Ambulanselærlingen Hanna (21) satt fastklemt i vraket: – Jeg sa høyt at «faen, nå dør du»

Datoen 6. mars 2026 er en helt vanlig dag for mange av oss. 

Ikke for Hanna Weiseth. 

For henne betyr denne dagen noe helt spesielt. Den markerer noe helt spesielt. Dette var dagen hun bestod fagprøven i ambulansearbeiderfaget.

Å bestå en slik fagprøve er stort for alle som gjør det, men ekstra stort for Hanna. 

– Reisen dit var ikke helt vanlig. Egentlig skulle jeg vært ferdig i fjor, sier 21-åringen.

Skrekkskade på fotballbanen 

Historien vi nå skal fortelle starter på kunstgressbanen i Selbu, en septemberdag i 2024. Hanna er på fotballtrening, og skal stoppe en ball når uhellet inntreffer. Hun vet ikke helt hvordan det skjer, men plutselig kommer ankelen ut av ledd. 

– Jeg var midt i lærlingløpet, men ankelproblemet gjorde at jeg ikke kunne jobbe på nesten fire måneder. Man er ganske avhengig av føttene som ambulansearbeider, sier Hanna. 

Etter at foten ble satt på plass, måtte hun gå med en støvel i seks uker. Deretter ventet langvarig opptrening.

1. januar var foten bra nok til at hun kunne vende tilbake på jobb. På dette tidspunktet jobbet hun for ambulansetjenesten på Rosten.

Kolliderte med tømmerbil

En mørk januarmorgen, onsdag 15. januar, gikk hun inn i bilen og satte kursen mot Trondheim. Hun hørte på radio, og gledet seg til en ny arbeidsdag. 

På Selbuskogen, like før avkjørselen til Tømmerdalsvegen, ser hun at en tømmerbil kommer kjørende fra motsatt retning. Tømmerbilen ligger noe over midtstripa. 

– Jeg kjører nedover en bakke, og ser tømmerbilen. Lysene er så skarpe at de lyser opp hele dalen. Jeg oppfatter egentlig ikke faren med det første, men venter bare på at bilen skal skru av langlysene. Plutselig ser jeg at hengeren kommer inn i mitt felt. Jeg sa høyt i bilen at «faen, nå dør du». 

Så blir det mørkt. Det neste som skjer har hun bare blitt gjenfortalt. 

• Les Selbyggens sak om ulykken: Kollisjon mellom personbil og tømmerbil – kvinne frigjort og sendt til sykehus

– Idet vi kolliderte snudde bilen min seg og havnet oppå autovernet. Deretter falt bilen ned og under hengeren, før jeg ble dratt 130 meter tilbake i retning Selbu. Jeg er egentlig glad for at jeg ikke husker noe av dette, sier Hanna. 

Det neste hun husker er at hun våkner i panikk. 

– Jeg har skikkelig klaustrofobi fra før, og oppdager at føttene mine sitter fast, dashbordet ligger på lårene, og rattet inn mot magen. Taket er helt nedtrykt. Jeg sitter bøyd fremover, og prøver gang på gang å åpne døra, men til ingen nytte. Jeg innså at jeg ikke kommer meg ut.

Det hun ikke visste, var at telefonen hennes hadde gjennomført en oppringing til nødetatene.

– Jeg hørte plutselig at noen snakka til meg. I ettertid har jeg fått høre nødsamtalen med politiet, og jeg hører at det er rundt 20 sekunder med skikkelig angst. Jeg roper at jeg må ut, og at jeg trenger hjelp. 

Hanna liker egentlig ikke å gråte foran folk, så på et eller annet vis klarer hun etter hvert å roe seg ned. På dette tidspunktet vet hun ikke hvilke skader hun har pådratt seg, eller hvor alvorlige de er. 

– Jeg kjente at hånda mi var knekt, men bortsett fra det kjente jeg ingenting. 

Adrenalinet bruset i blodet. 

– Jeg jobber jo selv som ambulansearbeider, og vet litt hva dette går ut på. Jeg prøvde å kjenne etter, men følte meg egentlig fin. 

Hjulpet av sine egne kolleger

Brannvesenet og ambulanse kom først til stedet. Dette er folk Hanna kjenner godt gjennom jobben. 

– Det var jo kollegene mine som kom, og jeg er så takknemlig for at det var akkurat dem. Jeg har sett dem jobbe, og vet hvor dyktige de er. 

Brannvesenet måtte først flytte bilen, for den stod inntil et autovern. Inni bilen var det mye glasskår og bark. Brannvesenet bruker rundt en time på å få henne ut av bilen. Taket må klippes. 

– Etter hvert kjenner jeg at smertene begynner å komme, særlig i hånda. 

Store skader

Det viste seg at Hanna hadde flere skader. I tillegg til et brukket håndledd og en brukket finger, hadde hun også brudd i kragebeinet. Ankelen hun hadde fått ut av ledd noen måneder tidligere, fikk seg en ny trøkk. Hun hadde også fått tennene gjennom underleppa, noe som etterlot et dypt kutt. 

Likevel: Hanna hadde overlevd en kollisjon med en tømmerbil. Selv om det ikke finnes noen statistikk over slike utfallet av slike ulykker, er det liten tvil om at man som sjåfør i personbil har oddsene mot seg. 

– Vi vet ikke årsaken til at det gikk så bra. Om det var farta vi hadde, underlaget, eller at bilen min var lav, er vanskelig å si. Men at det var flaks inne i bildet, er det ingen tvil om. 

Hanna har fortsatt helseutfordringer etter ulykken. 

– I etterkant har jeg slitt med smerter i rygg og nakke. I tillegg er jeg veldig var på lyder og lys, og har fått noen skyggeflekker på synet. Jeg sliter også med at smerter i venstre arm, og at den dovner ganske ofte. Det hemmer meg egentlig i mye av det jeg gjør. Legene vet ikke om skadene er permanentene, eller om det vil gå seg til. Jeg skal på nevrografi snart, så kanskje det kan gi noen flere svar.

– Savner den gamle Hanna

En ting er de fysiske skadene ulykken medførte. Noe annet er den mentale påkjenningen. 

– Det var veldig tøft å gå gjennom dette. Jeg følte egentlig at jeg mista en del av meg selv. Jeg følte liksom ikke at jeg var den samme Hanna som før ulykken. 

– Hva er forskjellen? 

– Forskjellen er egentlig den tidligere Hanna var litt mer tøff, og ga litt mer blaffen. Alt var gøy, og jeg hadde ingen hemninger i livet. Jeg er fortsatt ganske tøff, men det er ikke like enkelt for meg å bli med jentene på kjøretur til Stjørdal, for eksempel. I tillegg kan jeg ikke gjøre alt jeg gjorde før. Jeg kan ikke løpe, og jeg har en del smerter. Så jeg savner litt den gamle, friske Hanna. 

Takker familien

Hun ble liggende på sykehuset i to dager etter ulykken. Da hun kom hjem, ventet lange dager hjemme på sofaen. I starten måtte hun ha hjelp til det meste, som å spise, dusje og til dobesøk.

– Det er jo litt nedverdigende. Jeg var jo vant til å ta vare på meg selv, og vant til å hjelpe andre. Heldigvis har jeg fantastiske folk rundt meg. Hadde det ikke vært for mamma, pappa, storebror, lillesøster, kjæresten og familien hans hadde jeg ikke klart dette.  

Musikk og gåturer har vært terapi på veien mot å finne tilbake til seg selv. 

– Jeg tok avstand fra flere venner i starten. Jeg slet med å komme meg ut, og hadde problemer med å gjøre ting som jeg gjorde tidligere. Jeg hadde behov for å prate mye om ulykken, for den satt fast i hodet mitt. Etter som tiden gikk kom flere seg over ulykken, mens jeg stod igjen på ulykkesstedet. Det var vanskelig å bare være Hanna, som før.

Panikkangstanfall på vei hjem fra sykehuset

Etter ulykken tok det lang tid før Hanna kjørte selv igjen. Litt av grunnen var at hun hadde gips på armen. Men hun legger heller ikke skjul på at det var tøft å skulle kjøre etter den traumatiske opplevelsen. Men også det å være passasjer i bil var skummelt. 

– På den første turen hjem fra sykehuset fikk jeg mitt første panikkanfall. Pappa var sjåfør, og like før vi kom til Grillstadtunellen kom det en lastebil ned fra en påkjøringsrampe. Jeg fikk helt panikk, og så døden i øynene. Jeg begynte å ta rattet mens jeg hylskrek. Jeg slet med å puste. Det var helt forferdelig. 

Opplevelsen satte en skikkelig støkk i Hanna. 

– Jeg begynte å tenke på hvordan dette egentlig skal gå. Hvis jeg ikke tålte å sitte på hjem fra sykehuset engang; hvordan skulle jeg klare meg i hverdagen, og på jobb? Jeg mista egentlig tilliten til alle sjåfører. 

Eksponeringsterapi

Hanna forstod etter hvert at hun måtte møte frykten. Hun begynte å kjøre noen korte turer hjem til foreldrene. Samboeren satt på. 

– Han var en veldig viktig støtte for meg. Første gangen jeg kjørte etter ulykken var en stor opplevelse for min del. Det var utfordrende, men stort å klare det. 

En annen utfordring som ventet var den første kjørerturen forbi ulykkesstedet. Det førte til et nytt panikkangstanfall. 

– Jeg trodde jeg skulle besvime, men kjæresten min klarte å berolige meg. Det var en seier å klare det. 

Hanna og pappaen hennes drev også med intensiv eksponeringsterapi, da de kjørte forbi ulykkesstedet ti ganger i løpet av en dag. Til slutt ble det nærmest kjedelig for Hanna, noe som tydet på at det fungerte. 

– Min første tur helt for meg selv over Selbuskogen var på bursdagen min 27. juni i fjor. Det var min gave til meg selv. 

Men hva med lærlingtiden? Hva med drømmen om å få fagbrevet som ambulansearbeider? 

– Jeg trodde ikke jeg skulle tilbake i yrket. Jeg skjønte ikke hvordan det skulle kunne gå. 

– Hva fikk deg til å likevel gi det en sjanse? 

– Det er jo den store drømmen. Jeg har lagt ned så mye innsats for det også. Det er det fineste yrket du kan ha, i mine øyne. Det er så fine kolleger, og en fin måte å hjelpe folk på. Det er dette jeg vil holde på med, sier Hanna, som har drømt om å bli ambulansearbeider siden hun gikk i 8. klasse. 

– Gi det en sjanse

Tilbake til datoen 6. mars 2026. Hanna har lagt bak seg to dager med fagprøve, og er inne i den siste, avgjørende dagen. Så kommer beskjeden; hun har bestått, og kan kalle seg ambulansearbeider. 

– Jeg ble egentlig målløs, og begynte bare å gråte. Det var så godt, for jeg hadde vært lærling i tre år, og sett andre i kullet bli ferdig før meg. For ett år siden trodde jeg ikke at jeg skulle klare å fullføre. Å likevel klare det, ga meg en ubeskrivelig følelse. Det har ikke vært en enkel jobb. Det har krevd mye av meg, både med tanke på smerter og traumer. Det hadde nok ikke gått uten familiene min og kollegene mine, sier Hanna og fortsetter: 

– Det er vel det som er budskapet mitt også. Jeg kunne valgt å gi opp, men jeg valgte å gi det en sjanse. Det er viktig å prøve. 

Målet er å få fast jobb som ambulansearbeider, men Hanna er forberedt på at det blir noen år med vikariater først. Det er nemlig mange om beinet i dette yrket. 

– Om det blir jobb i Selbu, på Ranheim, Oppdal eller Røros; jeg må bare ta det som er ledig. 

– Det vet jeg av erfaring

Til slutt ønsker Hanna å tilføye noe. Det er relatert til trafikkmøtet som var på Selbu Vgs. forrige uke. 

– Det er viktig at folk forstår hvor viktig det er å ta vare på sin egen helse. Jeg skal være ærlig og si at jeg har kjørt for fort, og sittet med på folk som har kjørt for fort. Men det er først nå jeg innser at det ikke er verdt det. 

Hun er særlig bekymret for folk som kjører ATV, UTV og andre kjøretøy uten ordentlig beskyttelse rundt. 

– Livet kan snu på et blunk. Det vet jeg av erfaring. Jeg kjørte rolig, og etter forholdene, men likevel gikk det galt. Jeg er altfor glad i livet, og har altfor mye jeg skal gjøre. Hvis jeg kunne oppfylt ett ønske, så hadde det vært at jeg aldri hadde havnet i den situasjonen. Det var det verste jeg har vært med på. 

Drømmer om comeback på håndballbanen

Nå ser Hanna fremover. Det skal etter hvert gjennomføres et inngrep i ankelen, med håp om at den skal bli såpass bra at hun kan løpe uten smerter. 

– Det store målet er å komme meg tilbake på håndballbanen. Jeg har spilt siden jeg var liten. Selv om jeg ikke har kunnet spille det siste året, har jeg hatt glede av å være trener for fjerdedivisjonslaget i Selbu. Men målet er altså å kunne spille selv igjen. 

– Å hjelpe andre er vel en stor grunn til at du valgte å bli ambulansearbeider i utgangspunktet. Tenker du at ulykken kan ha vært en verdifull erfaring, sett i et fremtidig jobb-perspektiv? 

– Absolutt. Jeg ser jo at jeg kanskje får til å knytte litt mer ting mot pasientene, med tanke på mine egne erfaringer. Det tror jeg det ligger en verdi i. Nå har jeg ikke vært borti en stygg bilulykke selv på jobb, og jeg er litt spent på hvordan jeg takler det når det skjer. Jeg er litt redd for å kjenne på mine egne følelser i en slik situasjon. Men når jeg er på jobb, så er jeg på jobb, så jeg tror det skal gå bra, avslutter Hanna.