«Vi må forstå at barnerommet ikke lenger er et skjermet sted»

Dette er Selbyggens lederartikkel. Meninger i teksten tilhører redaksjonen.

Illustrasjonsbilde.
Publisert

Rett før påske publiserte Aftenposten en artikkel med tittelen «Fanget av 764». Det var helt forferdelig lesning. Et nytt og svært alvorlig nettmiljø har vokst fram de siste årene. Ett av navnene som går igjen, er «764». Dette er ikke en vanlig gruppe eller et nettforum, men et miljø der barn blir oppsøkt, manipulert og presset – steg for steg.

Slik fungerer det: Barn blir kontaktet gjennom helt vanlige plattformer. Via spill, chatter og sosiale medier som Roblox, Snapchat, TikTok og Discord. Det starter ofte uskyldig ved at noen gir oppmerksomhet, ros og følelse av tilhørighet. Så endrer det seg. Barnet blir oppfordret til å dele seksualiserte bilder eller personlig informasjon. Når det først er gjort, begynner kontrollen.

Barna får krav og de blir presset til å gjøre ting de egentlig ikke vil. Hvis de nekter, blir de truet med at det de har delt skal spres videre – til venner, familie eller skole. I dette miljøet finnes det også et tydelig hierarki – de som presser andre, får status. Det konkurreres om å få mest mulig kontroll over andre mennesker, og særlig over jenter.

Disse gruppene har ledere, og målet med nettforumene er å skape kaos. Disse menneskene ønsker å se verden brenne, og de bruker uskyldige barn til å nå målene sine. Det finnes eksempler på barn som har knivstukket og drept eller begått seksuell vold på grunn av disse forumene. Det var til og med en ung gutt i USA som ble presset til å ta sitt eget liv foran åpent kamera. Barn blir også oppfordret til å begå terrorisme som skoleskytinger. Dette er ikke enkeltstående hendelser, dette er et system, og ifølge Politiet har det nå nådd Norge.

Det er lett å tenke at det skjer «der ute». Men det gjør det ikke, det skjer også her. Bak en lukket dør på et helt vanlig barnerom, i en helt vanlig familie. Det er lett å tenke at barn i Selbu og Tydal er skjermet og at små forhold gir trygghet, men internett bryr seg ikke om kommunegrenser. Det som finnes der ute, er like tilgjengelig på et gutterom på Selbustrand eller i Stugudal som i Oslo, Stockholm eller New York. Når politiet sier at spørsmålet ikke lenger er om det går galt, men når, bør det få det til å gå kaldt nedover ryggen på oss alle.

Det finnes ingen enkle løsninger på dette, men det finnes én ting som er helt avgjørende: Foreldre må følge med og ikke bare spørre «hvordan har du hatt det i dag», men også:
Hva gjør du på nett? Hvem snakker du med? Hva ser du på? Og kanskje viktigst:
Tørre å legge merke til det som ikke sies. Endringer i humør, hemmelighold, stress og redsel for å legge fra seg telefonen. For det er nettopp slik dette ofte starter – og utvikler seg.

Om du som forelder mistenker at noe foregår med barnet ditt, så er det beste å møte det med forståelse og kjærlighet, ikke fordømmelse. For skal vi tro Aftenpostens artikkel er det svært enkelt å manipulere disse barna på nett. Vi må skape trygge rom slik at de faktisk tør å dele om de plutselig befinner seg ved avgrunnen på et av disse mørke internettstedene.

Meningen med denne lederen er ikke å skremme dere, men det er helt essensielt at vi som voksenpersonen holder øynene åpne nå! Vi må forstå at barnerommet ikke lenger er et skjermet sted. At døra kan være lukket, men at verden likevel er vidåpen. Og den verdenen er ikke alltid god. Vi som voksne må være med å skape trygghet på nett hver eneste dag, og det kan ikke sies for mange ganger.