Kjersti Synneva Moen gir ut bok

Tidligere i januar sprakk nyheten: Kjersti Synneva Moen fra Selbu skal utgi bok på Aschehoug forlag. 

Arbeidet med «Lev i det føkkings nuet, da», har pågått i 1,5 år og 28 april er det endelig klart for bokslipp. 

– At denne boka skal ut av min egen atmosfære og ut i verden er en skummel og sprø tanke! Det kjennes som det var i går at jeg lånte absolutt alle tegneseriene på Selbu Folkebibliotek og leste dem framlengs, baklengs og sidelengs. Og nå skal denne boka bli ekte, liksom! Jeg skal drikke en god sjampanje når den er ferdig, sier Moen som er bosatt i Oslo. 

Ble headhuntet på Instagram  

Forfatter-nåløyet er ekstremt trangt og de aller fleste som utgir bok, må gjennom avslag på avslag først. Moens vei mot bokdebut kan sies å være ganske spesiell.

– Veldig lenge var tegneserier noe jeg bare drev med for min egen del, ved siden av illustrasjonsyrket. Jeg likte godt å pusle sammen ord og tegninger, og etter hvert begynte jeg å poste dem på Instagram, mest for gøy. En dag tikket det inn en melding fra hun som i dag er redaktøren min på Aschehoug. Hun spurte meg om jeg kunne tenke meg å skrive for ungdom – noe jeg er hadde veldig lyst til, forteller illustratør og forfatter Moen.  

Læringskurven har ifølge Moen vært bratt fordi det er utrolig mange ting å tenke på når man lager en tegneserieroman. 

– Men det er også vanvittig gøy. Det fine med tegneserie er å kunne bruke det visuelle sammen med språket. Tegningene kan fortelle ting språket ikke kan, og man kan på en måte lede blikket til leseren som på film.

Ensomhet og voksenlivet

Boka handler om Amalie, som skal flytte på hybel sammen med sin beste venninne. Men starten på voksenlivet blir ikke som Amalie hadde sett for seg. «Lev i det føkkings nuet, da», er en bok om å føle seg ensom for første gang i livet, og om å bli sin egen beste venn. 

– Da jeg ble spurt om å skrive for ungdom, begynte jeg å tenke på meg selv som 16-åring. Jeg flyttet fra Selbu til Stjørdal for å bo på hybel – som var og er et av de største valgene jeg har tatt noen gang, tror jeg. Jeg skulle gå musikklinja, og hverken før eller siden har en identitetsmarkør vært så viktig for meg. Idéen til boka kom fra dette: hva hadde skjedd om noe rokket ved denne identitetsmarkøren? Og hvordan hadde det gått, når man bor helt alene for første gang? Det ble utgangspunktet for historien om Amalie, som får en litt vanskeligere start på hybellivet enn det jeg selv fikk, avslutter bokdebutanten.