– Blod, svette og tårer - men ekstremt artig

– Hvor er du nå, Niklas Dyrhaug?

– Akkurat nå sitter jeg i bilen på vei til et kundemøte i bedriften Industrifinans i Trondheim. Vi driver med kapitalforvaltning, og jeg jobber som rådgiver i 100 prosent stilling. I tillegg er jeg langrenns- kommentator for Viaplay, har flere egne selskap og er ambassadør for Trondhjem Turistforening. I helga skal jeg ut på et helt spesielt TT-oppdrag som jeg gleder meg veldig til.

– Hva er det?

– Jeg skal blant annet løpe fra Storerikvollen, via Syltoppen og til Nedalshytta for å filme og promotere Sylaneområdet. Målet er å få flere til å besøke TT-hyttene, gå fotturer og feriere i dette fantastiske fjellområdet.

– Få har lokket flere turister til Sylaneområdet enn din far og bestefar, og nå er et generasjonsskifte på gang. Er du inne på tanken om å overta Dyrhaug ridesenter?

– Nei, jeg kommer ikke til å videreføre arven etter pappa og bestefar. (Ole Ingebrigt og Oddmund Dyrhaug jour. anm.) Men jeg blir gørrglad hvis noen vil drive ridesenteret videre. Å drive med hesteturisme er en veldig spesiell jobb. Det blir en livsstil, og du må gløde og brenne for det. Pappa var i fjellet alle somre da jeg vokste opp. Bursdagen min er den 6. juli, men bare en eneste gang fikk han til å komme på den. I sommer var jeg med på en ridetur og fikk igjen erfare at det er få naturopplevelser som kan måle seg med en fin sommerdag på hesteryggen i Sylane, så potensialet for bedriften er stort.

– Barndommens rikeste rike; var oppveksten i Tydal avgjørende for at du skulle bli langrennsløper?

– Med lange vintre, gode treningsforhold og et kjempegodt miljø med mange jevnaldrende som trente og konkurrerte, lå alt til rette for langrenn i Tydal. Men det som er avgjørende, er den indre driven du har, kombinert med talent, motivasjon og konkurranselyst. Jeg elsket å konkurrere, og det artigste jeg visste ble etter hvert å renne på ski. Men Tydal var og er viktig for identiteten min. Jeg representerte aldri noen annen klubb. Samme hva jeg holder på med; jeg er og blir Niklas fra Tydal.

– I dag er det mye snakk om overivrige foreldre som presser barna sine for hardt i de forskjellige idrettene. Var det noe du opplevde?

– Nei, tvert imot. Men nå i ettertid ser jeg hvor ekstremt viktige foreldrene mine var for utviklingen min, spesielt i de i årene jeg bestemte meg for å satse. Jeg opplevde aldri noe press hjemmefra, bare fenomenal støtte og oppmuntring hele veien. Men spesielt pappa, som selv var en god skiløper, la aldri skjul på at han ville at jeg skulle trene og bli god. Han pusha meg akkurat passe hardt. Jeg husker styggeværsdager da jeg ikke hadde lyst til å trene, men så sto pappa der med ferdigsmurte ski, og så ble det til at vi dro en tur ut likevel.

– Fotball var den store idretten i Tydal da du vokste opp. Var du aldri inne på tanken om å bli fotballspiller?

– Jo, og kanskje hadde jeg større talent for fotball enn for ski. Fra tiårsalderen var jeg en veldig ivrig guttespiller på Kløfta. Min store svakhet var at jeg var skjør og veldig utsatt for skader. Ett eller annet var det hele tida, så til stor fortvilelse måtte jeg etter hvert gi meg med fotballen.

– Og da ble det full satsing på ski?

– Ja, jeg debuterte i verdenscupen på Beitostølen i 2009 og hadde jevn, bra fremgang i årene som fulgte. Gjennombruddet kom under ski-VM i Falun i 2015 der jeg gikk første etappe for Norges lag som ble verdensmester i stafett. Det samme gjentok seg i Lahti to år senere, hvor jeg gikk andreetappen og Norge vant sitt niende strake VM-gull i 4x10 km stafett. I samme mesterskap tok jeg også bronse i 15 km klassisk.

– Men deretter ble det ganske stille omkring deg. Hva skjedde?

– Jeg hadde en god sesong i 2018, men i et showrenn på slutten av vinteren skjedde det som skulle komme til å bety slutten av skikarrieren. I stor fart hekta jeg i en sving, falt stygt og rev av det muskelfestet i skulderen, samt fikk skuldra ut av ledd. Det ble ikke oppdaget på MR-røntgen, og jeg trodde jeg skulle klare å trene meg opp igjen. I 2019 ble jeg nummer fem i NM med avrevet muskelfeste. Det ble etter hvert operasjon, men skuldra ble aldri bra. Jeg mista en del av krafta i overkroppen, og innså at jeg bare måtte gi meg. Høsten 2021 la jeg opp.

– Hvordan takla du overgangen fra å være en av verdens beste skiløpere til et helt vanlig liv?

– Jeg var i min beste alder og på veg oppover da jeg ødela alt for meg i et showrenn og kanskje det minst viktige skirennet jeg har gått. Når du ufrivillig må gi deg i en toppidrettskarriere, er det også lett å miste identiteten sin og at du fort kan bli bitter. Når det ikke skjedde med meg, så skyldtes det at jeg fort klarte å sette meg nye mål, og at jeg fant andre verdier og ankerfester i livet mitt. Jeg fikk meg jobb og fremdeles har jeg en altomfattende glede av å være aktiv og ferdes ute i naturen både sommer og vinter.

– Kan det bli et comeback?

– Nei, nå tenker jeg tilbake langrenns-karrieren min med stor glede og takknemlighet. Jeg fikk oppleve veldig mye, og alt har ende. Det har vært blod, svette og tårer, men ekstremt artig.