Tor Martin søkte etter karolinerting i Essandsjøen – det han fant er mye, mye eldre

Denne artikkelen stod først på trykk i Fjell-Ljom (ekstern lenke).

Etter bare 20 minutter med leting, nærmest snublet han over det: Et spyd. Så tilforlatelig synlig i dagen at han oppdaget det uten hjelp fra metallsøkeren.

– Jeg bare gikk og søkte langs vannkanten, og så fikk jeg tilfeldigvis øye på det blant steinene her, sier han og peker på funnstedet like ved vannkanten. En vannkant som ligger ganske mye lengre ut enn normalt på grunn av nedtappinga av Nesjødammen.

Tor Martin er ikke i tvil om hvordan opplevelsen av å gjøre funnet skal beskrives.

– Det var et sjokk. Et skikkelig sjokk. Da jeg så den lå der åpent i dagen og nærmest glinset i morgensola, trodde jeg nesten ikke det jeg så, sier han engasjert.

Det var grytidlig om morgenen, tirsdag 11. juli at verdalingen dro til Essandsjøen med metallsøkeren. Håpet var å kunne gjøre funn av gjenstander etter karolinerne i det som vanligvis er sjøbunn, men som i skrivende stund ligger tørrlagt.

Det historiske bakteppet

Her kan det være verdt å minne om den historiske konteksten.

Etter å ha lidd store nederlag på det europeiske kontinentet gjennom sin aggressive krigføring på starten av 1700-tallet, vendte en desperat kong Karl XII av Sverige blikket mot Norge. Han forsøkte først å ta hovedstaden Christiania med en mindre styrke i 1716. Han mislyktes.

I 1718 prøvde han igjen, denne gang med en fullskala invasjon av landet. Han ledet selv en armé på 36.000 mann som skulle ta hovedstadsområdet, mens hans betrodde generalløytnant Carl Gustaf Armfeldt fikk oppdraget med å ta Trondheim med 10.000 mann.

Det er sistnevnte felttog som har blitt et av de mest tragiske kapitlene i trøndersk historie. Etter et mislykket forsøk på å erobre en godt forsvart trønderhovedstad, begynte Armfeldts hær å trekke seg tilbake sørover og deretter oppover Gauldalen. I samme tidsrom kom beskjeden sørfra om at kongen var skutt og drept ved Fredriksten festning i Halden. Da var det ikke lenger noen tvil: De skulle hjem til Sverige, og var tvunget til å ta den korteste ruta for å unngå å støte på store norske styrker. Denne korteste ruta gikk over fjellene. Og denne korteste ruta måtte forseres i januar iført sommeruniform.

Tor Martin illustrerer det, der han står og speider utover Essandsjøen og landskapet rundt.

– Se for deg å skulle gå fra Haltdalen til Handöl gjennom dette terrenget midt på vinteren iført dress.

Det gikk som det måtte gå: Total katastrofe. Cirka 200 mann døde på fjellet mellom Haltdalen og Tydal. Det var bare forsmaken. Mellom Tydal og Handöl ble karolinerne rammet av en brutal vinterstorm. Nesten 3.000 unge svenske menn frøs ihjel på denne ruta, mange av dem i området ved Essandsjøen. Ytterligere 900 døde senere av frostskadene de hadde pådratt seg.

Vannskillet 1537

Følgelig har et vel av gjenstander fra det kaotiske tilbaketoget blitt liggende igjen i fjellene. Men fordi dette er av såpass nylig historie – bare drøyt 300 år – er ikke historiske relikvier fra karolinerne beskyttet av kulturminneloven. For at et kulturminne i Norge skal beskyttes av lovverket, må det være eldre enn år 1537. Hvorfor akkurat 1537? Fordi det året markerer reformasjonen i Norge. Her går altså skillet for hva norske myndigheter anser som verneverdige og ikke-verneverdige kulturminner.

Som et resultat av dette kunne for eksempel Nesjødammen bygges, med den konsekvens at et potensielt stort omfang av kulturminner fra det som har blitt kjent som karolinernes dødsmarsj ble druknet i det moderne storsamfunnets kraftbehov.

Eldre enn vikingene

Men det funnet Tor Martin gjorde i Essandsjøen tyder på at også verneverdige kulturminner ble rammet.

For å undersøke hvorvidt spydet kunne være fra karolinerne eller noe potensielt mye eldre, tok han kontakt med Trøndelag fylkeskommune. Seniorrådgiver David Berg Tuddenham ved seksjon for kulturminner er ikke i tvil om hvilken epoke spydet tilhører.

– Dette er sannsynligvis fra det vi kaller merovingertida. Da er vi i tidsrommet fra rundt år 550 og fram til vikingtida (cirka år 800 red.anm.). Det vil komme en mer presis datering når man får gransket det nærmere, sier han til Fjell-Ljom.

I så fall hadde spydet Tor Martin fant rukket å ligge i Essandsjøen i rundt tusen år da forfrosne og utmagrede karolinere desperat forsøkte å forsere de ubarmhjertige tydalsfjella i januar 1719.

Tor Martin selv forklarer at dersom han hadde vært klar over hvor gammelt funnet faktisk er, ville han ikke tatt det med seg.

– Jeg trodde først det var en såkalt pik fra svenskehæren som hadde sunket ned i sjøen, Hadde jeg visst hva det var tidligere, hadde jeg ikke fortsatt å søke rundt der. Da hadde jeg gått direkte til kulturminneseksjonen i fylkeskommunen med en gang, understreker han.

Fant flere gjenstander

Men han fortsatte å søke i mange timer rundt funnstedet. Og det ga resultater.

– Jeg fant flere kniver i nærheten av spydet. Og en øks. Det er nærliggende å tro at de er cirka like gamle, hevder han.

Det tror også Tuddenham.

– Spydet er et våpen. De andre gjenstandene er redskaper fra samme tid.

Tuddenham befarte området bare et par dager etter at Tor Martin hadde gjort funnet. Hypotesen er at gjenstandene tilhører et gammelt gravsted.

– Dette området ble tatt i bruk fra yngre jernalder i forbindelse med jakt og fangst. Det er jegere som i stor grad har fått gravene sine der. Dette er trolig gjenstander som en jeger har fått med seg i graven.

Befaringa ga få entydige svar. Tidens tann kombinert med menneskeskapt landskapsendring har sørget for det.

– Vi har foreløpig ikke påvist noe mer der, så vi kommer ikke til å begynne å grave. For at det skal skje, må vi ha noe mer konkret å gå etter. Dette er jo et område der reguleringa av sjøen har fått herje ganske godt. Når det er sagt, tror vi at disse gjenstandene er relativt stedbundne. Vi har et ganske diffust bilde, men det har trolig vært en grav innenfor en viss omkrets av funnet. Dette vil bli lagt inn i systemet vårt som et tapt gravminne, forklarer Tuddenham.

Råd til finnere

Han benytter anledninga til å gi råd om hva man helst bør gjøre dersom man gjør funn man mistenker kan være eldre enn reformasjonen.

–  Det beste er at man sier fra og lar gjenstandene ligge der man har funnet dem. Da får vi rykket ut og undersøkt dem på stedet. Det handler om konteksten. Det eksakte funnstedet kan fortelle mye om funnet en har gjort.

Samtidig understreker Tuddenham at han med dette ikke retter noen kritikk mot Tor Martins håndtering.

– Han har gjort alt dette i god tro, og han har sagt i fra til oss og sendt inn gjenstandene. Det er veldig bra.

– Et pussig skille

Når det kommer til karolinerfunn, måtte Tor Martin gå hjem med uforrettet sak – denne gangen. Fra før har han blant annet funnet 85 hestesko, pistolkuler, beltespenner og mer til. Funnene har han fått utstilt i et eget monter på Rinnleiret i Levanger.

Han synes det er trist at kulturminner etter karolinernes felttog ikke er beskyttet av lovverket.

– Offentlige myndigheter har ansvar for alt eldre enn 1537. Men alt mellom da og nå overlater de til private interessenter. Da må enkeltpersoner stå for all innsatsen. Det blir vanskeligere å vanskeligere å finne ting etter Armfeldt, for gjenstandene kommer gradvis bort. Det hadde vært fint om flere lokalhistorisk interesserte hadde forent kreftene sine og dannet større team for å gjøre søk. For jeg er overbevist om at det fortsatt er mye å finne. Dette er kanskje døde ting, men de forteller historien om en av de største tragediene i Trøndelags historie, i tillegg til å berette om både kultur og tradisjoner. Jeg er litt fristet til å si: metallbrødre, foren eder.