– Vi har et fantastisk helsevesen i Norge

– Hvor er du nå, Ingebjørg Rønning Hammarstrøm?

– Nå er jeg hjemme i Siribu. Jeg sitter ved kjøkkenvinduet og ser på de tre svarttrostparene som er kommet tilbake. De har hekket i skogen rundt her i mange år, og vi forer dem med epler og pærer. Jeg liker så godt og sitte her og se oppover mot Øyfjellet. Nå er sola kommet over fjelltoppen. Det er en vakker dag, og det lyser så fint over hele Åsgrenda.

– Hvor er Siribu?

– Siribu er en hytteeiendom som ble skilt ut fra Bønsgarden på femtitallet. Det var en anleggsarbeider som flytta til Tydal og som bodde her sammen med familien sin da. En av sønnene overtok Siribu, og vi var så heldig å få kjøpe hytta for noen år siden. Bestemor var fra Bønsgarden, og slik er det en familietilhørighet også. Jeg har gått og sett på denne hytta siden jeg var barn og tenkt at dette var drømmehuset mitt. Og tenk, slik ble det. Vi har renovert og fått alt på ett plan. Vi synes vi har fått det veldig funksjonelt og fint her.

– Det høres ut som du bor sammen med noen?

– Ja, jeg bor sammen med ektemannen min, Gøsta. Han er fra Älvdalen i Sverige. Jeg jobbet noen år i hjemmetjenesten der. Men da jeg overtok jeg heimgården Skogum, flyttet vi tilbake til Tydal. Da hadde jeg allerede fått diagnosen MS, og det ble verre og verre å bo i et gammeldags hus med to etasjer. Derfor var jeg kjempeglad da sønnen min, Kenneth, ville overta Skogum slik at Gøsta og jeg kunne flytte hit.

– Har du flere barn?

– Ja, dattera min, Svanhild, bor også i Tydal. Fra det første ekteskapet mitt har jeg tre barn, men den eldste, Rune, var født med en alvorlig hjertefeil og døde da han var bare 7 år. Jeg har også fem barnebarn og er så heldig at de alle bor i Tydal.

– Hvordan taklet du å miste et barn?

– Det er en sorg jeg aldri kommer helt over, men jeg har holdt meg fast i det faktum at det var hjertet hans som sviktet. Legene gjorde sitt ytterste for å berge han, men det var ingenting de kunne gjøre. Jeg tror det er lettere å akseptere at et barn dør av en medfødt sykdom, enn at det dør av andre årsaker.

– Selv har du også slitt med sykdom og plager. Hvordan begynte det?

– Det begynte med at jeg fikk mer og mer vondt i ryggen og til slutt måtte gi meg i jobben som helsefagarbeider i hjemmetjenesten i Tydal. Der trivdes jeg så utrolig godt, så det var et hardt slag. I 2009 fikk jeg diagnosen MS. Det er en sykdom som rammer nervetrådenes funksjon. Til slutt klarte jeg ikke å gå og ble avhengig av rullestol.

– Hvordan er dagene dine nå?

– I forhold til at jeg er funksjonshemmet, har jeg det så bra som det går an å ha det. Med «kontorstolen» min er jeg veldig mobil. Jeg dusjer og kler på meg selv og gjør det meste i huset. Jeg priser meg lykkelig for at det ikke er hendene som har sviktet. Jeg baker brød som før, for det er jo noe du ikke bruker føttene til. Jeg har alltid noe å gjøre og kjeder meg ikke ett sekund.

– Og så har du fått deg ny bil?

– Ja, det er en splitter ny Volkswagen Caravelle som er spesiallaget for funksjonshemmede. Den har en heis som løfter rullestolen min inn og ut, og en stikke som jeg styrer og bremser med. Nå venter jeg på en ny elektrisk rullestol som gjør det enklere og komme meg ut og inn av bilen og som jeg også kan kjøre små turer på inntil 3 kilometer med.

– Hva måtte du gjøre for å få til alt dette?

– Det var ergoterapeuten min som gjorde meg oppmerksom på søkemulighetene og ordnet alt med søknaden. En må påregne ca. ett års ventetid, og for meg tok det enda lengre tid på grunn av krigen i Ukraina. Jeg tror det er mange funksjonshemmede som ikke aner hvilke hjelpemidler det er mulig å søke på. Til de vil jeg si at de må snakke med fysioterapeuten sin eller kanskje helst en ergoterapeut. Vi har et fantastisk helsevesen i Norge. Jeg har fått en ny vår og er så takknemlig at jeg nesten ikke har ord for det.

– Og nå planlegger du kanskje en ferietur med nybilen?

– Ja, nå har jeg to store begivenheter å se fram til. Den 18. mai skal den yngste søsteren min gifte seg, og da kjører vi via Sverige til Østfold for å feire bryllup. Og i juli tar vi hurtigruta nordover til Lofoten og Svolvær. Mamma på 94 skal også være med. Hun vokste opp på en helt nydelig plass som heter Rekneset og som ligger helt ved skipsleia inn til Trollfjorden. De var elleve søsken, og jeg har masse slekt og søskenbarn der oppe.

– Det må være stort å ha en mamma på 94 og som er så sprek at hun kan være med til Lofoten?

– Ja, det er ingen jeg beundrer så mye som henne. Hun møtte pappa da hun gikk sykepleien i Stokmarknes, og jeg har mange ganger tenkt at det kunne ikke være så greit for henne å komme til Tydal og Skogum, der vi bodde på et lite loft uten innlagt vatn de første årene. Men mamma har en styrke som få og har klart seg godt gjennom livet. Hun fortjener alt det beste vi kan gi henne.

PS! – Er svarttrosten der ennå?

– Ja, jeg er redd de befrukter seg i hjel på epler og pærer.