Bar på hemmeligheten i 60 år

Ytterøy på 60-tallet: en liten gutt er hjemme alene i huset. Han sniker seg inn på soverommet til foreldrene, og åpner klesskapet til moren. Han titter på plaggene der inne. Prøver et skjørt. Hendene glir over det glatte stoffet. I de stjålne øyeblikkene kan gutten endelig føle seg som seg selv. Som en jente. 

Kari Anne Bjørvik visste at dette ikke var noe hun kunne stå frem med. Det måtte undertrykkes. Så hun gjorde det hun burde. Valgte maskuline yrker, anla fyldig skjegg og snakket nedsettende om homofile. Hun lagde seg en rustning som mann slik at sannheten om henne ikke skulle nå offentligheten. I 60 år bar hun på denne hemmeligheten. Og det gikk på et vis. Helt til det ikke gikk.

Reisen

Bakkene opp Aunebakken i Vikvarvet er bratte, men belønningen får man på toppen i form av en fantastisk utsikt over Selbusjøen. Her bor Kari Anne og Doffen. Sistnevnte er en godt voksen cocker spaniel som kommer logrende ut døra for å hilse velkommen. I et vindu ved siden av inngangsdøra henger fargerike kjoler på rekke og rad. Et plagg det skulle ta Kari Anne mange år å føle seg trygg nok til å bære utenfor husets fire vegger. 

Kaffe og nydelig marmorkake havner på bordet, og det er bare å forsyne seg i følge husverten. Trikset er visst å blande inn litt flaksalt for en mer spenstig smak. Ved siden av tv-en er det plassert to flagg. Et regnbueflagg, og flagget til foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold. Kanskje står de fremme for å minne Kari Anne på den utrolige reisen hun har vært igjennom.

Startet på sjøen

Som 16-åring reiste hun til sjøs for å jobbe som andrekokk på båt. Etter en stund hoppet hun av, men reiste tilbake senere for å jobbe med maskin. Båten lå ofte i havn i forskjellige byer rundt om i Europa. Det var på de europeiske storbybarene hun for første gang så menn som åpenlyst kledte seg som kvinner. Hun slet imidlertid med å holde på jobbene, og var stadig på og av sjøen.

– I 1976 mønstret jeg av for godt, og hadde mer stabilitet på yrkesfronten etter det. Etter hvert traff jeg også henne som skulle bli kona mi, sier Kari Anne, og legger til at hun alltid kun har vært tiltrukket av kvinner. 

Omkledning i skjul

Kona fikk vite om at Kari Anne brukte å kle seg om ganske tidlig i forholdet. Det var på en måte greit, men kona måtte godkjenne de plaggene som skulle brukes. 

– Da var dørene låst, gardinene trukket for og lyset omtrent avslått. Når kvinneklærne kom på kunne jeg endelig slappe av og puste ut, forteller Kari Anne. 

Etter hvert fikk hun seg jobb som sjåfør for et transportfirma i Leksvik – en jobb hun trivdes godt med. 

– Jeg hadde jo flere kvinneklær i bilen enn herreklær vet du, forteller hun, og fortsetter: 

– Det var en del kjøring til Sverige, og der kunne jeg være friere. Jeg dro ofte innom klesbutikker og både tittet på og handlet kvinneklær. 

Men så kom storsmellen.

Kari Anne er nok en gang ute på langkjøring. Ute er det godt vær, solen skinner og fra radioen strømmer lystig musikk. Innvendig er stemningen alt annet enn glad. 

– Jeg svingte ut til siden, tårene bare strømmet på og jeg var dypt ulykkelig. Etter det ble jeg sykmeldt, forteller hun.

Ingen så hvor mye hun egentlig slet. 

Den mørke natten

– Vi blir noen stjerneskuespillere etterhvert, forteller Kari Anne og refererer til andre transseksuelle som har blitt tvunget til å leve med samme type hemmelighet. 

Til slutt så ikke Kari Anne vitsen med å leve, og en mørk kveld prøvde hun å ta livet sitt. Kona oppdaget det heldigvis i tide, og Kari Anne ble lagt inn på Levanger sykehus. Statistikken over selvmord og selvmordsforsøk i det transseksuelle miljøet er grim lesning. 

I den største undersøkelsen av transpersoner i Norden, som Karolinska Institutt gjennomførte i samarbeid med folkehelsemyndighetene, fremkom blant annet at: hver tredje transperson i undersøkelsen har prøvd å ta sitt eget liv, 36 prosent har alvorlig vurdert selvmord i løpet av det siste året og over halvparten har redusert arbeidsevne på grunn av fysisk eller psykisk sykdom (tall fra 2015). 

Sto frem på bygda

Leksvik, 2014: Kona er på venninnetur til Krakow. Kari Anne er alene hjemme, og orker ikke lengre å leve i skjul. Hun tar på seg parykk, tights og tunika og drar ut på oppdrag – hun skal kjøre ut mat til noen beboere denne dagen. Meldingene haglet inn på telefonen til kona som var i Polen. Hva i alle dager var det ektemannen drev på med, utkledt som kvinne på bygda?

– Det ble ikke særlig godt mottatt, og det har jeg selvfølgelig stor forståelse for. Det var nok ikke lett å leve med meg den gangen, sier Kari Anne, og fortsetter:

– Men det var slitsomt å være den som slet med angst og depresjon, og samtidig bli kalt verdens største egoist. Ekskona mi har i ettertid sagt at hun ikke skjønte omfanget av det da, men gjør det nå. Hun skjønner hvor tøft det har vært for meg og har angret på en del som ble sagt og gjort. 

På godt og vondt

Skilsmissen ble et faktum, og Kari Anne flyttet inn i egen leilighet. Endelig hadde hun bestemt seg for å leve som den hun var inni seg. 

– Det var ingen dramatikk rundt det, og alt gikk veldig gradvis. I dag er jeg jo verdens beste venninne med ekskona og den nye kjæresten hennes, forteller hun. 

Det var deilig å endelig få leve som kvinne. Samtidig merket hun hvor vanskelig det var å be gamle venner over på kaffe. Ingen hadde anledning lenger. Atter andre overrasket på motsatt vis. 

– Det var en kar som kom bort til meg som jeg kjente litt til. Nå kommer det noe ufint tenkte jeg – det hadde vært typisk ham. Men nei, han var rett og slett bare nysgjerrig og ville slå av en prat. Så noen har skuffet, mens andre har overrasket positivt, forteller Kari Anne. 

Kampen for diagnosen

Hun fant veien inn til psykiatrisk behandling på Levanger, men har ikke så mye positivt å si om den behandlingen hun først mottok.

– De bare stappet meg full av medisiner og prøvde å skyve det bort. Jeg ønsket å bli utredet, og ville ha en henvisning til Rikshospitalet som har en egen avdeling for transseksuelle. Da opplevde jeg å fungere som kasteball mellom fastlege og DPS. Hele det systemet var preget av kunnskapsløshet, forteller Kari Anne indignert. 

Til slutt fikk hun den henvisningen hun trengte og kom seg på utredning. Hun måtte besvare en lang rekke spørsmål, men fikk til slutt diagnosen F.64-0 – transseksualisme. Derifra og utover gikk det raskt, og hun fikk prate med en hormonlege som satte henne på testosterondempende midler og hormonplaster som hun setter rundt navlen to ganger i uken. 

Hun har også gått til laserbehandling for å fjerne skjeggveksten, og skal undersøke muligheten for brystimplantater etter hvert. På grunn av alderen til Kari Anne så blir det nok ingen operasjon nedentil.

– Du vet, i etterpåklokskapens lys er det lett å påstå at jeg skulle stått frem mye før. Men skammen og frykten for å såre de som sto meg nærmest veide alltid tyngst, sier Kari Anne. 

Andres problem

Noe av det hun grudde seg mest for i tiden da hun levde i skjul, var latterliggjøringen. Skrekkscenarioene i hodet bygde seg opp.

– Jeg gikk jo i mange år med et håp om å kunne komme ut. Jeg måtte først bare slå meg til ro med tanken om at hvis noen reagerer på meg så er det deres problem og ikke mitt. Sannheten er jo, at folk flest har nok med seg selv og lar meg være i fred. Med noen få unntak selvfølgelig, sier hun og mimrer: 

– En gang jeg var på shopping i Steinkjer opplevde jeg at to voksne mennesker i følge med barn pekte på meg og oppfordret barnet til å titte ekstra. Da bare smilte jeg og vinka tilbake. En kan jo ikke gjøre annet, smiler Kari Anne. 

Godt mottatt i Selbu

Kari Anne ønsket omsider å flytte på seg, og tittet på leiligheter rundt omkring i Trøndelag. Via noen bekjente fra Selbu kom hun over leiligheten i Aunevegen. Hun har trivdes utrolig godt der, men på grunn av den trasige vintervegen er hun nå på flyttefot. Hun skal ikke lenger enn til Innbygda, for i Selbu vil hun fortsette å bo. 

– Jeg har følt meg så godt mottatt og inkludert fra dag én og har ikke opplevd noen eller noe som problematisk. Selbyggene virker veldig tolerante. Det finnes andre i dalføret som har stått frem før meg, og det tror jeg har vært en viktig bidragsyter til toleransen for de som er annerledes her. Andre steder har jeg opplevd noe ubehag, men aldri her, forteller Kari Anne. 

Da hun skulle flytte inn i leiligheten i Selbu hadde vertsfolket informert naboene om hvem som skulle bo der – det opplevdes fint for Kari Anne. Hun trekker også frem lege Ole Dybro Kjeldsen på Selbu legekontor som virkelig tok henne på alvor. Hun kaller ham en fin lege som virkelig bryr seg.

Det har vært to små hendelser «på bygda», men de betrakter hun som mer komisk enn noe annet. 

– I et bryllup var det en kar som skulle prøve seg med noen morsomheter, men han ble raskt arrestert av noen andre som satt i nærheten! En annen gang var jeg på selskap i Vikvarvet samfunnshus og en meget beruset kar utbrøt i det han gikk forbi: «Ho derra såg da ut som inj kar». Jeg oppfattet det aldeles ikke som ondsinnet, ler Kari Anne. 

Viktige fritidsinteresser

På fritiden liker hun å gå tur med Doffen, lage mat og bake. Hun er også veldig interessert i musikk, og da er det sjangeren blues som rager høyest. 

– Jeg har jobbet som frivillig både på Hell Blues og på Notodden Bluesfestival, nevner hun, og peker bort på plakaten som henger på veggen.

I tillegg er hun tilknyttet det transseksuelle miljøet, og besøker Stensveen ressurssenter på Kapp med jevne mellomrom. Det er et fristed for transpersoner og andre som trenger hjelp til å finne ut mer om sin kjønnsidentitet eller sitt kjønnsuttrykk. De arrangerer sommertreff, julebord og mangfoldscafé. Hun fremhever driveren bak senteret, Marion Arntzen, som en stor inspirasjon. Hun har gitt ut bøkene «Mann er da kvinne» (2011) og «De usynlige kjønn» (2013).

Kari Anne har hatt et langt yrkesliv. På båt, Oras, Hydro Aluminium og som buss- og langtransportsjåfør. I dag er hun ufør, men jobber en del på Frivilligsentralen. Der bidrar hun ofte med å øvelseskjøre med flyktninger. I koronatiden har hun kjørt ut dagligvarer til folk.

– Nå når jeg er ufør og ikke får til å delta i det vanlige yrkeslivet, syns jeg det er godt å kunne bidra med noe likevel, sier hun. 

Rett til å være hel

Kari Anne lever livet sitt i dag som juridisk kvinne. Nytt personnummer er på plass, og i skapene henger klærne hun drømte om som liten. Hun retter en stor takk til de transseksuelle som har stått frem før henne, og som bidrar til å bane veien for de yngre, slik at deres vei blir lettere å gå enn hennes egen.

Hun kunne sikkert ha fortsatt å kle seg om i skjul, gjemt bak gardinene, men det hadde hun ikke maktet. 

– Jeg klarer ikke å være delvis. Jeg må være hel, sier Kari Anne og avslutter:
– Jeg ønsker ikke min verste fiende å gå gjennom det jeg gjorde. Alle har vi rett til å være den vi er.