– Å ikke huske er det som har vært vanskeligst

Elian Johannes, Milla Elise og Ragnhild bruker humor for å lyse opp hverdagene. De er en veldig sammensveiset gjeng, og Elian som bor i Trondheim er veldig ofte hjemme hos familien. – Jeg må si at jeg er glad i dem minst 20 ganger hver dag, og nusse og klemme på dem, sier Ragnhild til latter fra Elian og Milla som bekrefter at joda, de blir både nusset og klemt. Foto: Oda Cecilie Folde

Elian Johannes og Milla Elise Hammerhaug har med seg mer bagasje enn mange andre inn i voksenlivet. De velger likevel å se positivt på livet de har, og har gode råd til andre som måtte befinne seg i en lignende situasjon.

Publisert

Elian Johannes har nå blitt en voksen mann på 20 år, mens Milla Elise har fylt 17, og står på dørterskelen til voksenlivet. Begge to har planer og drømmer for fremtiden, Elian studerer for tiden på BI, mens Milla drømmer om en karriere i klesbransjen. Men med seg i oppveksten har de to søsknene hatt mer bagasje enn de fleste andre barn trenger å ha. De mistet pappa Tommy til selvmord i 2008. Elian var fire år, og Milla åtte måneder gammel. 

Minnene om Tommy

Tommy Hammerhaug var en stolt pappa til sine to små og så ingen hindring i det å ha barn, forteller mamma Ragnhild Moslet.

– Han var veldig bilinteressert og skrudde mye. Men det var ikke noe problem om jeg skulle på jobb og han skulle ha Elian, for det var bare å sette ham i en vippestol og skru i vei. Det var bare å ta med barna på det som skulle skje. Han var en veldig engasjert og uhyre stolt pappa. 

Ragnhild Moslet. Foto: Oda Cecilie Folde

Hun har tidligere stått frem i Selbyggen og fortalt historien om hva som skjedde i 2008. Tommy hadde slitt lenge, og tok et fatalt valg om å forlate livet. Elian på fire tok på seg rollen som ansvarlig storebror til Milla, til både glede og fortvilelse for mamma Ragnhild som så på at sønnen vokste opp altfor fort. Elian selv husker litt fra da pappa levde, og minnene han sitter igjen med er gode.

– Jeg husker at vi kjørte firhjuling blant annet. Jeg har også blitt fortalt masse av de som var nære ham, så jeg vet jo litt om hvilken type han var, forteller han og smiler litt lurt. 

– Han var jo en «rotball» virker det som, som for eksempel når du kjører ungen din i barnehagen og ikke har revers på bilen, så du må kjøre i ring for å slippe å rygge ut fra parkeringa og sånn, sier han til litt latter fra Milla og Ragnhild.

Elian husker litt av pappa, men ikke mye. Foto: Oda Cecilie Folde

Milla, som ikke hadde fylt året en gang da tragedien inntraff, sitter igjen med en litt annen opplevelse av å minnes pappa. Det har vært vanskelig i oppveksten å ikke ha egne minner, men å måtte minnes gjennom det andre fortalte om ham. Det ble derfor en stor oppgave for mamma å lære Milla å kjenne pappa. 

– Min jobb var jo å la dem bli kjent med hele pappaen sin, både på godt og vondt. Det har vært vanskelig å finne ut av hva jeg skal fortelle dem og ikke. Fokuset ble derfor på å være ærlig med dem, og gi svar på det de har lurt på ut fra hvor gamle de var da de spurte, forteller Ragnhild.

Tommy var en stolt pappa. Foto: Privat

Altfor mange rammede

Selvmordstallene i Norge er ikke i tråd med nullvisjonen som ni departement står bak. De holder seg tvert imot stabile, og i 2023 var 707 familier i sorg. I de 707 familiene sitter foreldre, søsken og barn igjen med en enorm sorg etter at tragedien har inntruffet. I etterkant rapporteres det om veldig varierende tall på oppfølging av etterlatte.

Fakta og tallgrunnlag

Fakta og tallgrunnlag i denne saken er utarbeidet av Samarbeidsdesken, et journalistisk fellesprosjekt mellom Landslaget for lokalaviser (LLA), Senter for undersøkende journalistikk (SUJO) og NRK.

Samarbeidsdesken har sammen med Landsforeningen for etterlatte ved selvmord (Leve), Lillebrors minne, og en facebookgruppe ved navn «Selvmord - for oss etterlatte» gjennomført en undersøkelse. Den har fått navn Etterlatteundersøkelsen, og 335 mennesker ble spurt om hvordan de opplevde oppfølgingen etter selvmord i nær relasjon.

Tallene som kommer frem beskriver at mange ikke får hjelpen de trenger, blant annet svarer 47,3 prosent på nasjonal basis at de ikke fikk oppfølging i det hele tatt. På spørsmål om noen i nærmiljøet gjorde noe for å støtte rammede i sorgen etter selvmordet er tallene noe mer positive, med 65,9 som svarer ja på dette spørsmålet. Ifølge undersøkelsen er det altså mer sannsynlig at man får støtte fra folk rundt, enn fra systemer som skal være der for å fange opp den som trenger hjelp. Dette til tross for at hele 77,3 % svarer at de har vært hos fastlegen i etterkant.

Forskjellig behandling i oppveksten

For Milla, som bare var åtte måneder da faren døde, er situasjonen litt annerledes enn Elians. Hun har hatt en følelse av at hun på en måte ikke «fikk lov» til å ha det vanskelig, fordi hun var så liten da det skjedde.

– Jeg har ingen minner om pappa, og det har vært vanskelig. Jeg har hørt historier og sett bilder, men jeg har aldri selv opplevd hvem han var. Vi har funnet gamle opptak der jeg kan høre stemmen hans. Det var rart å høre for første gang etter så mange år. Men det ga meg en følelse av å kjenne ham litt bedre, sier hun.

– Jeg har fått høre at det ikke kunne være så vanskelig for meg fordi jeg ikke husker pappa. Men det å ikke huske har jo vært en del av det som er vanskeligst. Jeg har følt på at jeg ikke hadde rett til å være like lei meg som Elian, sier hun ærlig.

Ragnhild bekrefter det Milla sier. Hun forteller at for Elian sin del så ble han raskt fanget opp av systemet, ble tatt seriøst og fikk mye hjelp fordi han var stor nok til å huske litt. Men for Milla ble det annerledes, og da hun reagerte med sinne på ting ble dette bare viftet bort som et karaktertrekk.

– Det har faktisk hendt at vi ble møtt av helsevesen som sa at rødhårede personer er hissige. Og da blir man så oppgitt. Vi har kjempet mange kamper for at Milla skulle få den oppfølgingen hun trengte, forteller Ragnhild.

I dag går hun til samtaler, og føler seg bedre ivaretatt.

– Jeg vil gjerne gi en «shout out» til Marit Uthus. Hun forstår meg på et annet vis, og jeg føler endelig at noen har lyst til å lytte til meg, ikke bare prøve å forstå historien rundt, sier Milla.

Milla har hatt et vanskeligere møte med helsevesenet enn storebror Elian. Foto: Oda Cecilie Folde

Savnet er alltid der

For Elian og Milla har farens fravær vært merkbart i alle store livsbegivenheter. Konfirmasjoner, bursdager og andre festdager bringer alltid et snev av bittersøthet. 

– Jeg tror den dagen vi måtte si ha det til ham så måtte vi også si ha det til å ha en 100 % lykkelig dag, forteller Ragnhild. Elian er enig.

– Det er alltid en tom plass. Uansett hvor mye glede vi finner, vil det alltid være noe som mangler. Men jeg føler ikke at jeg har manglet en farsfigur fordi, sier Elian.

Ragnhild møtte nemlig Christian Størseth Høiby en stund etter at Tommy ble borte. Han har alltid stilt opp for barna, som om de var hans egne helt fra starten av, noe Milla og Elian er veldig takknemlige for. 

– Ting har gått veldig bra for oss, omstendighetene tatt i betraktning. Om det er takket være mamma eller Christian vet jeg ikke, men de har alltid vært der for oss. Så har vi jo en veldig bra familie utenfor kjernen også, som vi kan snakke med om vi trenger, forteller Elian.

– Jeg føler meg veldig heldig som var såpass liten da Christian kom inn i livet vårt og at jeg fikk han som farsfigur og som jeg kan kalle for pappa. Det betyr mye, fordi da føler man seg kanskje ikke så annerledes enn alle andre. Og besteforeldrene våre er alltid der for oss, sier Milla. 

– Det er et veldig godt samhold mellom oss og slekta til Tommy. De er helt fantastiske, sier Ragnhild. 

Livet må gå videre

Det begynner å bli mange år siden Tommy ble borte. Livet går som kjent videre, selv om det kanskje ikke alltid har føltes sånn ut for dem som står igjen etter å ha gått gjennom et så stort tap. Men det å dyrke sorgen er ikke et alternativ, og Elian mener at det er viktig å finne en balanse.

– Vi kan ikke la sorgen definere oss. Det handler om å minnes pappa med glede, samtidig som vi finner styrken til å leve videre.

Det er lett å se at Elian og Milla har et sterkt søskenforhold. – Elian er den som alltid har vært der, forteller Milla. – Jeg er veldig stolt av henne sier storebroren mens han ser på henne med beundring Foto: Oda Cecilie Folde

Både han og Milla er fulle av lovord om mammas håndtering av livet med to små som har mistet pappa til selvmord.

– Vi ser veldig opp til mamma, og alt hun får til. Hun tar ting med et smil uansett. Det er ikke mange som hadde klart å stå i det mamma har stått i. Det står det stor respekt av, er de to enige om.

For mamma Ragnhild så ser hun lyst på tiden som kommer, med to som skal ut i verden og finne sine egne veier. Likevel er det et lite tankekors hun streifer innom noen ganger.

– Jeg vet jo at spørsmålet kommer, om hvem foreldrene deres er. Og hvorfor det som skjedde skjedde. Jeg har lært meg å leve videre, og har ikke noe problem med å fortelle, men jeg kjenner at noen ganger kan jeg grue meg litt fordi jeg vet at mottakeren syns det blir vanskelig, sier hun og snur seg mot barna sine.

– Jeg vet jo at dere også må stå i dette, og jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne ta det bort og latt dere slippe det.

Milla og Elian har også gode råd til den som går gjennom noe av det samme som de har gjort. 

– Snakk med noen du stoler på. Det er viktig å våge å vise følelsene sine, enten det er sorg, sinne eller glede. Alle følelser er lov, sier Elian.

Milla legger til at det er viktig å ikke bære på skyld. 

– Da jeg var yngre, følte jeg skyld for det som skjedde, selv om jeg ikke kunne gjort noe. Jeg kunne tenke at hvis det hadde kommet en annen baby enn meg så hadde ikke dette skjedd. Det er viktig å huske at det aldri er din feil, sier hun.

Hun har også en klar oppfordring til alle som måtte lure på ting rundt både dem og det som skjedde med Tommy.

– Det er ikke farlig å stille spørsmål. Vi setter pris på det når folk bryr seg.

Selbyggen vil sette fokus på det som er vanskelig å snakke om. Har du en historie å fortelle som kanskje kan utgjøre en forskjell for noen? Ta kontakt på maiken@selbyggen.no.

Foto: Oda Cecilie Folde

Trenger du noen å snakke med?

Dersom du har behov for å snakke med noen, finnes det flere hjelpetelefoner og chat-tjenester der du kan dele tanker og følelser helt anonymt, og der du kan få støtte, råd og veiledning:

  • Mental helse sinhjelpetelefon: 116 123, eller døgnåpen chatjeneste, Sidetmedord, på mentalhelse.no.
  • Kirkens SOS sin hjelpetelefon: 22 40 00 40, eller chat, soschat.no
  • Røde Kors, Kors på halsen, sin hjelpetelefon: 800 33 321, eller chat, korspåhalsen.no
  • Samisk nasjonal kompetansetjeneste – psykisk helsevern og rus: 78 96 74 00
  • Legevakt: 116 117
  • Ved akutte tilfeller, ring 113
  • Veiledning for ungdom om å kommunisere trygt om selvmord på nett.
Powered by Labrador CMS