– Uten Anita hadde jeg ikke levd i dag

For ekteparet i Botnlia i Mebonden starter 8. september som en helt vanlig dag. Per Tore står opp litt før kl. 05 om morgenen og gjør seg klar til å ta fatt på en ny dag bak rattet i bussen. Siden han ble pensjonist for fire år siden, har han fortsatt som bussjåfør gjennom en tilkallingsordning. 

– Det har jeg trivdes godt med, sier Per Tore. 

Turen denne tirsdagen går til Trondheim. Ved 08-tiden stopper bussen ved St. Olavs hospital. På dette tidspunktet er han intetanende om at han noen timer senere skal returnere dit – men da som pasient. 

Mens Per Tore kjører buss, er kona Anita på trening og en tur i varmebassenget. Det er i grunn en ganske så ordinær dag.

Etter arbeidsdagen klokker også Per Tore inn en treningsøkt på Trim1. Han føler seg litt sliten, men regner med det er fordi han stod opp tidlig og hadde vært på jobb. Ellers er han frisk som en fisk. 

– Jeg tenker ikke noe mer over det. Utover ettermiddagen og kvelden er alt som det pleier, sier Per Tore. 

Etter middagstid tar han og Anita seg en tur på kirkegården. De vil ordne med noen lys, og går seg en tur. Hjemme igjen er Per Tore i sitt sedvanlige gode humør. Han står og plystrer og ser ut av vinduet. Utsikten fra øvre Botnlia er formidabel, og himmelen er ekstra fin denne kvelden. Han tar et bilde av den rosa himmelen og sender bildet til sine døtre, uvitende om dramaet som skal utspille seg en knapp time senere. 

Viktig beslutning

Selbyggen tar plass i den lyse sofaen. Ved siden av oss sitter ikke bare Per Tore og Anita, men også døtrene Aina og Lena. De er også en viktig del av historien som nå skal fortelles. En historie om uflaks, flaks, sjokk, glede, sorg, bekymring, takknemlighet og samhold. 

Anita tar ordet. 

– Tirsdagskvelden 8. september skulle jeg egentlig vært i Trondheim med min eldste datter. Planen var å overnatte der, fordi dagen etter skulle jeg gjennomføre et planlagt inngrep på St. Olavs. Men av ulike årsaker ble det ikke noe av overnattingen, så jeg bestemte meg for å sove hjemme og ta bussen tidlig neste dag. 

Den beslutningen skulle vise seg å bli livsviktig.

– Som om noen dro ut støpselet

Etter å ha ordnet seg matpakker til neste dag satte Anita og Per Tore seg ned foran TV-en. Der handlet det meste om Kong Haralds begravelse. 

– Klokka kvart over ni bestemmer vi oss for å legge oss tidlig.

Men de rekker aldri å reise seg fra stolene før krisen inntreffer. 

– Per Tore sitter med fjernkontrollen i hånda og bikker plutselig over og dør, helt uten forvarsel. Det var som om noen dro ut støpselet. Jeg trodde først han gjorde seg til, for han kan jo finne på mye rart. Men da jeg oppdaget at han var livløs, ikke pustet og var blå i ansiktet…

Anita tar en pause. 

– Det var helt forferdelig. 

Hurtig hjelp er dobbelt hjelp

To av tre hjertestanser skjer hjemme, ifølge Norsk Hjertestansregister. Statistikk fra registeret viser at rundt én av seks personer som får hjertestans utenfor sykehus overlever. 

Når hjertet stanser, teller hvert eneste minutt. Ifølge Helsedirektoratet reduseres sannsynligheten for å overleve med ti prosent for hvert minutt defibrillering blir forsinket. Samtidig viser direktoratet til at sjansen for å overleve hjertestans kan øke tre til fire ganger dersom personer i nærheten raskt varsler 113 og starter hjerte- og lungeredning.

Anita ringer 113 umiddelbart. Hysterisk forklarer hun at ektemannen ikke puster. AMK-sentralen sier at hun må få Per Tore ned på gulvet. Anita mobiliserer kreftene og drar ham ut av stolen.

Glimtet til 

«Hurtig hjelp er dobbelt hjelp», er det noe som heter. Og hvis Per Tore skal ha noen som helst sjanse til å overleve, er de neste minuttene helt avgjørende. Anita begynner med hjertekompresjoner. Det er tungt, men hun får uante krefter. Så, etter en del kompresjoner – i et kort øyeblikk – glimter Per Tore til. Livstegnet gir henne bare enda mer styrke.

Minuttene føles som en evighet, men ambulansen har meget kort responstid denne dagen. Allerede etter fem-seks minutter er de på plass. Hakk i hel følger brannvesenet. Fra Per Tore segner om, og til han får sitt første elektriske støt fra hjertestarteren, går det åtte minutter. 

En person i brannvesenet tar med Anita inn på kjøkkenet. Jobben hennes er fullført. Nå tar helsevesenet og brannvesenet over.

«Du dør ikke fra oss nå, pappa!»

Anita ringer datteren Lena, som bor bare noen hundre meter unna, i en annen gate i Botnlia. 

Lena Uglem Johnsen husker samtalen godt. 

– Mamma sa at pappa hadde fått hjertestans. Jeg hadde akkurat kommet ut av dusjen, så jeg slengte på meg de første klærne jeg fant og kastet meg i bilen. Jeg sa høyt til meg selv at «du dør ikke fra oss nå, pappa!». 

Kort tid senere kommer luftambulansen. Den lander på et jorde ved Hårstad-haugene. Der blir helikopteret stående i én time og et kvarter. Inne i huset pågår dramaet for fullt. Anita sitter på kjøkkenet og hyperventilerer. Hun aner ikke hvordan det går med Per Tore, som ligger på den andre siden av veggen. 

– Vi visste at de satte to støt på ham. Vi visste at hjertet slo, og at han hadde puls. De jobbet mye med å stabilisere ham før de fløy til sykehuset. 

Sitt livs verste kjøretur

Selv om han er i live ved avreise, er ikke faren over. Anita og Lena føler ingen stor lettelse, for de aner ikke hvordan dette kommer til å ende. Og hvis han mot alle odds skulle overleve, hvilken versjon av Per Tore er det i så fall som kommer hjem? Hjerneskade kan fort være en konsekvens av å ha vært uten oksygen for lenge. 

Mor og datter pakker med seg klær og litt annet utstyr og setter kursen mot Trondheim. Det er Lena som kjører. Anita omtaler kjøreturen som «sitt livs verste kjøretur». 

– Jeg er overraskende rolig, men ikke inni meg. Jeg måtte ta meg sammen overfor mamma, sier Lena. 

Kunstig koma

Det er mye med denne historien som er så spesielt at det nesten kan være vanskelig å tro. Før vi vender fokuset tilbake til Per Tore, må vi fortelle om de ekstra spesielle omstendighetene rundt denne hendelsen. Samtidig som faren kjemper for sitt liv, ligger en av de andre døtrene – Aina – på Orkanger sykehus. 

– Jeg husker jeg tenkte at det var litt spesielt at Lena ringte meg kvart over elleve om kvelden. Vi hadde jo snakket sammen for ikke så lenge siden, sier Aina og fortsetter:

– Når hun forteller meg at pappa har fått hjertestans, og at de ikke vet hvordan det går, reagerer kroppen min med å skjelve. Det første jeg tenker er at jeg må komme meg til St. Olavs.

Aina er nyoperert, men da hun får vite hva som har skjedd, tar hun drosje til St. Olavs klokka tre om natta.  

– Jeg hadde ikke klart å være så langt unna dem. Selv om jeg ikke kunne gjøre noe for pappa, ville jeg være der for dem. 

Anitas tredje datter – Monica – ankommer også sykehuset. 

Per Tore er lagt i kunstig koma, og familien vet fortsatt ikke hvordan dette skal ende. Legene sier at de vil prøve å vekke ham, men at det kan skje først om et par dager.  

Bevisstløse samtidig

Samtidig er det bare få timer til Anitas planlagte inngrep skal gjennomføres på samme sykehus. 

– Det ble vel åpenbart utsatt, Anita?

– Jeg hadde venta på det inngrepet hele sommeren. Det var et kjapt inngrep, men skulle gjennomføres i narkose. Jeg kunne ikke gjøre noe med Per Tores situasjon uansett, så det ble besluttet å gjennomføre operasjonen. Jeg hadde såpass vondt at jeg måtte gjennomføre. 

Kl. 09 – rundt 12 timer etter at ektemannen fikk hjertestans – legges Anita i narkose. På samme sykehus ligger Per Tore i kunstig koma. På et tidspunkt er de begge «bevisstløse» samtidig – noen hundre meter fra hverandre. Det blir ikke akkurat mindre absurd av at datter Aina – også hun nyoperert – er på samme sted. 

– Det er veldig spesielt, sier Anita. 

«Pappaen din har våknet»

Mens Anita ligger i narkose, skal Lena ut og flytte bilen sin til en annen parkeringsplass. På vei til bilen lyser et nummer opp på telefonen hennes. Det er sykehuset som ringer. 

– Å herlighet, nå er han død, tenker jeg, sier Lena. 

Men stemmen i andre enden sier det stikk motsatte: 

«Jeg vil bare si at pappaen din har våknet. Vil du snakke med ham»? 

– Hei, Lena, sier Per Tore i telefonen. 

– Hvordan var det å høre de ordene, Lena? 

– Jeg begynte bare å gråte, for jeg trodde ikke på det jeg hørte. Jeg ringte Aina, som var på pasienthotellet, og fortalte at pappa sa navnet mitt til meg. Vi ante jo ikke hvilken tilstand han var i, så at han klarte å si navnet mitt med en gang, det var veldig rørende og godt å høre. 

Lena, Aina og Monica springer rett til avdelingen Per Tore ligger på. 

– Det synet når du ligger og ser på oss….det var helt ubeskrivelig, sier Aina. 

– Takket være henne 

Etter hvert våkner Anita fra narkosen. Beskjeden hun får fra døtrene er nesten ikke til å tro. 

– De sier «pappa har våknet». 

– Da blir det masse klemming og gråting. Det var en enorm glede midt oppi alt det fæle som hadde skjedd, sier Anita, Lena og Aina.  

Proppfull av medisiner er Per Tore litt forvirret og sliten, men etter forholdene har han det bra. Undersøkelsene viser ingen tegn til hjerneskade. Etter hvert får han også operert inn hjertestarter og pacemaker. 

– Det er takket være henne at jeg kan sitte her og snakke med dere, sier Per Tore og legger en hånd på Anitas lår. 

For Anita føles det hele fortsatt litt uvirkelig. 

– Det er veldig rart å tenke på at man har reddet et menneske. Det har ikke gått helt opp for meg, tror jeg.

Hjelp til å bearbeide

På veien mot å bearbeide hendelsen har Anita fått god hjelp.

– Noe av det siste brann- og redning sa før de dro var at det finnes hjelp å få, og de oppfordret meg til å ta imot alt av tilbud. Og det har jeg gjort, altså.

Like etter at familien ankom sykehuset den natta, fikk Anita tekstmelding fra St. Olavs, med tilbud om traumesamtale. 

St. Olavs hospital har nemlig et oppfølgingstilbud til folk som har vært til stede eller utført førstehjelp på en bevisstløs person, eller som har opplevd andre alvorlige akuttsituasjoner. Anita anbefaler folk som har opplevd noe lignende til å benytte seg av tilbudet. 

– Det har vært kjempenyttig, sier hun. 

– Jeg har tenkt mest på dem 

Per Tore blir liggende på intensiven i syv dager, og tilbringer totalt 17 dager på sykehuset. Det han opplevde var naturlig nok en stor påkjenning. Under førstehjelpen Anita ga ham ble det brudd i åtte ribbein. Han fikk også en punktert lunge, med påfølgende lungebetennelse.

Hendelsen tatt i betraktning har han kommet seg utrolig raskt. 

– Hvordan har denne hendelsen preget deg, Per Tore? 

– Jeg har tenkt mer på dem (familien) enn på meg selv, sier han og blir blank i øynene. 

Positiv hele veien

For familien har humoren og positiviteten hans hjulpet veldig. For Per Tore er av typen «glasset er så halvfullt at det nesten renner over». 

– Han har vært rolig og positiv hele veien. Det var han for så vidt også før denne hendelsen, sier Anita. 

– Jeg er født sånn, smiler Per Tore. 

– Man kunne kanskje tenke seg at både angst og depresjon hadde vært naturlige reaksjoner etter noe slikt? 

– Ja, man kunne for eksempel fått angst for å være alene etter noe slikt, men det har jeg ikke hatt i det hele tatt, sier Per Tore. 

Like naturlig ville det vært om Anita hadde fått angst for å la ektemannen være alene. 

– Jeg fikk beskjed om at jeg måtte prøve å leve mitt liv. Dra på trening og slike ting. Men det var ikke enkelt i begynnelsen, sier Anita. 

– Men for meg var det helt greit. Jeg har ikke hatt noe angst for det i det hele tatt, svarer ektemannen.  

– Det er sikkert en trygghet å ha hjertestarter og pacemaker? 

– Joda, det er det, sier Per Tore.

Anita og døtrene nikker. 

– Det hadde ikke vært aktuelt å få ham hjem uten det, sier Anita. 

– Har ikke noe å si om vinduene ikke er pussa

Når familien to måneder etter hjertestansen setter seg ned med lokalavisa for å fortelle sin historie, kan man med fasit i hånd fastslå dette:  

– Dette er en solskinnshistorie uten like, sier Lena. 

Anita illustrerer: 

– Hva om jeg hadde dratt til byen den kvelden? Hva om dette hadde skjedd mens vi sov? Eller mens han kjørte buss? Alt har vært bare «flaks, flaks, flaks» hele veien. 

– Hva gjør det med en familie å gå gjennom noe slikt sammen? 

– Vi er blitt enda mer sammensveiset, svarer Per Tore raskt. 

Aina legger til: 

– Jeg tenker at det gjør oss sterkere. Vi setter mer pris på ting, og driter i bagateller. Man får et litt annet perspektiv. 

– Ja, det har ikke noe å si om vinduene ikke er pussa, for å si det sånn. Vi har fått livet i gave. Ikke bare han. Vi har det. Hvis han hadde falt fra hadde ikke livene våre blitt det samme lenger, sier Anita. 

Mange å takke

Hun reddet altså et liv. Det er det ingen som helst tvil om. Men både for henne, og resten av familien, er det viktig å uttrykke takknemlighet for den profesjonelle hjelpen de har fått. 

– Vi må takke både ambulanse, brannvesenet, luftambulansen, intensiven og helsevesenet som helhet. Det finnes ikke ord for å beskrive hvor takknemlige vi er for den gode hjelpen vi har fått, sier de nærmest i kor. 

– Glad for at jeg har trent

I tiden etter hjertestansen har ekteparet fortsatt med å være aktive. De går mange turer, både på Årsøya og til og med opp til Åsbaret i motbakker. Per Tore har skiftet dekk på bilen, og stått i stige og rensket takrennene på huset. 

Skjønt, da han holdt på med sistnevnte fikk han streng beskjed av datter Lena om å komme seg ned på jorda. 

– Jeg priser meg egentlig lykkelig for at jeg har trent såpass som jeg har gjort de siste årene, sier Per Tore. 

Kan ikke kjøre buss 

Selv om han kom fra hjertestansen med livet i behold, er det noen konsekvenser han må leve med. For eksempel å ikke kunne kjøre buss lenger. 

– Det er det slutt på nå. Men kanskje det var på tide, humrer Per Tore, og fortsetter: 

– Det var ikke meninga jeg skulle gi meg enda, men busskjøringa har egentlig vært en betalt hobby for meg.

Men helt ferdig med buss er han likevel ikke. I månedene som kommer skal han ukentlig til St. Olavs for å trene sammen med andre hjertepasienter. Siden det tar en stund før han får tilbake førerkortet for bil, må han dermed sitte på i bussen – som passasjer. 

– Det hadde egentlig passa veldig bra å kjøre bussen selv, for ankomstiden i Trondheim passer egentlig veldig godt med treningstidspunktet, humrer Per Tore. 

Klart budskap

Før Selbyggen takker familien for at de delte historien, og går ut døra, lar vi dem avslutte med en livslærdom vi alle har godt av å bli minnet på. 

– Ikke vent med ting. Du vet aldri hva som venter rundt neste sving i livet. 

Journalisten åpner ytterdøra, og legger merke til hva som står i svart skrift på innsiden: 

«Carpe diem» – grip dagen.