– Stien har blitt til mens jeg har gått

Fra hun varslet avgangen som daglig leder i Rosenborg i begynnelsen av mai og til hun ble valgt som president i Norges skiforbund den 12. juni, var Tove Moe Dyrhaug en av landets mest medieprofilerte kvinner.

Ikke lett å få audiens der i gården, men tydalspatrioten Tove Moe Dyrhaug er seg sjøl lik; når det gjelder noe lokalt, skal det mye til for at hun ikke stiller opp. Mobilmeldingen tikker fort inn:

«Selbyggen er velkommen til Rasmustrøa fredag klokken 10.»

Det er ektemannen Ole Ingebrigt som tar imot.

– Velkommen, kaffen er klar, sier han og viser vei til kjøkkenet der en travel Tove er i ferd å gjøre klar middagene til neste ukes rideturer.

– Tove trives best når hun har fire- fem baller i lufta. I dag har hun minst ti, men det akkurat som det pleier være på en fredagsformiddag like før det braker løs på Tydalfestivalen, sier Ole Ingebrigt med sitt sedvanlige glimt i øyet.

Hytta på Stugguvoldmoen er rehabilitert og utvidet slik at den yngre garde med sine skal få hvert sitt soverom. Alle har signalisert at de kommer hjem i helga. Pluss venner og venners venner.

– Jeg vet ikke hvor mange vi blir, men jeg gruer for at vi ikke har nok dyner, ler Tove som etter en kjapp dusj er klar for intervjuet med lokalavisa.

Hvem er Tove?

Hvordan går det an for en trebarnsmor og kulturkonsulent i Tydal kommune å gå helt til topps i Rosenborg og lede klubben så godt at Adresseavisens sportskommentator vurderer henne som uunnværlig for den videre utviklinga i RBK? Hvilke menneskelige egenskaper og kvaliteter må man være i besittelse av for å bli å bli valgt som president i Norges skiforbund? Hva er det egentlig med Tove Moe Dyrhaug?

– Det lurer jeg på noen ganger selv også, men er kommet fram til at stien har blitt til mens jeg har gått. Jeg er ærlig og trygg på meg selv og har aldri vært opptatt av karriere og lønn. Når du er trygg innover, blir du også trygg utover og dermed får du tillit og bygger gode relasjoner, sier Tove som har en spesiell oppfordring til ungdommer som står på terskelen til arbeidslivet.

– Samme hva det er; bakom alt ligger innsats og hardt arbeid. Hvis du gjør en god jobb der du er, vil det som regel åpne seg nye muligheter. Vær den du er og gjør så godt du kan. Og ta på dere verv i frivillige organisasjoner og hold liv i dugnadsånden! Frivilligheten har gitt meg god utdanning og en ballast som jeg aldri i livet ville ha vært foruten. Og så har jeg aldri prøvd å legge skjul på at det er mye jeg ikke kan.

Oppveksten i Meråker

Tove snakker av erfaring,og dermed er vi tilbake til oppveksten i Meråker.

– Vi var en helt vanlig A4-familie som spiste middag klokka halv fem hver dag og hadde trygge og gode rammer for livet vårt, forteller Tove.

Men det er ikke alltid at eplene faller tett ved stammen. Storebror Svein Halvor startet lokalavisa Meråkerposten i en alder av 14 år. På samme alder var Tove på kretslaget i fotball, ble oppmann for fotballgruppa i Varden og på farten sent og tidlig.

– Det er rart å tenke på at to rolige og fornuftige foreldre som mamma og pappa skulle få to slike aktive urokråker å hanskes med, sier Tove som nå nærmer seg det som skulle bli avgjørende for hennes videre skjebne i livet.   

Teveltunet fjellstue, der hun fikk sin første sommerjobb, der hun jobbet i alle somrer og ferier fra hun var 14 til hun var 20, der hun måtte gjøre alle arbeidsoppgaver som inngår i drifta av et fjellhotell. På Teveltunet lærte hun seg å lage mat, vaske, re opp senger, forberede store middager og aktiviteter for gjestene. Og der på fjellstua i Meråker møtte hun drengen ved Dyrhaug Ridesenter, Ole Ingebrigt.

– Jeg var bare 17 år, men når lynet først slår ned, er det ikke noe å gjøre med, sier Tove.

Kalt inn til jobbintervju

For å gjøre en lang historie kort; etter videregående hadde Tove planer om å bli førskolelærer, søkte på Dronning Maud og kom inn der. Men før skolestart ble hun tilbudt og sa ja takk til en praktikantstilling i Tømmermoen barnehage i Meråker, noe som førte til at hun skjønte at hun måtte velge en annen yrkesvei. Etter et ekstra år med Handel- og kontorfag på Stjørdal VGS, ble hun ansatt som kontorassistent i Meråker kommune. Tanken på å flytte til Tydal og sammen med Ole Ingebrigt, ble stadig mer nærliggende, men Tove var fast bestemt på at det ikke skulle skje før hun hadde en fast jobb å gå til der.

Ledige stillinger vokste ikke på trær i Tydal på den tida heller, men høsten 1987 ble en nyopprettet stilling som aktivitetsleder/kultursekretær i Tydal kommune lyst ledig. Tove søkte og ble kalt inn til intervju.

– Det var en meget høytidelig og alvorlig seanse, med både ordfører, rådmann og kultursjef til stede. I søknaden hadde jeg ikke opplyst at jeg var gravid. Jeg var kjempenervøs for at det skulle føre til at jeg ikke fikk stillingen og klarte ikke å konsentrere meg om noe annet enn denne ene tanken:

Nå må du si det, nå må du bare si det! Møtet skulle vare til halv fire, og jeg satt bare og kikket på klokka. Da det var igjen noen minutter, brøt rådmann Berggård inn, kremtet og sa: «Det er vel kanskje slik at hvis du får stillingen så kommer du kanskje til å trenge svangerskapspermisjon snart?»  Veldig lettet over å ha fått sagt det, svarte jeg: «Ja, det er akkurat det som er problemet.» På den tida var det mere uvanlig å ansette gravide, og det var mange søkere å velge mellom. Så virkelig kred til Gunnbjørn & co som likevel ga meg tilliten, sier Tove som ser tilbake på mange gode år i Tydal kommune.

– Gulltida i Tydal

Fra lutfattige Meråker til kraftkommunen Tydal; slik Tove ser det i dag kunne hun ikke ha vært heldigere.

– 80-tallet var gulltida i Tydal. Folketallet var på topp, stadig nye stillinger ble opprettet i kommunen og det var ei gründertid uten like for kultur- og idrettsaktiviteter. Hvis du hadde en god ide, var det aldri tommelen ned. I tillegg var det en dugnadsånd som gjennomsyret hele lokalsamfunnet og en hær av sterke ressurspersoner som aldri sa nei til å ta et tak, sier Tove som snart hadde fått i gang både Sang og musikkråd, Idrettsråd, 4H og ungdomsklubb, sistnevnte hun fortsatt tenker på med stor glede.

– Jeg var jo ikke stort eldre enn ungdommene selv og ble vel mer lagspiller enn leder. Og når vi fikk med oss kulturpersonligheter som Børge Hanssen og Jan Gunnar Uthus med flere, var det helt utrolig hva vi fikk til av revyoppsetninger og aktiviteter, sier Tove.

Lagånd og likeverd, samhold og samspill; kanskje var det blant ungdommene i Tydal hun første gangen forsto betydningen av de verdiene som skulle bli sentrale for hennes lederstil og væremåte og som et par tiår senere skulle føre henne til topps i Rosenborg?

– Vanskelig å si, men det jeg forsto var viktigheten av å samle ungdommene i en klubb der alle var like mye verdt. Alle hadde sin sterke sider og alle var like nødvendige for å få til eksempelvis en revyoppsetning i Idrettshuset. Ikke bare de som sto fremst på scenen, men like mye de som styrte med lyd og lys og bakspillerne som sørget for at sceneteppet gikk opp når det skulle og at alle kom seg inn når det var deres tur. Og foreldrene stilte alltid opp, sydde kostymer, snekret kulisser, bakte skuffkaker og ordnet alt som skulle til under øvingene og forestillingene. Det var rett og slett en ekstraordinær foreldregruppe som sto bak disse ungdommene, sier Tove som legger til at læringskurven var bratt også for hennes egen del disse første årene i Tydal.

– Fra Meråker var jeg ikke vant til at det skulle være kaffe på møtene. En traust og frittalende tydaling, Leif Arne Aashaug, varslet om at hun måtte ta skikken dit hun kom og hvisket henne i øret: «E skal gi deg et godt råd, Tove, i Tydala har vi aldri møte uten kaffe og noe å bite i!»

Et avgjørende veikryss

Karolinernes Hærtog i Tydal; urfremførelsen på Brekka bygdetun nyttårsaften i 1993 løftet Tydal inn på det nasjonale kulturkartet og Tove inn i et avgjørende veikryss.

– Jeg visste vel ikke helt hva jeg gikk til da jeg sa ja til å være produsent for spelet. Mange tydalinger betraktet general Armfelt og soldatene hans som røvere og kjeltringer. Sterke motkrefter kom på banen, og bygda ble på en måte delt i to. Sånn for eller imot Karolinerspelet. Men etter hvert som vi startet med forberedelsene, kom flere og flere og meldte fra om at de ville bidra som frivillige. Da kirkeklokkene ringte jula inn, ble det litt som i Prøysen-fortellinga Den vesle bygda som glemte at det var jul, minnes Tove.

Med fullsatte tribuner og glimrende anmeldelser ble urfremførelsen en gedigen suksess, og Tove hadde fått enda ett bevis på at det var samhandling som førte frem.

– En ting var alle de over hundrede frivillige amatørskuespillerne og aktørene som måtte til for å gjennomføre selve spelet. Men jeg tenker også på de mange kvinnene som satt ved symaskinene og måtte ta natta til hjelp for å få ferdig alle soldatuniformene. Uten tanke på seg selv. De gjorde det for noe de hadde tro på, noe de trodde kunne være bra for bygda, løfte felleskapet og samholdet. Bedre eksempel på samhandling kan du neppe få, sier Tove som for første gang stiftet bekjentskap med Eli Sørensen.

–  Som regissør fikk Eli en helt avgjørende betydning ikke bare for den første oppsetningen, men også for den videre utviklingen av spelet. Hun var et oppkomme av iver og entusiasme, så ingen begrensninger, bare muligheter. Hun trodde til og med at hun kunne få hestene på Brekka til å knegge på kommando, sier Tove som fortsatte som produsent for Karolinernes hærtog i Tydal helt fram til 2005.

Så «balla» det på seg

– Det var en fryd, men samtidig også krevende å samarbeide med Eli, minnes Tove.

Mye tyder på at dette var gjensidig. Eli, som på den tida var en anerkjent regissør i teatermiljøet i Trøndelag, hadde nok en avgjørende finger med i spillet da Tove i 1997 ble forespurt om å bli administrativ leder og produsent for «Festningsspillet Beleiringen» og videre under 1000-års jubileet og oppfølgeren av Festningsspillet i 1998.

Som hun selv sier, de neste åra «balla» det på seg med ting og tang. Oppdrag som administrativ leder av St Olavsloppet og prosjektleder for urpremieren «Eystein av Nidaros» og oppfølgeren i Erkebispegården og Nidarosdomen, samt produsent og prosjektleder i Olavsfestdagene i mange år, ga henne etter hvert ry som en fremragende prosjekt- og arrangementsleder.

Da oppdragene fortsatte å strømme inn, måtte Tove stadig søke permisjon fra jobben sin som kultur- og reiselivskonsulent i Tydal kommune. Siste gangen høsten i 2003, da med bakgrunn i at hun hadde planer om å stifte sitt eget konsulentselskap, Turbo-Tove, med spesialkompetanse gjennom arrangement og prosjektledelse. Da skjønte daværende næringssjef, Jostein Mollan, at slaget var tapt; – Vi kan godt gi deg permisjon, Tove, men denne gangen kommer du nok aldri tilbake til rådhuset i Tydal mer.

Lerkendal og RBK

Næringssjefen fikk rett. Stien ble til mens hun gikk, og i 2005 ble den til en bred promenade som førte rake veien til Lerkendal og stillingen som arrangementssjef i Rosenborg ballklub. Så godt løste hun den jobben at hun i 2013 også ble tilbudt stillinga som daglig leder for klubben, da etter å ha vært konstituert som daglig leder fra 2011-2012.

– Det var en god timing både for meg og Rosenborg, forklarer Tove.

– For det første har jeg alltid ment at man må gripe sjansen når en får den. De to eldste var ute av redet og for yngstedatteren Synne passet det fint at hun kunne bo sammen med meg mens hun gikk på videregående skole i Trondheim i tre år. Og da Ole Ingebrigt, som likte bedre å være med på fotballkamper på Lerkendal enn på kongemiddager og konserter i Olavsfestdagene, også støttet meg, var det ikke noe vanskelig valg.

– Gjennom åtte år som arrangementssjef kjente jeg RBK ut og inn, og da det ble uro i toppledelsen og daværende leder fikk sparken, hadde jeg en god følelse av at jeg var sterkt ønsket, sier Tove, som i løpet av de 18 åra i klubben har gått glipp av bare en hjemmekamp.  

Så at det har vært en 24/7-jobb og en altomfattende livsstil er hun helt enig i.

– Jeg vil nok for alltid bli forbundet med RBK, og en bit av hjertet mitt vil nok være igjen på Lerkendal og Brakka, sier Tove som tidlig innså at hun måtte forsake en del på hjemmebane.

– Både familie og venner lærte seg å ta hensyn til terminlista. Da Synne skulle konfirmeres og spurte hva jeg ville gjøre hvis det var hjemmekamp på Lerkendal den søndagen, skjønte jeg at det var gått for langt. Og det eldste barnebarnet skal begynne på skolen nå i høst. Brakka stenger aldri klokka 16, og bare noen få ganger har jeg hentet henne i barnehagen. Det er ikke så godt å tenke på, sier Tove som overlater til andre å bedømme den jobben hun har gjort i RBK.

Største øyeblikket med Rosenborg? Vi har jo vunnet mye da, seriemesterskap og cupen og ute i Europa. Klart det er stort. Men samfunnsansvaret og populariteten rundt RBK er noe jeg aldri glemmer. For eksempel hva det betyr når vi flere ganger i året besøker barneklinikken og spillerne våre leker og spiller playstation med kreftsyke barn på St Olav.

Tove Moe Dyrhaug

Ifølge Adresseavisens sportskommentator er den vanskelig å overvurdere.

«Det er veldig mange meninger om alle maktpersoner i RBK, men du skal lete lenge for å finne misnøye med henne. Det er spesielt med tanke på all turbulensen i klubben de siste årene. Og de aller fleste lederne i Rosenborg, enten det er trenere eller øvrige ledere, må forlate klubben mot sin vilje. Tove Moe Dyrhaug er et unntak», utalte Birger Løfaldli til VG. Dette da det ble kjent at 56-åringen fra Tydal ble historisk da hun med overlegen margin ble valgt som den første kvinnelige skipresidenten i Norges skiforbund noensinne.

– Viktig å vise at det går an å ha en slik jobb i Tydal

– Det er en tid for alt, sier Tove som røper at denne gangen ble det forut for beslutningen holdt et skikkelig familieråd hjemme i Rasmustrøa.

– Jeg har alltid sagt at den dagen jeg sluttet i Rosenborg, så skulle jeg ikke gå til noe som er så medieeksponert. Jeg skal alltids klare å stå i trøkken, men det kan medføre store påkjenninger for mine nærmeste. Det jeg har følt mest på er maktesløshet og urettferdighet, at det som kommer frem i media ikke alltid er sant. Samtidig har du ingen sjanse til å forklare det eller forsvare deg. Det skrevne ord har en voldsom makt, og det behøver ikke være så enkelt å takle, sier Tove som fikk enstemmig støtte på hjemmebane.

Likevel var det ikke opplagt at hun ville si ja til forespørselen om å stille som kandidat til presidentvalget. Som medlem av skistyret i ti år, visste hun ganske mye om hva presidentvervet gikk ut på. Forespørselen måtte modnes, og til slutt kom den gode følelsen av lyst og motivasjon.

– Tiden vil vise om jeg har de egenskapene som skal til for å samle Ski-Norge. Dersom jeg ikke hadde trodd det, ville jeg ha sagt nei. Og så er det en ting til; jeg synes det er viktig å vise at det går an å ha en slik jobb i Tydal. Jeg har alt å takke Tydal for, her de trodde på meg og ga meg mulighetene som førte meg på rett vei. Jeg er så stolt av bygda mi. Jeg lover å gjøre mitt beste, avslutter Tove Moe Dyrhaug.