Noen ganger kan du oppleve små mørke prikker i snøen. Tett i tett kan de forekomme, og ser du nøye på dem så kan du plutselig se at noen spretter opp i lufta og forsvinner. Hva er dette, og kan de være farlige for barn eller kjæledyr?
Fenomenet kalles snølopper, eller spretthaler (Collembola), som er det rette navnet på dem. Og nei, de biter ikke og de utgjør heller ingen fare om små barn er uheldig og spiser dem sammen med snø.
Spretthaler er små leddyr som er nært beslektet med insektene. Mange regner dem også med til insektene. Om sommeren finner vi dem nede i jorda, på jordoverflaten, på trestammer, steiner og lignende. De er sjelden lengre enn tre millimeter, og det er derfor få som legger merke til dem selv om de kan finnes i tettheter på 10.000 dyr per kvadratmeter. De finnes i hele Norge, og er stort sett knyttet til fuktige områder. Spretthaler lever av delvis nedbrutt plantemateriale, sopp, alger og lav. De har betydning både for plantevekst og sirkulering av næringsstoffer i jord. Den mest tallrike snøloppa er Hypogastrura socialis. Den er blåsvart og er sjelden mer enn to millimeter lang. Om sommeren lever den ofte i granbarstrø på bakken.
Før vi får øye på dem oppå snøen, har de vandret oppover snømassene, sannsynligvis for å unngå at de fryser på bakken. Når de kommer opp på snøoverflaten har de ikke bare endret tilholdssted men også adferd og utseende sammenlignet med sommerdyra. Noe lignende finnes også hos enkelte andre spretthalearter. Den viktigste forskjellen i utseende er på springgaffelen, den strukturen som spretthalene bruker til å hoppe med. Vinterformen har flere tagger enn sommerformen, noe som kan hjelpe til å få feste i den glatte snøen. Vinterdyra er også mindre ”sosiale” enn sommerdyra. Sommerdyra lever sammen i tette ”grupper”. De skifter hud samtidig og leter etter mat samtidig. Vinterdyra, derimot, beveger seg uavhengig av hverandre. Hvert dyr orienterer seg, hopper avgårde og lander ved å feste seg til snøen med en klebrig ”hudpose” som den vrenger ut fra endetarmen. Etter endt hopp orienterer den seg igjen før den går inn for et nytt hopp. Et dyr kan forflytte seg så mye som 200-300 meter i en retning per dag.
Ved å legge ut på vandring over snøen kan spretthalene krysse både vann og elver som de ikke kan komme over på sommerstid. De kan også ta seg fram til de første snøfrie flekkene og legge egg før overvintringstedet deres er bart. Dette kan gi dem to ukers lenger sommersesong. Den lite sosiale oppførselen om vinteren kan muligens forklares som en tilpasning til å forhindre innavl. Egglegging og befruktning skjer bare på våren etter en miksing av individer fra fjorårets grupper.
Spretthaler kan også bringes inn i huset med blant annet fyringsved, kongler og juletrær. Disse spretthalene vil imidlertid raskt tørke ut og dø. I likhet med støvlus kan også spretthaler ”beite” på muggsopper som vokser på nytt listverk og betong. Dyrene forsvinner så snart materialene har tørket. Noen få arter av spretthaler spiser levende plantemateriale og kan angripe bl.a. agurk, gulrot og kålvekster. Noen arter lager små hull i bladene på frøplanter, mens andre arter spiser på røttene. De aller fleste arter av spretthaler er nyttedyr og skal ikke bekjempes. Dersom spretthalene befinner seg på bad, i kjeller eller andre fuktige steder i bygninger, er reduksjon av fuktigheten det viktigste tiltaket. Oppvarming av rom, god ventilasjon, skifte av dreneringsplast og isolasjon av yttervegger for å motvirke kondens, er noen virkemidler for å få et tørrere hus.
Kilder: Folkehelseinstituttet, fhi.no og Norsk Helseinformatikk, nhi.no
