"Mistanken" i Tælet, skuespillet om Nesset-saken:
De fortjener at vi fortsatt snakker om dem, 40 år senere
Hva gjør du om du er vitne til noe alvorlig og kritikkverdig på jobben? Sier du ifra, eller velger du å holde munn? Dette er spørsmål som Turnéteateret i Trøndelag fikk oss til å tenke over tirsdag kveld da de gjestet Tælet kultursal.
Stykket "Mistanken" er skrevet av dramatiker og regissør Nina Wester, og handler om Arnfinn Nesset. Bestyreren ved Orkdal Sjuke- og Aldersheim som i 1981 ble arrestert, mistenkt for å ha tatt livet av pasienter med det åndedrettslammende preparatet Curacit.
Mye har blitt skrevet om det som ble "Orkdal-saken". Det har blitt produsert dokumentarer og podkaster om historien som rystet Norge med sitt voldsomme omfang – og ikke minst på grunn av personen som sto bak. Kunne det virkelig være sant, at en mann med hans status og integritet kunne være en kaldblodig seriedrapsmann? Han som både var kristen, bakte eplekake, broderte og sydde?
Hva det koster å være varsler
I stykket "Mistanken" er det ingen skuespiller som fysisk gestalter rollen som Nesset, men han er likevel levende til stede i kulissene. Et svært smart regigrep som antageligvis fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på de fleste i salen.
Fokuset i dette stykket er på kvinnene som jobbet sammen med Nesset, og som hadde mistanke mot ham i flere år. Og ikke minst handler det om hva det koster å "være den som sier ifra", kanskje spesielt i et mindre lokalsamfunn. For faktum er at disse kvinnene måtte kjempe en tøff kamp for å bli trodd, og etter at Nesset hadde fått sin dom, var det ikke bare for dem å gå videre. Traumet levde fortsatt i dem.
Wester skriver det så godt selv i programmet: "Selv om denne saken er over 40 år gammel, er mekanismene rundt å være varsler det samme. Hvorfor er det fortsatt sånn at kvinner som varsler på mektige menn så altfor ofte ikke blir trodd? Skammen de må bære er et demokratisk problem som angår oss alle". Og med disse ordene er det vanskelig å ikke se parallellene til det som har foregått på Frosta – en sak som for tiden behandles i Trøndelag Tingrett. Også der er det en mektig og hyllet mann folk stolte på, med tilsynelatende mye integritet, som er skurken. Noen ganger må man våge å tenke at det utenkelige går an – og det er det dette stykket i bunn og grunn handler om.
Imponerende skuespill
Det er helt tydelig at tematikken for stykket fenger, for det var mange som hadde kjøpt seg billett og valuta for pengene fikk de. Her var det mektige skuespillerprestasjoner som ga frysninger gjentatte ganger. Samspillet mellom de på scenen var troverdig, og kulissene enkle, men svært effektfulle. Man følte at man var midt i dramaet på Orkdal på slutten av 70-tallet, og man kunne virkelig føle desperasjonen og tvilen som herjet i dem.
Det er bare å gi en stor applaus til aktørene Line Heie Hallem, Ingunn Beate Strige Øyen, Tore B. Granås, og ikke minst "vår egen" Elisabeth Matheson. Det er gøy å se henne på scenen "hemme".
Svært aktuelt
På mange måter er dette stykket en hyllest til de kvinnene som våget. De som kjente det i magen, som fant bevis og som sto på sitt. De som helt ufrivillig befant seg i midten av begivenhetene og fikk oppmerksomheten til en hel nasjon de aldri hadde bedt om. De fortjener at vi fortsatt snakker om dem, 40 år senere. Tematikken er i alle fall ikke utdatert – vi trenger påminnelser som dette.
Stykket skal spilles fire ganger til, på Stjørdal og i Trondheim, så har du muligheten – dra.