Da verdensmesteren trente på Jøversalen

Midt i 50-åra var ikke norsk alpinsport i toppskiktet i verden, i hvert fall ikke blant damene. Derfor var det intet mindre enn en sensasjon da Inger Bjørnbakken fra Bærum ble verdensmester i slalåm i 1958. Det få vet, var at hun et par år før trente på Innstranda i påskeferien.

Det kan Per Ottar Kallar, opprinnelig fra Tømra, fortelle til Selbyggen.

-Jeg husker veldig godt at Inger Bjørnbakken, som da var på påskeferie i Hommelvik, kom til Vardebu og gikk flere turer på ski oppover på Jøversalen før hun så satte til utover og ned igjen til Vardebu. Vi var  flere ungdommer fra Innstranda og Tømra som gikk sammen med henne oppover. Og der hadde vi ingen problemer med å holde følge med henne. Men når vi så skulle renne nedover, kjørte hun fra oss i full fart, sier Per Ottar.

Det forlyder også rykter fra i 50-årene om at flere unge gutter fra Tømra-området var vilt forelsket i den flotte idrettsdamen fra Bærum, men det vil ikke en hemmelighetsfull Per Ottar bekrefte. 

Aldri sommertrening

Inger Bjørnbakken døde i vinter, 87 år gammel, og da kom Per Ottar på den gangen da Norges største alpinstjerne på kvinnesiden trente på Jøversalen i påska. Han husker også at han en gang hørte i radioen at Inger  Bjørnbakken aldri trente sommerstid, bortsett fra at hun hver dag syklet tre og ei halv mil fram og tilbake på jobb. Men at hun engang trente med å gå mange turer på ski opp på Jøversalen i påsken, og så rente ned igjen, er et ubestridelig faktum.

I Molia og på Tømra

Per Ottar Kallar er født i Molia i Innbygda 29. september, ved  Mikkelsmesse. De var fem søsken, Arvid, Ola, Per, Anne og Olga. Da han var 11 år, flytta familien til Tømra der han så hadde resten av oppveksten og ungdomstida.

– Jeg hadde en fin oppvekst med mye lek sammen med gode venner. En ting som jeg også husker, var at det var veldig spennende da Brynhild Dahlø skulle komme flyttende til Tømra. At det kom ei bydame, var slett ikke vanlig i min barndom. Dessuten var hun veldig flink å synge, og vi ungene stod og hørte på at hun sang.

Hele livet på ski

I hele oppveksten gikk han svært mye på ski, og mens han bodde i Innbygda, ble det også litt fotball. Og i disse tidlige ungdomsårene var det altså han opplevde å være med en kommende verdensmester på treningsturene opp og ned fra Jøversalen.

Skisporten har Per Ottar dyrket hele livet. Han har gått både Rensfjellrennet, Jøvrarennet, Kvernfjellrennet og Selbu rundt. Og så har han vært svært aktiv i bedriftsidretten. Hvert år var det bedriftslangrennkarusell der en måtte gå minst ti av 15 renn hver vinter. Og Per Ottar har gjennomført denne karusellen i 42 år.

Familieliv og jobb i vegvesenet

Han ble gift med Asbjørg fra Aure, og etter hvert kom  det to barn, fire barnebarn og ett oldebarn. Familien flyttet inn i nytt Selbuhus på Heimdal i 1982, og etter at Asbjørg gikk bort i 2010, bor han nå i leilighet på Saupstad.

– Da jeg fikk jobb i Vegvesenet, var det en av kompisene mine som sa følgende til meg: «Du er heldig du, for da slipper du å gjøre noe som helst», hvorpå jeg svarte med samme mynt: «Det var derfor jeg søkte». Slikt kan selbygger gjerne si til hverandre, flirer Per Ottar.

Etter militærtjenesten fikk han altså jobb i Statens Vegvesen. Og der skulle han bli i 41 år til han gikk av med pensjon i  2003. Han var først 10 år på Vegmerking, deretter lagerformann på Heimdal i 11 år, før han så hadde 18 år på Vegtrafikksentralen i Trondheim, inntil han ble pensjonist.

Vegmerking midt i vegen

Først var altså Per Ottar på vegmerking. Da gikk de med ei snor som målte 180 meter og målte alle svinger og bakketopper. De gikk midt i vegen mens bilene suste forbi på begge sider. Her skulle vegen merkes med kode 1, 2, 3, og 4, alt etter om det skulle males full sperrelinje, striplet linje på høyre side eller på venstre side av sperrelinja, eller bare striplet linje der forbikjøring skulle kunne skje i begge retninger. Mange spekulerte på hva de fire kodetallene skulle bety, og på Røros var det en kar som lurte på om tallene betydde at en skulle skifte gir. I begynnelsen hadde Per Ottar og arbeidskameratene ansvaret for vegmerkinga både i Møre og Romsdal, Sør- og Nord- Trøndelag, men senere bare for sør-fylket.

Kjørte hjem med avskiltet moped

-Vi ble i hvert fall godt kjent i fylket, og det skjedde aldri noen alvorlig ulykke selv om vi gikk midt i trafikken mellom bilene. Heldigvis var det jo også mye mindre trafikk enn  i dag. Men jeg husker at en trailer kom i full fart der tilhengeren slo ned en lyktestolpe, forteller han.

Det var vegmerking om sommeren, og om vinteren var han og arbeidskameratene med og assisterte biltilsynet og politiet ved både vektkontroll og andre kontroller. En gang var det en eldre mopedist som ble stoppet på Glåmos, og der var slett ikke alt i orden, så mopeden ble avskiltet på stedet.. Men til alles store overraskelse starta mopedisten opp mopeden og forsvant fra kontrollørene før de fikk sukk for seg.

Vektkontroll med komplikasjoner

En gang var Per Ottar med på vektkontroll i Melhus. Han stod og viste fram stoppspaken til en lastebil som skulle kontrolleres. Men lastebilsjåføren viste ingen tegn til at han ville stoppe, så Per Ottar måtte hoppe ut av vegen for ikke å bli påkjørt. Da ble overingeniøren som var med, så forbannet at han hoppa inn i bilen og kjørte etter lastebilen utover mot Øysand.   

– Der svingte lastebilen av fra hovedveien og tippa hele lasset på en sidevei. Og da jeg og flere kom etter, stod ingeniøren på stigbrettet til lastebilen og var så sinna at han skalv. Og han ble aldri med på vektkontroll flere ganger, forteller Per Ottar.

Orienterte om endringer i trafikkbildet 

– Jeg har trivdes svært godt med arbeidet i vegvesenet gjennom alle de 41 årene jeg har jobbet der. For det var fint og variert arbeid både ute og inne. Interessant var det også gjennom mine 18 år på  Vegtrafikksentralen der vi måtte følge med på alle endringer som skjedde i trafikkbildet, for eksempel om det var glatt, om det var nødvendig med strøing, om storm på fjellovergangene, om  kollisjoner og stengte tunneler, slik at vi kunne varsle trafikantene, sier Per Ottar Kallar.