– Bli kjent med egen kropp

Kristin Moslet Eidem har det siste året fått livet snudd på hodet. Tilværelsen gikk brått fra å være fylt med jobb, trening, småbarns- og familieliv med full aktivitet i hverdagen, til å i stor grad handle om sykdom. Våren 2023 fikk Kristin nemlig beskjeden som ingen vil ha. Hun hadde fått brystkreft.

Oppdaget kuler i brystet

Til vanlig jobber Kristin som fysioterapeut i Selbu kommune, en profesjon hun dro til Danmark for å utdanne seg innenfor. Hun har også to barn sammen med ektemannen, Mari på snart fire år og Iver på snart to år. Vinteren 2023 oppdaget hun noen kuler i det ene brystet, men tenkte ikke videre at det skulle være noe skummelt.

– Jeg hadde ikke ammet sønnen min på ganske mange måneder, men var likevel usikker på om jeg kunne ha noen kuler i forbindelse med amming likevel. Jeg bestilte meg time til lege etter hvert, og fikk henvisning til mammografi og biopsi. 

Lørdag 29. april i år feiret hun bursdag med fullt hus, og bare fire dager etterpå fikk hun en dyster beskjed. 

– Det var oppdaget forstadier til kreft. 

Allerede uken etterpå skulle kulene opereres ut, men legene ønsket bedre undersøkelser og bilder først så operasjonen ble utsatt.

– Merkelig nok ble jeg litt lettet. Jeg tenkte at det ikke var så alvorlig, det var jo «bare» et forstadie.

Men etter gjentatte utsettelser av operasjonsdato ble det for tungt å konsentrere seg på jobb, og Kristin ble sykmeldt. Uken etterpå kom den tunge beskjeden fra legene. Det var funnet kreftceller i brystet og i en lymfeknute. Det var vanskelig å finne trøst i legenes ord akkurat da.

– De sa at det ikke var en dødsdom, men at de måtte få rede på hva vi hadde med å gjøre. Hvilken type kreft var det, og hadde den spredt seg? Det ble to forferdelige uker, med mye frykt for om kreften hadde spredt seg i kroppen. Jeg hadde ingen ro, ingen matlyst og klarte ikke å sove. Jeg prøvde å holde meg i aktivitet og langt unna google. 

Det var heldigvis lyspunkter å finne, selv om håret ble borte. Mari fant parykken liggende på stua en dag, og tok den like så godt på seg. Det ga en god latter for både liten og stor. Foto: privat

En liten lettelse

Da det endelige svaret kom, var det en lettelse, forklarer Kristin. Det var funnet kreftceller i brystet, og i kun to lymfeknuter. Hun fikk beskjed om at det fantes god behandling for dette. Første cellegiftkur fikk hun allerede dagen etterpå. Gjennom sommeren ble det et hardt regime med behandling, noe som tapper Kristin for energi, og som ga en del bivirkninger. Selv slapp hun unna den verste kvalmen, som mange plages med under cellegiftbehandling. De tre siste ukene av behandlingen var spesielt tøffe.

– Med to små, på 1,5 og 3,5 år hjemme på sommerferie fra barnehage, samtidig som at hjulene må gå rundt på hjemmebane gjorde at jeg strakk strikken litt for langt. Det endte med forkjølelse, feber og sykehusinnleggelse ett par døgn.

Etter den første, intensive behandlingen, ventet det en litt mildere cellegiftbehandling. Hver mandag i 12 uker fikk hun cellegift, og denne kuren tålte kroppen bedre. Overskuddet ble større, og aktivitetsnivået ble høyere. Men energien forsvant gradvis også denne gangen, og oktober ble tung.

– Jeg var i generelt dårlig form og greide ikke å være alene med barna særlig lenge. Det var Tommy som tok seg av det meste.

Det har blitt mange turer på sykehus for å få behandling. Foto: privat

Tommy <3

Tommy Eidem er mannen i Kristins liv. De giftet seg i august 2018, og har funnet seg godt til rette i Botnlisvingen. Det nyeste tilskuddet til eiendommen er en stor garasje, som kommer godt med nå som Tommy driver eget firma. Kristin er glad hun har hatt Tommy i den tøffe tiden.

– Han har vært en uvurderlig støtte i hele denne perioden, og jeg er veldig takknemlig for at vi har vært to om dette. Vi har prøvd å gjøre noen hyggelige ting sammen innimellom, som en konsert, eller en gåtur sammen, bare oss to.

Det kan fort bli lange dager når man er alvorlig syk og i dårlig form. Barn må være i barnehage, ektemannen på jobb og Kristin har vært en del alene hjemme.

– Selv med en enorm støtte fra mange, så er man til syende og sist alene med eget hode i hverdagen, da de aller fleste er på jobb. Heldigvis har Tommy mulighet til å komme hjem og spise lunsj med meg iblant, så jeg har fått litt selskap.

«– Hvorfor smiler du ikke, mamma?»

De to smårollingene merker nok også at mamma er syk. Kreft er et tung og ladet ord, som rammer hele familien, selv om de to små ikke vet nøyaktig hva ordet innebærer. Det å snakke med små barn om en slik sykdom kan være vanskelig. Gode råd fikk Kristin og Tommy om akkurat det på sykehuset.

– Vi fikk veiledning på sykehuset på hvordan man skal involvere barna i dette, og sykepleieren sa så fint: «man trenger ikke å si hele sannheten til barna, men det man sier skal være sant.»

Barnehagen har også vært til god støtte gjennom det siste halve året.

– Tommy og jeg vil takke ansatte på Tømra og Kvellohaugen barnehage for god støtte. Å vite at barna våre har det bra der har gjort at jeg har kunnet ta hånd om meg selv på dagtid. Som de fleste vet er det lite tid til hvile med småbarn, og med alvorlig sykdom på toppen av det hele, har det til tider vært frustrerende og slitsomt å ha små barn. Samtidig har det jo gjort at jeg har måttet stå opp på morgenen, ordne meg og være ute blant folk, og de har selvfølgelig gitt meg mye glede og hjulpet meg å få tankene over på noe annet enn sykdom. Jeg husker i høst en gang, da jeg var veldig sliten, og tålmodigheten ble mindre og mindre. Jeg var med Mari på badet før hun skulle legge seg. Jeg var noe kort og sur da jeg snakket med henne, og da sa hun; «– men hvorfor smiler du ikke, mamma?»

Responderte bra på cellegiften

I november ble Kristin operert, og alt brystvev i det ene brystet ble fjernet og erstattet med en protese. I tillegg ble det fjernet en del lymfeknuter. Nå er hun i gang med strålebehandling, hvor hun skal ha totalt 15 behandlinger. Hun har også begynt med hormonbehandling som skal forhindre tilbakefall. 

– Legene er veldig fornøyd med resultatet etter operasjonen, som viste at jeg hadde respondert veldig bra på cellegiften. De kan ikke garantere at jeg er kreftfri, for det kan finnes bittesmå celler i kroppen som ikke oppdages. 

Og selv om det kan være aldri så skummelt å tenke på alt som kan skje, eller hva som kan være igjen i kroppen i form av kreftceller, velger Kristin å se på det hele med en positiv vinkling.

– Når det gjelder bekymringen for tilbakefall, så har jeg tenkt at jeg skal prøve å forholde meg til en enkel leveregel; nemlig at jeg er frisk til det motsatte er bevist.

Enorm støtte

Etter den tøffe beskjeden kom har venner og familie slått ring rundt Kristin. Hun forteller at det har kommet mange meldinger, telefoner og hilsener fra folk som ønsker henne alt godt, og at hun blir rørt av all omsorgen folk viser.

– Hele familien har stilt opp, både egen familie og svigerfamilie. De har vært sjåfører, barnevakt, samtalepartnere og kommet med mat på døra. Jeg er spesielt heldig som har en mamma som stiller opp som barnevakt og husmorvikar, og har hatt en privatsjåfør i pappa. Mine brødre er også på tilbudssiden, og da de var her en lørdagskveld før jul, lurte de på om det var noe de skulle gjøre. Jeg hadde ymtet frempå at litt julevask hadde vært greit, men de ville nok heller gjøre noe mer lystbetont, og satte i gang med et avansert pepperkakebyggverk som bidrag til Pepperkakebygda. Avansert var det, for resultatet til slutt var at det hverken ble byggverk eller husvask.

Trening har også vært lystbetont gjennom sykdomsperioden.

– Jeg har trent med en gjeng pensjonister på Trim1 et par ganger i uka, og gått turer utendørs. Å være i fysisk aktivitet hjelper både fysisk og psykisk, noe jeg vet både som fagperson og nå har fått kjent på egen kropp. Jeg har hatt få svetteperler på panna dette halvåret, men det å vite at man har gjort noe, har gjort så godt for meg. Å bare sitte hjemme er ikke en oppskrift på å få det bedre.

Håndball – alltid et høydepunkt

Gjennom høsten har det å dra på håndballkamper blitt et høydepunkt, både i Selbuhallen, men også på store oppgjør som for eksempel Champions League i Trondheim Spektrum. Og damelagene i Selbu hadde «rosa trening» i oktober, for å sette fokus på nettopp brystkreftsaken. Selv om Kristin var i dårlig form i oktober, fikk hun med seg et lite høydepunkt da også. 

– Formen bedret seg mot slutten av måneden, og da nærmet veteran-NM seg. Jeg tror formen ble bedre fordi jeg hadde noe å se frem til. Jeg er så glad for at jeg dro til Stavanger for å være lagleder for Selbu jenter 33. Da hadde jeg bare meg selv å tenke på, og jeg kunne være håndball-Kristin. Hvordan kroppen blir etter all behandling er vanskelig å si, men jeg har et mål og et håp om å kunne delta på veteran-NM i oktober neste år. Jeg gleder meg til å bli ferdig med strålebehandling, og til å kunne bygge kroppen opp igjen. Jeg føler meg ikke vel i egen kropp nå, men jeg håper og tror jeg skal kunne greie å bygge meg opp igjen. Det er viktig for meg å kunne bli i god form igjen, slik at jeg igjen kan ha en aktiv hverdag med familien min. Jeg gru-gleder meg allerede til første løpetur. 

– Bli kjent med egen kropp

Etter det siste året med behandling for alvorlig sykdom, har Kristin en klar oppfordring.

– Bli kjent med egen kropp, og ta det på alvor når man kjenner at det er noe som ikke stemmer. Derfor er det lurt å sjekke sine egne bryster med jevne mellomrom, først for å bli kjent med hvordan de er, for da kan man legge merke til om det er noe som ikke stemmer. Det kan være litt «skummelt» å sjekke seg, for man er redd for hva man kan oppdage, og det var jeg også, og skjøv nok tanken bort en stund. Men man må bare innse realitetene, og ta det på alvor når man merker at noe ikke stemmer.