50 år i tannhelsens tjeneste

Juni 1972: 

Eva Morset, sekretæren på tannlegekontoret i Selbu, ser behovet for ekstra hjelp på arbeidsplassen. Hun spør Karen Stageberg om noen av hennes jenter kan være interesserte i å ta i et tak. Joda, 16 år gamle Tove griper sjansen og starter dermed på sin 50 år lange reise innad i Folketannrøkta, som det het den gangen. 

I dag kaller vi det den offentlige tannhelsetjenesten, og Tove Stageberg har vært med på litt av en reise i den bransjen.

– Det er enormt stor forskjell på tannhelsetjenesten før og nå, det tåler ikke sammenligning en gang, sier Tove. 

Skrubbing og telefonskrekk

De av Selbus innbyggere som er litt opp i årene husker nok godt den tiden da tannlegen befant seg i kjelleren på sykehjemmet, i det bygget som vi i dag kjenner som Selbusjøen Hotell og Gjestegård. 

– Det første jeg måtte lære meg var å vaske alt av borr og instrumenter for hånd med stålbørste. Det kunne være litt trasig på grunn av sementer og fyllingsmasse som var vanskelig å få bort, men det måtte gjøres, mimrer hun. 

Men det verste, det var å besvare telefonen. 

– Altså, vi hadde ikke telefon hjemme, så jeg var jo livredd hver gang den ringte vet du. Det var helt nytt for meg, og det tok nok noen år å komme over telefonskrekken, ler Tove. 

Fange kvikksølv

En annen ferdighet det var viktig å kunne beherske, det var å blande amalgam til fyllinger. På den tiden var det tannlegens beste venn. 

– Vi hadde en krukke med kvikksølv og en annen med pulver. Vi tok lik andel av hver og puttet det inn i amalgam-maskinen, og så kom det ut en myk klump. Den puttet vi i et bomullstørkle og sto og knadde på den slik at den holdt seg varm og myk – «tuillåt vetdu», sier Tove.

Og dersom man skulle være så uheldig å miste litt kvikksølv på benker og gulv, ja da var det bare å jobbe på til man fikk samla alt i en dam igjen. 

– Det fordampa jo så fort, sier Tove, og slenger lattermildt på: «Det var virkelig andre tider den gangen, ja!»

Munnbind, plasthansker og verneutstyr var fremmedord, og ble ikke vanlig kutyme før på slutten av 80-tallet. 

– Jeg husker vi syns det var så ubehagelig å jobbe med det på da det ble påbudt, men i dag er det rart å tenke seg at det fantes en tid uten. Steriliseringsprosessen er også helt annerledes i dag, heldigvis.

Tok utdanning

I starten jobbet Tove litt nå og da, men hun fant tidlig ut at yrket var noe hun trivdes med. Dermed bars det til Brundalen og tannhelsesekretær-linja i 1976. Der hadde hun praksisperioder både i det offentlige og det private. Hun har også hospitert ved kjeveortopedisk avdeling på RiT to ganger, av egen fri vilje. 

– Det syns jeg virkelig var kjempespennende – ordentlige operasjoner, liksom. Jeg tok med meg noen nye rutiner tilbake til Selbu, så det var nyttig i tillegg. Apropos operasjoner; før i tida gjorde vi mye av det selv. Skar opp, åpna og fiksa. Nå må jo nesten alt henvises til Trondheim, sier hun noe tørt. 

Stabil tannhelsetjeneste

I 1987 ble det besluttet å bygge nytt sykehjem i bygda, og dermed måtte også tannlegekontoret ut av lokalene på Havernesset. Det var da de flytta over i bankbygget – der de har vært siden.

– Det ble en helt annen verden for oss, med bedre lokaler og mye nytt utstyr, forteller hun. 

Tove har jobbet med flere tannleger opp gjennom årene. Bare i Selbu og Tydal har det vært cirka 25 forskjellige innom, men de to som har stått for neadølenes tannhelse lengst i løpet av hennes tid er Torbjørn Guldseth og Øystein Belsvik. 

– Torbjørn var på plass allerede i 1972, og noen år senere kom Øystein. Da ble tannhelsetjenesten oppi her virkelig stabil, forteller hun. 

De to tannlegene delte skoleårskullene seg imellom, og hadde Tydalsuke en gang for måneden.

– En gang var det så glatt opp Brekkbakkene at vi rett og slett ikke kom frem, erindrer Tove, og slenger på en annen anekdote fra Tydal: 

– Det var ei dame som måtte borre et hull, og hadde i den anledning en klar beskjed til Øystein: «Nå er du ordentlig, eller så klyper jeg deg på et ufordelaktig sted!».

Da Draksten ble innlemmet i Selbu måtte de trø til der også. 

– Da fikk vi låne et tannlegekontor på Malvik og reiste ned tre dager i slengen. Det gjorde vi i ni år. 

Tannlegeskrekk

Tove har sett en del med frykt for tannlegen og opplevde en gang at det var noen unger som rett og slett stakk av fra kontoret. 

– Det finns jo fortsatt de med tannlegeskrekk, men nå får man jo bedøvelse for alt. Før i tida hadde de mer grunn til å være engstelig. Det var mer vanlig med hull i tennene, og det tok mye lengre tid å borre og den slags. I dag går alt i lynets hastighet, sier Tove. 

Nordmenns fokus på tannhelse har i tillegg gjennomgått en stor forbedring, særlig etter fluortannpastaen gjorde sitt inntog på 70-tallet.

– Før i tida kunne de komme inn med 13 hull, og måtte komme igjen og igjen, og ble aldri ferdig. Jeg mener å huske at Torbjørn hadde en pasient med 27 hull en gang, ler Tove. 

Hun sier at mye ble lettere etter at det ble vanlig med tannpleiere. Da kunne de ta unna en del pasienter og heller henvise til tannlege dersom det ble oppdaget hull og komplikasjoner.

50 gode år

Vi kunne nok ha skrevet en hel bok om Toves tid på Selbu tannlegekontor. Vi kunne ha skrevet om hvordan de før lagde flere hundre gebiss i året, eller om hvordan pasienter i dag er mer fokusert på estetikk. At fyllingene i dag skal være kritthvite, og ikke matche de snusfargede tennene som de prøvde på før i tida. Vi kunne ha snakket om da teknologien banket på tannlegedøra i Selbu i 1999 med sine to datamaskiner, og vi kunne ha lagt ut om utfordringene under pandemien, og om hvor fælt Tove syns det var å avvise pasienter med smerter i den perioden. Likevel kan det hele oppsummeres slik:

 – Når man har vært på samme arbeidsplass i 50 år, så har man opplevd både nedturer og oppturer. Gode perioder, og mindre gode perioder. Men én ting er helt klart; jeg har for det aller meste gleda meg til å gå på jobb. Det å kunne møte pasientene og ta vare på dem. Det har vært det fineste – hele veien, avslutter Tove med sitt velkjente smil.