Tre generasjoner travkjørere i Nordpå

Gunnar Jarle Kjøsnes er 82 år. I dag er han dårlig til beins og kjører ikke lenger travløp verken på Leangen eller på lokalkjøring på Vikaengene. Men gjennom årene har han vunnet utallige seire som travtrener og kusk.  Nå kan han glede seg over at nye slekter fører travtradisjonene i Nordpå videre.

I Nordpå i Vikvarvet har hesteinteressen vært stor langt tilbake i tid, og hans bestefar, Gunnar Kjøsnes, var en av stifterne av Selbu travlag i 1922. Da Gunnar Jarle var 18 år, ble han kontaktet av Birger Aftret fra Dalsgjerdet, som da var smed på Bjerkebanen, om han ikke ville komme til Oslo og begynne som stallgutt hos den legendariske travtreneren, Trygve Diskerud. Og Gunnar Jarle dro til hovedstaden der han ble med i noe av det ypperste som fantes av travmiljøer i Norge.

Noen år på Steinkjer

Etter oppholdet i Oslo dro han hjem til Selbu, og der ble han gift med Gerd Kirknes som var kommet som lærer ved Vikvarvet skole. De flyttet så til Steinkjer der Gerd fikk lærerjobb, mens ektemannen etter hvert hadde jobb som bilselger, så postmann og deretter jobb i Gartnerhallen. Men i 1976 kom så Gunnar Jarle hjem og tok over garden i Nordpå, familien kom også etter, og der har travfamilien bodd siden.

Mange vinnerhester

Hester har det altså vært i Nordpå i alle år. Gunnar Jarle begynte å kjøre løp, ikke minst med Heimstadblesen, som ble eid av Ove og Helge Guldseth. Det var absolutt en vinnerhest, både på lokalkjøringene og på Leangen.

Men etter hvert ble han hesteeier selv med gode travere i stallen. Han kjøpte Sjur-Svarta i 1976, en hest som ga gode avkom, og som en rekke av Nordpå-hestene senere har stammet fra, som blant annet Gunde Jarl, Otter, Minijakken og seinere Nordpåsokken. I dag har de hester på garden som er 5. og 6. generasjon etter Sjur-Svarta.

Langt over 1000 totalisatorløp

Gunnar Jarle har trent og kjørt utallige hester hjemme i Nordpå, hester som har kjente navn i hele det norske travmiljøet.

Totalt har han kjørt 1303 totalisatorløp i karrieren med 88 seire etter 1983, men det riktige tallet er enda høyere, etter som han også kjørte løp før dette året.

Ett år kjørte han 190 løp, og av disse ble det 17 seire. En av topphestene han hadde, var Finstad-Liv, som blant annet vant 17 løp på en og samme sesong, og ikke minst Benno, som vant utallige seire på 80-tallet. Det samme gjorde etter hvert også Gunde Jarl, Otter, Minijakken og Troll Rinar.

Champion på Leangen fire ganger

Fire ganger er Gunnar Jarle Kjøsnes blitt kåret til vinner av amatørchampionatet på Leangen, noe han med rette innrømmer at han er stolt av. Han har kjørt travløp på nesten alle de store travbanene i Norge, blant annet på Momarken, på Sørlandet Travpark i Kristiansand og på Bjerkebanen i Oslo, på Biri, i Harstad og Bergen travpark, Jarlsberg ved Tønsberg, i Drammen, og på Klosterskogen ved Skien, men aldri på Forus i Stavanger.

Ikke nok med det. Han har også kjørt mange løp i utlandet, ofte med stor suksess, ikke minst i Östersund, som på det nærmeste kunne regnes som hjemmebane nummer 2. Men ikke bare med suksess.

– Jeg glemmer ikke en gang i Malmø der vi stakk rett til tet, men vi var sist i mål, flirer Gunnar Jarle.

Sprang rundt bensinstasjonen i Hommelvik

Om avstanden hjem til Selbu var aldri så lang, så var hovedregelen at Gunnar Jarle kjørte hjem etter løpene, også om de hadde stilt opp på kveldskjøring langt sør i landet.

– En gang var jeg så trøtt da vi kom i Hommelvika at jeg holdt på å sovne. Da stoppet jeg hestbilen og begynte å springe runde etter runde rundt bensinstasjonen der for å våkne. Det gjorde i hvert fall Odd, som satt på, men som ikke var gammel nok til å kjøre. Han lurte vel på om det hadde rabla for far hans da han så meg i ujevnt trav rundt bensinstasjonen. Og hva trodde vel folk som fikk se en person som midt på natta rasa og sprang rundt bensinstasjonen. Men jeg våkna i hvert fall, og vi kom oss trygt hjem, sier Gunnar Jarle med en rungende latter.

Smekkfullt i stallen

Fra slutten av 80-tallet og til inn i nytt årtusen drev han bare med hest. På det meste hadde han 23 hester på stallen i Nordpå, og da var det rimelig fullt. Men ikke alle disse var travere, det var avlshester som eierne hadde plassert hos Gunnar Jarle.

I disse årene begynte også brødrene Ole og Lars Johnsen, og også Svend Helge Hegseth, å komme i Nordpå for å kjøre hest, noe som hestekaren der syntes var utrolig artig. Han ga stadig av sin hestekunnskap til disse ungdommene.

Men historien med hesteinteressen og hestemiljøet i Nordpå stopper så visst ikke med Gunnar Jarle.

Med hesteinteresse i blodet

Sønnen Odd hadde hatt hesteinteressen i blodet fra han var liten selv om familien ikke hadde hest da han vokste opp på Steinkjer. Men en av kameratene hans der hadde travere hjemme, og Odd og kameraten dyrket travinteressen sammen før familien flyttet hjem til Vikvarvet i 1976.
Der ble det mer og mer hest. Da han var 18 år, tok han utdanning som hovslager på Starum på Toten. En periode jobbet han som stallgutt på en stor travstall i Hamburg i Tyskland. Der var det mye hardt, men fascinerende arbeid. I tillegg fikk han oppleve turer til travkjøring både i Paris og på den franske rivieraen, og også i Torino i Italia.

Som utdannet hovslager har Odd skodd utallige hester opp gjennom årene, spesielt på 80- og 90-tallet. Han skor fortsatt hest, men nå er det stort sett bare hans egne.

Hestene skal gi glede til mange

Han tok etter hvert lisens som travkjører. Gjennom årene har han kjørt mange totalisatorløp, noe som blant annet har gitt 14 seire. Men selve arbeidet med hestene, og dette at hestene skal kunne gi glede til mange, har opptatt Odd aller mest.

– Vi har vært med på alt som finnes av friluftsteater i dalføret der det har vært behov for hester.  Det har vært i alle år på Armfeldt-spelet i Tydal, ved mange forskjellige forestillinger i Kalvåa, og nå sist i flere scener i den nye Birch-filmen. Og så har vi kjørt utallige turer med skolebarn og barnehagebarn i tillegg til andre kjøreoppdrag. Dette er nesten mer artig enn å kjøre løp, sier Odd.

I dag har han jobb som stallmester og vaktmester ved Peder Morset folkehøgskole, noe han stortrives med.

Travløp uten kjører rundt Guldseth og Aftret

Han har trent utrolig mange hester som de har hatt på stallen i Nordpå. Og de fleste turene har gått svært så bra. Men på enkelte av treningsturene var det nære på å gå galt. Odd hadde blant annet kjøpt seg en varmblodshest, Mr. Texen, og med den kjørte han mange og lange turer, blant annet på Aftretsåsen.

– Vi skulle gjennom ei grind og over ei grøft, og der gikk det kviger på beite. Vi brukte stålvogner, og hesten rygga slik at vogna kom borti strømgjerdet som gikk der. Strømmen gikk gjennom vogna, hesten fikk panikk og la på sprang mens jeg måtte slippe taket. Det var litt av et syn med hele kvigeflokken først med halene i været, og hesten etter. Plutselig snudde kvigene, og hesten la i veg i full fart nedover mot Åstun der de var i ferd med å hesje. Hesten rev med seg i hvert fall ei hesje, jeg lurer på om det var to, og så bar det ned de stupbratte bakkene til Sjøbygdveien. Han stoppet ikke der, men fortsatte forbi Aftretsvika mot Labbi og Guldseth. Ole Aftret i Fossheim ringte umiddelbart til Nordpå og rapporterte om at det hadde passert hest uten kjører. Og ikke lenge etter rapporterte fru Petra i Fossheim at nå hadde enda en hest passert. Det var det jo ikke, men Mr. Texen hadde rukket å springe rundt Guldseth og Aftret og var kommet på en ny runde forbi Fossheim. Og alt dette hadde skjedd før jeg rakk å komme meg ned i Lerdalen, flirer Odd og forteller at hesten nok ble klar og stoppet den ville løpeturen i Guldseth på andrerunden.

Men det hører med til historien at Mr. Texen vant på Leangen den påfølgende mandagen.

Hest og kusk hang i løse lufta

En annen gang, som nok kunne ha endt mye verre enn det gjorde, var da en hest på en treningstur i Kjøsnes plutselig skar ut og for utover kanten av den stupbratte mælen mot sjøen. Odd hoppa av i farten og fikk tak i ei bjørk der han først hang etter ei hand, mens hesten hang opp ned i seletøyet.

– Den dag i dag skjønner jeg ikke hvordan jeg fikk det til, men på ett eller annet vis klarte jeg å løsne seletøyet, og plutselig datt hesten ned og landa på føttene på en smal sti som gikk der. Der stod han som om han var planta, forteller Odd.

Med nedarvet talent for hest

Under sommerens lokalkjøring på Vikaengene stilte Odd igjen som kjører. Det gjorde også hans sønn, Gunnar Thor, som der debuterte som kusk i travløp, noe han viste at han behersket usedvanlig godt.

– Med en gang Gunnar Thor begynte å kjøre hest her hjemme, kunne vi se at han hadde ualminnelig godt lag med hestene. Det er noe en må ha medfødt, sier bestefar Gunnar Jarle med et stolt blikk på sønnesønnen.

At det er medfødt, er kanskje ikke så rart når både bestefaren i Nordpå og bestefaren på Island er garva hestekaren etter et langt liv med hest.

Gunnar Thor har nok hatt hesteinteressen i blodet helt fra han var liten. Men hans store interessen og iver når det gjelder idrett, og spesielt fotball, har medført at han ikke har kjørt så mye hest.

Men så kom koronaen, Gunnar Thor ble smitta i fjor vinter etter en tur til Spania, og måtte i karantene. Han har også hatt hjemmestudier det siste halvåret, og nå er det blitt til at han er ute og trener hester nesten hver eneste dag.

Han er student ved NTNU, og han tar altså stadige treningsturer med 10-åringen Balder Zita og 11-årige Nordpåsokken nå som han studerer hjemmefra. I tillegg har de også to unghester som går på beite i Nordpå.

– Det er virkelig artig å kjøre konkurranseløp, å prøve å gjøre dette slik at resultatet blir best mulig. Og etter løpet er det mye å tenke på som kunne vært gjort annerledes og bedre, sier han.

Gunnar Jarle så seg aldri tilbake

Dette er imidlertid noe som bestefar Gunnar Jarle aldri har hatt sansen for.

– Jeg har aldri sett meg tilbake etter et løp. Når løpet er ferdig, er det ferdig og ingen ting å gjøre noe med. Om det gikk dårlig, så visste jeg at det ville komme nye sjanser, og da var det ingen grunn til å bli sur eller i dårlig humør, sier Gunnar Jarle.

Vi kunne ha sittet og hørt på historier fra travkjørerne i Nordpå på dagevis. For de har utallige historier fra alle årene med hesten som en viktig del av livet.

Den mest emosjonelle seieren

Men når vi spør Odd hvilken travtriumf han husker best for Nordpå-hestene, forteller han om en gang da han slett ikke var til stede selv.

– I 1997 brant Birnas og mitt nye hus ned til grunnen. Det var en tragedie. Men dagen før var pappa på Momarken med Minijakken og vant kvalifiseringen til storløpet Ole Uttesruds minneløp. Og da han vant selve finalen lørdagen etter, ble dette kanskje den mest emosjonelle seieren i familiens travhistorie. Det var den største seieren for noen Nordpå-hest gjennom tidene, sier Odd.