Brøyte seg rydning - en oppveksthistorie fra bureisingsgrenda på Nekåbjørga

Anna Dyrdal (84) er et av de få tidsvitnene som er igjen. Dette er hennes historie.

– Jeg vil fortelle hvordan det var å vokse opp på Nekåbjørga, dette for å hedre mor og far, men også de andre bureiserne som i 1936 tok fatt med bare hendende, bygde seg hus og heim og forvandlet granskog og myr til dyrkbar jord, sier Anna.

I dag, snart 90 år senere, har hun vanskelig for å fatte at det gikk an.

– For å forstå det som skjedde på Nekåbjørga, må en se det i lys av tida de levde i. I 1930- åra var det stor nød og mangel på livsnødvendigheter som både arbeid og mat. Og den gangen var det slik at de som ikke fikk arve en heim, måtte bygge den selv. Nekåbjørga var resultat av en enorm egeninnsats, men også av felles løft og samarbeid. Og slik jeg ser det, et viktig bidrag til Selbus lokalhistorie, sier Anna.

Hårde bud

Foreldrene hennes var Ingmar Bakken fra Uthusbakken i Flora og Gurina Evjen fra Evjen i Øverbygda. De giftet seg i 1938 og var da det første brudeparet som ble viet i kapellet i Flora. Omtrent samtidig startet de opp med bureisningsbruket som de kalte Myrvoll.

– Første året bodde de i barndomsheimen til Ingmar, senere i ei hytte på Damåsen, før de flytta inn i den nye heimen sin på Myrvoll den 29. september i 1939, forteller Anna.

– Det var bare myr, tett barskog og ikke en grønn flekk å se. All skogen måtte hogges av og jorda ryddes før de kunne begynne med husbygging og nydyrking. Men hustomta de valgte seg lå fint til på en høyde ved Øv-sjøen og med utsikt til fjella bak. Men likevel, hvordan de klarte seg de første åra, er fremdeles en stor gåte for meg. Det var hårde bud, sier Anna som forteller dette om sin egen tilblivelse.

– Kan du ikke vente til det blir lyst, Gurina?

– Ved siden av kjøkkenet var det et lite kammers der jeg ble født. Natta da mor ble barselsyk var det 24 kuldegrader. Det var så kaldt at det dannet seg en issvull under senga der hun lå. Ut på natta varslet hun far at det var tid for å hente jordmora. «Men kan du ikke vente til det blir lyst da, Gurina?» svarte far.

For det var ikke i hasta gjort å hente jordmor. Ingmar måtte ta skia fatt og renne ned i Flora, men telefonsentralen der åpnet ikke før klokka åtte om morgenen

– Marit Amble var jordmor i Selbu på den tida. Da hun endelig kom seg til Flora, hadde far fått lånt seg hest og i full fart bars det opp bakkene til Myrvoll der mor lå og ventet. De kom fram akkurat i tide. De hadde ikke fått gravd opp brønn og fått lagt inn vatn enda, så jeg ble vaska i en skvett med bekkevann og belysningen var en liten oljelampe. Da alt var over, måtte far ned i bygda igjen og levere opp att hesten. Så finne skia og renne de tre, fire bratte kilometerne opp til Nekåbjørga igjen, forteller Anna.

Ingen karamell, nei

Noe av det første Anna husker er at hun måtte gå ærend ned på butikken i Flora, kanskje var hun fem, seks år da. En ting var den lange, bratte vegen gjennom den svarte skogen, men verre var at det var så lite å handle for.

– Mor var et rivjern til å arbeide, hadde hun ei ledig stund så var det å sette seg til med strikkinga. På kjøkkenet hadde hun en vevstol og hun vov alt mulig, møbeltrekk, kopphanduker, løpere og vadmel som hun sydde klær av. Om det ikke var den store fortjenesten, så kom alt hun tjente godt med, sier Anna som minnes at hun hadde med seg bindinga og strikka vekk for moren mens hun gikk på butikken.

– Det som var bra med det, var at jeg måtte ha tankene på håndarbeidet og ikke på mulige troll og busemenn i skogen. Jeg kan aldri minnes at jeg var redd, sier Anna.

Men sårt var det at de ikke hadde råd til eneste, liten karamell.

– På handelsforeningen hadde de fløtekarameller i en krukke på disken. Jeg hadde så veldig, veldig lyst på en, men det kom ikke på tale, sa mor. Jeg måtte bare skynde meg heim att med varene, ingen karamell i dag heller, nei.

 
Gikk aldri sultne

Men selv om det var lite med kontanter på Myrvoll, hadde de mat så de klarte seg godt, forteller Anna.

– Mor og far fikk med seg hver sin ku heimafra, to sauer og en gris som de starta med i ei lita jordkoie. Alt fra dyra var beregna på mat, og ikke noe skulle gå til spille under slaktinga. Kjøttet ble salta og tørka for det fantes ikke frysemuligheter. Innmaten i dyra ble nytta til morr, og blodpølse var vanlig middagsmat.

– Jeg kan aldri minnes at jeg gikk sulten. Far og mor passa på og hadde stor omsorg for oss ungene, sier Anna som etter hvert ble storesøster til to brødre, Jon født i 1943 og Magnar Jarle født i 1952.

Og da første delen av ny-fjøset sto ferdig i 1942, økte også dyreantallet, slik at en kalv eller et lam kunne selges. Mjølka kom også godt med, og av fløten kjerna de smør som de solgte på det de kalla «smærdagene» på handelen i Flora.

– Da tok bureisingskonene sekken på ryggen og gikk ned i bygda for å selge smør. Det var ikke snakk om store oppgjør, men det var likt for alle, og hver eneste krone kom godt med, sier Anna.

«Våddå» djupsnøen til skolen

Høsten 1947 begynte Anna på skolen i Flora. Elevene ble fordelt på to klassetrinn etter alder, og Bardo Flakne, eller bedre kjent som «Baroskulin» var eneste lærer.

– Det første året var vi flere skoleelever fra nabolaget, så da hadde jeg følge på skoleveien, men i to år gikk jeg alene. Om vinteren var skia eller sparken framkomstmiddelet, og hadde det falt mye snø om natta, så minnes jeg at far var med meg og «våddå» først i djupsnøen, forteller Anna.

Før de kom fram til skogkanten og ned i dalen var det en ekstra værhard strekning, og i kulde og snøstorm var det uråd for en småskoleelev å ta seg fram alene.

– Jeg hadde tilbud om å overnatte hos kjentfolk i Flora, men jeg ville helst heim att. Jeg var «hemkjær» som få, og det forteller vel noe om hvor godt vi hadde det på Myrvoll.Mor og far skapte en trygg og god heim for oss. Vi fikk lære oss disiplin og folk-skikk, og bordbønn og kveldsbønn var en selvfølge, sier Anna.

– I dag ville de ha kalla det mobbing

Trivdes gjorde hun på skolen også, men det ligger likevel noen mørke skygger over minnene fra skoleårene.

– Jeg var tynn og skranglete, og kanskje var vi som kom fra Nekåbjørga litt annerledes kledd enn de andre. I dag ville de ha kalt det mobbing, sier Anna og foreller om en episode da de tok fra henne ranselen og strødde innholdet utover bakken.

– Jeg fikk ikke tilbake ranselen min før vi var kommet opp de verste bakkene. Da måtte jeg gå ned til bygda igjen og samle opp at tingene mine. Det var da som nå; de aller fleste var snille og greie, men så var det noen få som ødela for de andre.

15 år og skogskokke

Et arr i sinnet var også det at hun ikke fikk fullføre siste skoleåret.

– Det var det året jeg gikk for presten, de trengte meg heime i gårdsarbeidet og da ble det slik. Det verste for meg var at jeg mistet kontakten med de andre ungdommene som også skulle konfirmeres det året. Jeg kom bort fra venneflokken, og det var sårt og vanskelig nok i den alderen.

I stedet ble det en tidlig debut i arbeidslivet. Thomas Angell Stiftelser hadde tømmerhoggere i arbeid inne i Stugguvoll-dalen, noen kilometer sør for Nekåbjørga. Skogskoia der ble Annas første arbeidsplass.

– Jeg gikk skogskokkekurs om høsten og i tre vintrer var jeg skogskokke for seks karer. De sov på ett rom, og jeg på et lite kammers ved siden av. Det var ingen dør imellom, men det var aldri noe problem. En som het Helmer var oppe først og tente opp i ovnen. Han kakka på dørkarmen og sa; -no må du stig opp og kok kaffe og ordne te «mårrånsmat» åt oss, Anna!

– Den moroa vi laga oss sjøl

Barne-ungdomsflokken på Nekåbjørga ble jevnt større den første tida, og rundt 1955 var det 15 ungdommer i grenda som stadig kom sammen og hadde den moroa de laget seg sjøl.

– Mor og far var begge glade i dans og musikk. Fram til vi strømmen innlagt i 1952, hadde vi batteriradio, og den ble brukt mye. Vi lærte oss å danse hjemme, for mor ville at jeg skulle slippe å sitte veggpryd. Det var aldri nei å få når vi ville ned i Flora eller opp i Græslia på fest, og ellers var vi med i det som foregikk i Ungdomslaget i Flora, forteller Anna.

Har vi mista noe på veien?

Som 2.generasjon og ett av de få tidsvitnene som er igjen fra den første tida på Nekåbjørga, er det mange tankebilder som fester seg på netthinna til Anna.

– Jeg ser for meg starten i et vegløst område med skog og myr og ingen åker. Med små steg framover ble det hus og litt jord. Det var et slit for å overleve som best en kunne. Men med etterkrigstida ble bildet smått om senn lysere med bedre økonomi,redskap og framgang på alle områder.

– «Framåt grenda stadig månnå», men kanskje har vi mista noe på veien, undres Anna.

– Samme hvor smått det var for bureiserne som tok fatt på Nekåbjørga for snart nitti år siden, så hadde de omsorg, ro og tid for hverandre. De viste vei og skapte noe som er av verdi til alle tider; nemlig at det med felles løft og samhold kan skapes store ting, sier Anna.

I dag er det ingen av etterkommerne til bureiserne som driver gårdsbruk på bureisningsfeltet på Nekåbjørga. Mange av gårdene er solgt, og jorda drives og forpaktes av gårdbrukere i Hilmo eller Græsli.

– Mange i dag vil kanskje mene at burreisninga på Nekåbjørga var forgjeves. Men jeg tenker at dyrka mark og matproduksjon aldri blir forgjeves. Vi trenger ikke gå lenger enn til dagens verdensbilde med krig og klimakrisa for å bli minnet om det, avslutter Anna Dyrdal.

For de som vil lese mere om livet på Nekåbjørga vises til boka «Nekåbjørgen -ei bureisningsgrend i Selbu 1936 -1986» som ble skrevet av Ola Storhaugen til 50-års jubileet på Nekåbjørga i 1986.