«Det frivillige mannskapet i Tydal besitter verdifull kunnskap»

Neste helg fylles fjellheimen av påsketurister. Man håper på strålende påskesol, men fjellet kan også vise seg fra sine mest ubarmhjertige sider. Noen ganger kan det også skje uhell på turen, selv om været er fint. Om noe uventet skulle inntreffe og man er langt unna bilveg, er man i mange tilfeller helt avhengig av hjelp fra frivilligheten. Fjellredningen i Tydal, som er organisert under Norsk folkehjelp, har deltatt på utallige redningsaksjoner opp gjennom åra. Man kan trygt slå fast at de har reddet flere liv.

Denne uka var de i aksjon igjen. En skadet turist i tydalsfjella trengte hjelp. I utgangspunktet var dette ingen dramatisk aksjon, men da politiet ga fjellredderne feil koordinater, tok aksjonen mye lengre tid enn nødvendig. Det blåste opp, og timene gikk. Fjellredderne sørget for at den skadde kom seg trygt ned til bygda – etter fem timer. Politiets operasjonssentral kunne trolig ha spora telefonen til den som ringte inn på et tidligere tidspunkt, og dermed fått oppklart misforståelsen raskere. Hadde dette dreid seg om en mer alvorlig operasjon, kunne politiets tabbe ha ført til et utfall som hadde vært langt verre.

Mannskapet fra fjellredninga jobber frivillig. De ofrer fritida si på å hjelpe folk i slike redningsaksjoner. Det er viktig at politiet og andre instanser ikke tar innsatsen deres for gitt.

Det frivillige mannskapet i Tydal besitter verdifull kunnskap. De er lommekjent i fjellet og har erfaringer som ikke kan læres på et kurs alene. De vet hvordan været oppfører seg i dalene og over fjellryggene. De vet hvor det er mulig å ta seg fram – selv om vær og føre er krevende. Og kanskje aller viktigst: De vet hvordan de skal ta vare på både seg selv og andre i situasjoner der marginene er små.

Dette handler ikke bare om førstehjelp, men også om dømmekraft, fysisk utholdenhet og mental styrke – ofte under ekstreme forhold. Likevel er dette en tjeneste som i stor grad hviler på frivillighet. Fjellredderne klager ikke, men det er grunn til å stille spørsmål ved om det er bærekraftig.

Sammenligningen med Sverige er interessant. Der er fjellredning et statlig ansvar, med lønnede mannskaper organisert under politiet og en tydeligere plass i beredskapen. På norsk side av grensa er systemet mer fragmentert og i større grad basert på dugnad og idealisme. Det fungerer – men det hviler tungt på enkeltpersoner. Innsatsen til fjellredderne fortjener all applausen den kan få – og den fortjener også bedre og mer forutsigbare rammer.