– Det føles som jeg har vunnet i et stort lotteri

– Hvor er du nå, Helle Asbjørnsdatter Lunden?

– Nå har jeg nettopp spist middag sammen med mannen min her hjemme i Jørlunde, en liten landsby tre mil nord for København. Da vi nylig var i Tydal, feiret vi kobberbryllup. Ifølge dansk tradisjon feires det når man har kommet halvveis til 25 år og sølvbryllup; det vil si at vi har vært gift i tolv og ett halvt år.

– Hva med barn?

 – Jeg har tvillinger, en gutt og en jente fra et tidligere ekteskap og ett barnebarn, en gutt som heter Elliot Asbjørn. Far sa aldri noe om det til meg, men jeg har hørt fra andre at han var veldig kry over at han hadde et oldebarn i Danmark som var oppkalt etter han.

 – Har du bodd i Danmark lenge?

– Ja, siden jeg var 19 år. Jeg var på sommerferie hos mine danske besteforeldre da jeg under en motorsykkeltur til Blokhus møtte to unge motorsyklister. De satt i sanddynen og drakk øl og tjukkmelk til frokost. Jeg kjørte videre langs badestranden, men den ene motorsyklisten kom kjørende etter, og vi kom i snakk. Jeg dro hjem til Tydal igjen, men utover høsten kom det mange telefoner og brev fra Danmark, og neste sommer ble det oss to. Det som var litt artig var at jeg var ferdig utdanna radio- og tv-mekaniker på det tidspunktet, mens han, som var to år eldre enn meg, ikke var kommet lengre enn til første året på den samme utdanningen.

 – Jobber du som radio- og tv-mekaniker fortsatt?

– Nei, det er lenge siden. Jeg jobbet lenge med utvikling av mobiltelefoner, men nå leder jeg patentteamet i et globalt firma som heter LM Windpower og produserer vindmøllevinger.

– På syttitallet var det ikke mange jenter i Tydal som peila seg inn på teknologi og elektronikk. Var du arvelig belastet?

– Jeg vokste opp på bensinstasjonen og verkstedet som foreldrene mine starta i Ås sentrum i 1968. Da var jeg fire år, og jeg kan ikke minnes annet enn at den tekniske interessen var der fra første stund. Jeg var ivrig håndlanger for far når han drev og utviklet forskjellige tekniske duppedingser i verkstedet. Men den som virkelig har skylda, eller skal jeg si æren for yrkesvalget mitt, er realfagslæreren jeg hadde på ungdomsskolen. I en fysikktime da vi lærte om atomer og ioner, fortalte han oss at dette var et fag bare for gutter. Da tente jeg på alle plugger og tenkte at det skulle jeg motbevise. Men han hadde jo i grunnen rett, for både da jeg tok grunnkurs i elektronikk på videregående i Meldal og videre radio og tv-linja på Stjørdal, var jeg eneste jenta i klassen.

– Da du vokste opp var det heller ikke vanlig å ha en yrkesaktiv mor som jobbet sent og tidlig i et mannsyrke. Hvordan har det preget deg?

– Selv om mor og far jobba hardt og ikke alltid var tilgjengelige, var de der alltid og hadde stor omsorg for oss. Vi søsknene ble sjølhjulpne og praktiske. Jeg lærte tidlig at jeg kan, for å si det slik. Det ble normen i kompasset mitt. Og så hadde vi en farfar som bodde like i nærheten og som alltid hadde tid og rom for oss. Han var en dyktig skiløper, og det skulle mye til om han ikke fikk tid til en daglig skitur til trimkassen på Kari-rommet. Men en dag kom han ikke hjem igjen. De fant han i skiløypa med et smil om munnen. Han døde alt for tidlig og etterlot seg et stort savn for oss tre søsknene. Men jeg tenker at farfar kunne ikke ha fått forlatt denne verden på en bedre måte.

 – Var du også glad i å renne på ski?

– Gjennom hele folkeskolealderen rente jeg mye på ski, treningsturer til Vårråvika og jeg var med i noen konkurranser også. Men jeg vant aldri, for Gunn Elin (Høgli) gikk i samme årsklasse og var helt suveren. Far var også habil på ski, selv om han aldri trente. Vi søsknene kom aldri til å gå fortere enn han, hverken rett fram, opp eller ned.

– Men i flate og snøfattige Danmark ble det vel ikke mye skirenning?

– Nei, i Danmark ble terrengsykling erstatningen eller medisinen om du vil. Det var som jeg blitt avhengig av å få opp pulsen litt og ikke minst av å være ute. Jeg har også likt fart og spenning og jeg begynte å kjøre motorsykkelløp på baner. Etter hvert ble det klubbmesterskap mix, DM mix og EM kvinner.

– Etter snart 40 år i Danmark høres det ut som du fortsatt har et nært forhold i Tydal?

– Ja, og det er ikke så rart, for begge brødrene mine og all familien min på far-siden bor jo der. Jeg er veldig stolt av Kåre og Flemming, men egentlig ikke overrasket over at de har klart å skape nye arbeidsplasser og en bærekraftig og moderne bedrift av den gamle Esso-stasjonen. Men nå må jeg fortelle deg hvorfor det føles som jeg har vunnet vinnerloddet i det store lotteriet som livet i grunnen er: Mannen min og jeg har kjøpt oss hus i Tydal!!

 – Hvor da?

– Det er et eldre bolighus i Åsgrinda som i sin tid ble bygd av John og Sigrid Aasberg. Vi har vært på utkikk etter en fritidsbolig i Tydal lenge, men har ikke funnet noe som har passet oss. Da vi så at dette huset ble lagt ut for salg, meldte vi oss på straks. Beliggenheten, i gåavstand til familie og handel og servicetjenester - og med utsikt til hele fjellrekken fra syd til nord og med solgang hele dagen, går nesten ikke an å beskrive. Men det var mange som meldte seg på, og det ble budrunder. Og gjett om vi var glade da de som eide sa at de ville selge til noen som hadde relasjoner og et forhold til Tydal, og at vi skulle få kjøpe det.

 – Så nå blir feriene framover tilbrakt i Tydal?

– Ferie er egentlig et fremmedord for meg. I oppveksten husker jeg bare en ferie, og det var en ukestur til Danmark sammen med far, mens mor passet Esso-stasjonen. Neste uke var det omvendt, mor, Kåre og Flemming som var i Danmark. Som voksen har jeg heller ikke vært noe flink til å planlegge ferier. Noen motorsykkelturer nedover Europa er stort sett det eneste. Men nå blir det forandring på det. I vinter har vi vært her fire ganger allerede og har vanskelig for å fatte så heldig vi har vært. Når vi dekker bordet til frokost, blir vi så fortapt i de vakre tydalsfjella og den flotte utsikten at vi glemmer å spise!