– Vi kjemper for vår eksistens

– Hvor er du nå, Sara Kristine Bransfjell?

– Jeg er en av to som jobber ved utekontoret som SANKS (Samisk nasjonal kompetansetjeneste i psykisk helsevern og rus) har her på Røros. Vi tilbyr språk- og kulturtilpasset behandling for den samiske befolkningen, men tar også imot andre som søker hjelp hos oss. Like før du ringte fikk jeg en avbestilling på en time, så nå sitter jeg her med hjertet i halsen og venter på å bli intervjuet av Selbyggen.

– Hvorfor valgte du sykepleien med spesialisering innenfor psykiatrien?

– Som psykiatrisk sykepleier blir jeg godt kjent med pasientene mine, og for meg er de gode samtalene viktig. I psykiatrien er nærhet, tid og tålmodighet helt avgjørende. At jeg som same har erfart hvordan det er å tilhøre en minoritet, tror jeg også bidrar til at jeg lettere kan forstå hvordan personer har det når de føler seg på utsiden av samfunnet. Jeg har vært heldig og funnet drømmejobben min som psykiatrisk sykepleier, og det er nok et valg som kan spores til min samiske identitet.

– Var det aldri aktuelt for deg å jobbe innenfor reindrifta?

– Det er broren min, Lars Elias, som har overtatt merket og driftsenheten i Essand reinbeitedistrikt etter far. Alle kan ikke drive med reindrift, og i min familie har utdanning vært viktig. Da jeg fortalte at jeg skulle bli sykepleier, kom det nok ikke som noen stor overraskelse på noen. I slekta har det vært sykepleiere i mange generasjoner bakover. Så for meg var det også en yrkesstolthet som føres videre.

– Hvilken tilknytning har du til Tydal?

– Mor er fra Tydal så jeg har nær familie og mange slektninger der. Mormor, Ester Rønning, blir 95 år nå og bor fortsatt hjemme. Hun har et langt yrkesliv som sykepleier bak seg; en sterk og modig kvinne som jeg ser opp til og som har vært et forbilde for meg.

– Vokste du opp i Tydal?

– Nei, jeg er født og oppvokst i Brekken der far bodde. De to første skoleåra gikk jeg på sameskolen i Snåsa. Men da foreldrene ble mine ble skilt i 1997, flytta Lars Elias og jeg sammen med mor til Tydal. Da var jeg 11 år og begynte i 5. klasse ved Tydal barne- og ungdomsskole. Jeg har også en fire år eldre storesøster, Ida Marie, men hun gikk alle grunnskoleårene sine ved sameskolen i Snåsa.

– Hvorfor gjorde ikke du det?

– Etter hvert ble det mindre vanlig å sende barna sine til sameskolen i Snåsa, og foreldrene mine fant ut at det var ikke den beste løsningen for meg. Å være avskilt fra foreldrene og de en er glad i, gjør noe med samholdet i familien. Jeg har ingen traumer fra de to årene på sameskolen, men jeg ble tidlig voksen og selvstendig. Jeg ble også sterk og bevisst på min samiske identitet, og det preger meg fortsatt.

– Var det vanskelig å være ung same i Tydal?

– Jeg opplevde hets, og det jeg vil kalle skjult rasisme i Tydal. Det er utbredt overalt og ingenting spesielt for Tydal. Slik er det fortsatt, og jeg vet at vi må tåle det. Jeg har forberedt de tre guttene mine på at de vil komme til å oppleve vonde ting fordi de er samiske. 

– Men hvis du snakker med eldre tydalinger, vil de kanskje fortelle at samer og bygdefolk levde i fredelig sameksistens tidligere?

– Ja, det kan kanskje virke sånn. Forskjellen er at samene den gangen ikke protesterte så like høylytt, mens vi i dag fremmer krav og krever likeverd og rettferdighet. Historien forteller at samene ble sett på som drikkfeldige og skitne, som mindre verdt enn andre. Og det sitter fortsatt i; hvor mange ganger har jeg ikke hørt at «Sara, du må ikke si noe, ikke være uenig. Du må bare finne deg i det.»

– Men det har du ikke gjort?

– Nei, jeg var sjølstendig og trygg på meg selv allerede som barn, og det har gjort meg sterk og uredd og gitt meg en indre drive. Kanskje fordi jeg er nomade i blodet, er jeg alltid higen etter noe nytt. Identiteten min ligger i det samiske. Jeg vil veldig mye, og gir meg ikke så lett når jeg møter motstand.

– Hva er mest verdt å kjempe for?

– Det er utvilsomt naturen og retten til beiteområdene våre. Det finnes snart ikke uberørte fjellområder igjen i Norge. Vindkraftutbygginga på Stokkfjellet er bare et lite eksempel på hvordan reindriftsnæringa trues fra alle kanter og må vike for Storsamfunnets krav om mer kraft og mere penger. Eksistensgrunnlaget vårt spises opp bit for bit.

– Hva betyr 6. februar og den samiske nasjonaldagen for deg?

– Ikke særlig mye egentlig. Dagen markeres til minne om det første samiske landsmøtet som ble holdt i Metodistkirken i Trondheim i 1917, men det er langt ifra noen festdag på linje med 17.mai. Her på Røros er det blant annet åpning og appell på Nilsen-hjørnet og utstilling på Rørosmuseet, men flere institusjoner og bedrifter burde markert og synliggjort dagen. Hvis det hadde vært en nasjonaldag i ordets rette betydning, burde det vært en rød-dag da alle hadde hatt fri for jobb og vært med på å markere dagen. Norge som nasjon er tufta på to forskjellige folk, samer og etniske norske.

– Får jeg si noe til slutt?

– Etter ungdomsskolen i Tydal, gikk jeg to år på media og kommunikasjon på Brundalen VGS i Trondheim, dette med tanke på å bli journalist. Da vi skulle ha yrkespraksis, valgte jeg Selbyggen. Jeg fikk skrive flere artikler, noe jeg ikke hadde fått om jeg hadde valgt for eksempel Adresseavisen. Jeg husker ikke hvem som var redaktør da, men kanskje var det nåværende ordfører, Ole Morten Balstad. Journalistplanene ble det aldri noe av, men jeg minnes utplasseringa på Selbyggen med glede.