Det er kult å være snill

Du leser nå Selbyggens lederartikkel. Meninger i teksten tilhører redaksjonen.

Vi skal ikke late som at redaksjonen har kommet på uttrykket i overskriften helt på egen hånd. Det har lenge blitt brukt som et uttrykk der man trenger å ha et motsvar til forestillingen om at det er en svakhet å vise medmenneskelighet. 

Det er det selvsagt ikke.

I disse dager går det 5000 nye 1. klassinger til skolen i Trøndelag, spente på hva som ligger foran dem. Selbu og Tydal er intet unntak. Mange har vært klare lenge, mens noen kanskje synes det er litt skummelt å forlate de trygge rammene de er så godt vante med fra barnehagen. 

Samtidig har noen sine første dager på ungdomsskole, eller har akkurat tatt fatt på første år på videregående eller universitet. Med andre ord - mange i de yngre generasjonene er på vei inn i en ny fase av livet - med alt som hører til av forventninger, usikkerhet og nye miljøer. 

Nå skal de inn i en hverdag der de kanskje ikke helt vet hvor deres plass er, i alle fall ikke i starten. De skal skape nye relasjoner, og hvem er det som skal vise dem hvordan vi oppfører oss mot hverandre? 

Det er vi som er gamle nok til å vite bedre. 

Barn lærer selvfølgelig mye av det vi forteller dem. Men de lærer kanskje enda mer av det vi faktisk gjør. Hilser vi på folk vi møter? Inkluderer vi den som står litt alene? Snakker vi ordentlig om andre mennesker – også når vi er uenige med dem?

Og ikke minst: Hvordan vi oppfører oss når vi setter oss foran tastaturet.

Facebook og andre sosiale medier har gitt oss fantastiske muligheter til å diskutere og si vår mening. Men terskelen for å uttrykke mistanke og misnøye har samtidig blitt svært lav, og Facebooks kommentarfelt ser ut til å gå i en dyster retning. Vi kan bare se på saken om AUF-leder Gaute Skjervø, som blir utsatt for enorme mengder hets. Likevel har vi gjort oss avhengige av plattformen av ulike årsaker. 

Noen ganger kan man lure på hvor mange konflikter som kunne vært unngått dersom flere tok en telefon til den det gjelder før de kastet seg over tastaturet for å skrive om det de tror, har hørt eller antar. 

Det er lett å glemme at også barn og ungdom leser kommentarfeltene våre. De ser hvordan voksne snakker til hverandre.  Da hjelper det lite å fortelle dem at de skal være inkluderende og hyggelige dersom vi selv viser dem det motsatte.

Det krever egentlig ikke så mye å være et godt forbilde. Et «hei». Et smil. Litt raushet. Å stille et spørsmål før man trekker en konklusjon. Og av og til å la være å trykke «publiser».