Aase (72) jobbet 54 år i hjemmetjenesten – hedres av takknemlige kolleger

Det finnes ingen offentlig statistikk som viser hvem som har vært lengst ansatt i hjemmetjenesten i Norge, men Selbyggen tør likevel å påstå følgende: få har like lang fartstid som Aase Uthus.

Vi må helt tilbake til 1974 for å komme til starten av hennes karriere i hjemmetjenesten. Og da hadde det kanskje ligget i kortene lenge at det var omsorgssektoren som skulle bli hennes domene. 

– Det startet vel allerede da jeg var ni år. Da begynte jeg å passe unger på Avelsgård. Når man tenker på det i dag var det jo ganske «tullåt», humrer Aase. 

Når hun sier dette er det bare få minutter siden gode kolleger tildelte henne Selbyggens «ukens rose». Det øyeblikket forløp som en overraskelse, der kollega Sissel Waagan tok ordet:

– Takk for den fantastiske innsatsen du har lagt ned gjennom alle de 54 årene i hjemmetjenesten. Denne rosen er så fortjent, sa Waagan.

Aase ble så overrasket at hun ble stille i noen få sekunder, noe som er ganske unormalt ifølge kollegene. 

– Jeg er kjent for å snakke, og å holde volumet oppe, ler hun. 

– Så det at du ble stille i et par sekunder er det nærmeste du kommer å bli målløs? 

– Ja, svarer hun idet latteren brer om seg i rommet.

11 år ekstra

Aase gikk egentlig av med pensjon da hun var 62, men fortsatte likevel å jobbe på pensjonistvilkår i 11 år ekstra. Det har kollegene satt stor pris på. Basert på bildet de tegner av Aase, er det lett å forstå hvorfor. 

– Du er optimistisk og ser aldri mørkt på noe. Du er løsningsorientert og sier «dette fikser vi», uansett. Da Helseplattformen kom sa du at du skulle slutte. Likevel tok det ikke lang tid før du banket i bordet og sa «nei, farsken, hvis de andre får det til, skal jaggu jeg få det til også. Og det gjorde du, sier Sissel Kulsetås, som også jobber i hjemmetjenesten.  

– Ja, jeg gjorde faktisk det. Det gikk bra, det også, svarer Aase. 

Alle de syv kollegene i rommet sier at det aldri er kjedelig å ha vakt sammen med Aase. Dette merkes også av pasientene, sier de. 

– Det er bestandig liv rundt Aase, og pasientene har stor tiltro til henne, sier Waagan. 

Tok imot kalv på jobb

Med over et halvt århundre i samme yrket, blir man naturligvis vitne til endring, og utvikling. 

– Og den har vært rivende. I 1972 var det ikke hjemmesykepleie i Selbu, så da startet jeg som husmorvikar. Det innebar mange forskjellige oppgaver. Blant annet har jeg passet på et heimebrentapparat i en kjeller, og tatt imot en kalv, sier Aase til latter fra de andre i rommet.

Det tilhører sjeldenhetene at slike oppgaver utføres i hjemmetjenesten. Mer vanlig er det å hjelpe til med tilsyn, morgenstell, sårstell, medisiner og slike ting. 

– Vi gjør alt mulig. Alt de ikke får til selv, bistår vi med, sier Sissel Kulsetås, 

– Hjemmetjeneste er et krevende yrke. Hvordan har du klart å stå i det i så mange år, Aase?

– Det kan du lure på ja. Jeg må jo ha trivdes, ellers hadde jeg jo slutta eller skiftet avdeling til sykehjemmet eller noe. Men det har aldri vært aktuelt, sier Aase og fortsetter: 

– Jeg tror ikke det er mange som har hatt en så givende arbeidsplass, vi får jo muligheten til å hjelpe folk. 

Aase forteller at hun har likt ansvaret jobben medfører. 

– Når du reiser rundt i bygda kan du ikke bare lukke opp døren og spørre noen om hva du skal gjøre. Du må ta avgjørelser selv, og improvisere. Ingen dager er lik. 

Hun tok etter hvert videreutdanning innen kreftomsorg. Kunnskapen hun fikk derfra har hun brukt mye i jobben sin. 

– Jeg har vært med mange i sluttfasen av livet, og flere har jeg også fulgt inn i døden. Det har vært givende å kunne bidra til en verdig avslutning på livet. 

I Selbu skjer det i snitt flere hjemmedødsfall enn i andre kommuner, forteller Sissel Waagan. Når vi snakker om hjemmedødsfall snakker vi ikke om uventende dødsfall, men om tilfeller der den døende og de pårørende har valgt å la pasienten gå ut av livet hjemme. 

Dette er et tilbud som er mulig fordi de ansatte i Selbu har god kompetanse på lindrende behandling i sluttfasen. 

– De som dør hjemme har en spesiell ro over seg, sier Waagan, og nevner kjente lyder, lukter og ikke minst at de pårørende er rundt dem i kjente omgivelser som årsaker. 

Tjenesteleder Kristin Flakne Østbyhaug sier at de ansatte i hjemmetjenesten i Selbu er en fantastisk dyktig gjeng med høy kompetanse på området. 

– De klarer å trygge både pasienter og pårørende på at vi skal legge til rette, så langt det lar seg gjøre, for at de skal kunne dø hjemme. 

– Men det må vel være en krevende jobb på et emosjonelt plan, Aase? 

– Jeg må jo nesten si at jeg beundrer meg selv for det. Jeg fikk et tøft møte med dette allerede i 1974, da jeg hjalp en forholdsvis ung kvinne som hadde kreft. Det gikk mot slutten, og rundt oss sprang det fullt av unger hele tida. Det var tøft, og det kunne egentlig ha skremt meg, men jeg tror det var positivt at jeg fikk denne erfaringen i ganske ung alder (hun var 20, journ.anm.). Jeg skal ikke si at du blir vant til slikt, men du lærer deg å stå i det. 

Kun en håndfull menn

Da Aase startet i yrket var det en utbredt holdning at man ikke skulle gjøre om private hjem til sykehus. Det skulle liksom ikke vises at folk fikk hjelp fra hjemmetjenesten. 

– Det innebar at folk ikke fikk hjelpemidler, og var nok også en medvirkende årsak til at det tok lang tid før vi fikk kommunebiler. Tanken var vel at hvis vi kjørte inn på gårdstun i biler med kommunelogoen på seg, kunne folk se det og tenke «nå trenger naboen hjelp».

Nå er det større åpenhet, og mindre stigma. Men selv om det kanskje er mindre fysisk krevende i dag, er det slett ikke mindre å gjøre. 

– Før i tiden var folk mer hjemme og tok vare på sine. På den tiden ble det derfor litt strikking i arbeidstida, må jeg innrømme. Strikketøyet lå i en kontorskuffe, og da det kakka på døra innimellom la vi utstyret ned i skuffen og lukka den igjen, minnes Aase og humrer. 

Slik er det ikke i dag. Nå er det mer enn nok å gjøre for de 32 som har stillinger i hjemmetjenesten (rundt 50 inkludert vikarer) i Selbu. 

Kun en håndfull av de 32 er menn. 

– Men vi har ennå ikke tatt nuven av de mennene som er her, ler hun. 

– Fryktet det skulle bli kjedelig

Nå er Aase helt ferdig i hjemmetjenesten. Denne gangen på ordentlig, forsikrer hun. 

– Jeg orket ikke mer nå. Men jeg må si at det føles rart å være ferdig. Jeg har fryktet at det skulle bli kjedelig, men det har det heldigvis ikke blitt. 

For dem som er igjen merkes fraværet av Aase. Hun har nemlig vært en stor trygghet for de andre på huset, ikke minst da de selv var ferske i jobben. 

– Det har vært så godt å komme på arbeid når hun er her. Hun er god på å lede, forklare, og flink til å oppmuntre. Tusen takk for alt du har gjort, sier kollegene nærmest i kor.