Den vanskelige balansegangen

Mediene fråtser for tiden i sitater, grafiske skildringer og private e-poster. Det er enkelt å få klikk når nyhetene blir så store, og ikke bare norske nyhetsmedier er interesserte i det som foregår. Internasjonale aktører har også inntatt hovedstaden, og det hele kan kanskje minne om et sirkus.

Det er naturlig at det blir skriverier når kongefamilien havner i, og til og med forårsaker skandalene. Men, det er lett å få en bismak i munnen over mengden nyhetssaker som publiseres. Tore Tønne-saken dukker friskt opp i minnet. Hva kan konsekvensene bli av mediedekningen vi ser nå? 

Det som tidligere bare har vært en konspirasjonsteori, kommer nå plutselig frem i lyset. Det er ubehagelig. For hvilke andre teorier kan vise seg å være sanne? Brått stoler man mindre på ting rundt seg, og mistilliten sprer seg raskt. Ikke bare til enkeltpersoner, men til institusjoner, medier – ja, til selve offentligheten. Når alt virker mulig, og ingenting lenger fremstår som trygt eller avklart, er det lett å bli både mistenksom og kynisk.

Det er her mediene har et særlig ansvar. For selv om det er legitimt – og nødvendig – å stille kritiske spørsmål til makt, posisjon og dømmekraft i kongehuset, betyr ikke det at alt er like relevant, eller at alt må publiseres fortest mulig for å få flest mulig. Når tempoet skrus opp og volumet blir overdøvende, risikerer vi at journalistikken mister sin viktigste funksjon: å opplyse, ikke overvelde.

For det er summen som er problemet. Hver enkelt sak kan forsvares. Hver kommentar kan isolert sett ha en begrunnelse. Men samlet skaper det et trykk som langt overstiger behovet for informasjon. Da er vi ikke lenger bare vitner til maktkritikk – da er vi med på å bygge en offentlig gapestokk. Og samtidig; pressens oppgave er ikke å skåne makten. Kronprinsessen vil til slutt bli nødt til å åpne seg mer om kontakten med Epstein. Marius Borg Høibys handlinger må også få konsekvenser.

Likevel; Tore Tønne-saken minner oss om hva som kan skje når trykket blir for stort mot enkeltpersoner. Den gangen var det ingen algoritmer som forsterket engasjementet, ingen kommentarfelt som aldri sover. Likevel endte det fatalt. Det bør gi grunn til ettertanke.

Det må være rom for kritikk mot kongehuset. Og media må også kunne ta et kritisk blikk på seg selv.