiv før og vegra meg litt. Men far var høyremann, og jeg tenkte at da var det greit for meg også. Høyre fikk nesten førti prosent av stemmene det året, og jeg ble valgt til ordfører, et verv jeg ble gjenvalgt til fem ganger. Ved valget i 2019, og etter 20 år som ordfører, var jeg 67 år og klar for å bli pensjonist.

– Hvordan trives du med det?

– Jeg fikk erfare at det går ikke alltid som en tenker og planlegger. For like etter at jeg trakk meg som ordfører, fikk jeg en kreftdiagnose og kjørte att og fram til radiumhospitalet i Oslo for behandling i fem uker. Det har heldigvis gått bra, og nå er jeg aktiv pensjonist med treskjæring, fiske, turorientering og friluftsinteresser som kjære hobbyer. Sist helg plukka jeg flere kilo multer i områdene ved hytta vår i Hallingdal. Jeg er også med på å bygge et vikingskip her i Hole. Vikingkongene Halvdan Svarte, Sigurd Syr, Olav den hellige og Harald Hardråde var herfra, og som tidligere ordfører er det naturlig å engasjere seg i lokalhistorien og skape noe rundt denne.

– Det du forteller om interessene dine peker vel også tilbake på oppveksten i Selbu?

– Ja, vi var fem aktive søsken som vokste opp med jakt, fiske og friluftsliv og deltok i det meste som var av idrett. Som tvillingbrødre fikk Hans og jeg et spesielt nært forhold. Vi tenkte de samme tankene, hadde lyst til å gjøre de samme tingene og hvis den ene var tom for ideer, kom den andre plutselig på noe. Vi var sammen alle dager på folkeskolen og realskolen og bodde sammen på hybel mens vi gikk på gymnaset på Stjørdal. Deretter ble det militæret. Mens jeg kom inn i ingeniørvåpenet på Hvalsmoen og steg av toget på Hønefoss, gikk Hans av ved Sessvollmoen og avtjente verneplikten i Jegertroppen. Det var første gangen vi var fra hverandre og veiene våre skiltes.

– Du og Hans; var det ikke noe med ei gjedde også?

– Det er vel ikke noe vi er veldig stolt av, men ok. Vi skulle feriere på hytta ved Essandsjøen, og på veien nordover var jeg innom hytta til yngstebror Trond i Rendalen. Om kvelden var vi ute og fisket, og jeg fikk ei stor gjedde som jeg rensket og tok med meg. Vel framme på hytta ved Essand, fikk vi se at det var lagt garn like ved land og rett over vika der vi hadde båtstøa. Vi syntes det var litt dårlig gjort, og ville gjøre dem et pek. Om natta dro Hans og jeg ut båten og festet gjedda på garnet. Det ble et fryktelig styr og oppslag i Adresseavisen om at det var tatt gjedde i Essandsjøen!

– Hvordan er forholdet ditt til Neadalen i dag?

– Når jeg forteller deg at jeg har feriert ved Essand hvert eneste år gjennom hele livet, forstår du sikkert hvor mye sjøen og fjelltraktene der betyr for meg. Sammen med Selbusjøen er det de fineste stedene i verden for meg. I år ble det til at vi stoppa i Ås i Tydal og besøkte søstera mi, Marit, i stedet. På samme turen var jeg innom Hans, som har hytte på Litjøya ved Selbusjøen. Om kvelden gikk vi ut med slukstanga. Ingenting har forandret seg. Som vanlig fikk Hans en fisk på annethvert kast, mens jeg ikke fikk napp engang. Etter alt som har hendt, har jeg blitt ydmyk og takknemlig for livet og tar ingenting som en selvfølge lenger. Begge foreldrene er døde nå, men jeg begynner etter hvert å forstå hvor heldig jeg er som fikk vokse opp med deres naturbaserte verdigrunnlag og sunne syn på tilværelsen. Jeg vil alltid være selbygg.