Thomas vinner alles hjerter

Han er 42 år og jobber som lydtekniker i Nea Radio. Han har medfødt cerebral parese (CP), men vil ha minst mulig hjelp og har som motto at han skal klare seg selv.

Dette er historien om Thomas Kråkvik; en funksjonshemmet gutt som på veien til et selvstendig voksenliv har satt uutslettelige spor av godhet og varme etter seg. 

4. februar 1980; et eller annet sted i Norge blir Thomas født, diagnosen CP blir fastslått. Da hadde ekteparet Anny Grete og Paul Kråkvik innsett at de ikke kunne få barn selv og begynner å undersøke mulighetene for adopsjon. Åtte måneder senere kommer Thomas til dem og noen år senere, den tre år yngre, Endre. 

– Jeg har aldri søkt eller lett etter mine biologiske foreldre. Jeg er redd jeg blir skuffa og vil ikke tenke på det. Mine foreldre er mamma Anny Grete og pappa Paul og broren min er Endre. En bedre familie kan ingen ha, sier Thomas. 

Foreldrene hadde bygd seg hus på Vikhammer i Malvik. Paul jobbet i postverket i Trondheim, og Anny Grete hadde ti år bak seg i Tine meieri da Thomas kom til dem like før jul i 1980. Anny Grete hadde vokst opp i Selbu, og tanken på å flytte dit begynte etter hvert å ta form. Da en ledig stilling som landpostbud ved postkontoret i Selbu ble ledig, og Paul søkte og fikk den, flyttet tobarnsfamilien til Innbygda og bygde seg hus på Øybergkammen, like i nærheten av Anny Gretes foreldre. 

– Er bestemor og bestefar ferdig med middagskvilen nå? maste vi småguttene og stakk innom besteforeldrene så fort vi kunne etter at vi kom hjem fra barnehagen og skolen, minnes Thomas og forteller om en kjempesnill lillebror. 

– Endre og jeg; sjøl om vi har krangla og tulla mye med hverandre, har jeg bestandig vært veldig glad for å ha en bror i livet mitt. Vi drar på konserter og forskjellige ting sammen, og han stiller opp og kjører meg til Sunnaas og Beitostølen, sier Thomas. 

– Treningsoppholdene på Beitostølen helsesportsenter betyr veldig mye for meg. Der møter jeg folk med alle slags funksjonshemminger og mange i samme situasjon som meg selv. Etter hvert som jeg blir eldre og merker forandringene i kroppen, er det godt å snakke med andre som har de samme problemene. Da får du litt perspektiv og tenker at ja, ja, jeg har det ikke så verst lell, sier Thomas. 

Han minnes en god barndom og oppvekst, og foreldrene forteller om en gutt som var med på alt. 

– Det var ingenting som stoppa Thomas, han skulle prøve alt. Men det var så greit med det; enten gikk det eller så gikk det ikke, forteller pappa Paul. 

– Jeg var i gang med å ta ut motoren fra en gammel plenklipper for å bygge en moped til Thomas. Men så fikk vi beskjed fra legen på Regionsykehuset om at en ny type elektrisk rullestol var kommet på markedet og at vi måtte søke om tilskudd til en slik en. 

Snart var Thomas eier av en flunkende ny Permobil, og da Paul bygde på en liten tilhenger, kom guttene i nabolaget og ville sitte på. Med Thomas som sjåfør gikk det så det suste gjennom busker og bjørkekratt. Da slo allergien til Thomas ut i full blomst og mamma Anny Grete la ned forbud mot buskkjøringa. Men kameratgjengen ga seg ikke. De stilte opp på nytt og ble vegarbeidere på utbedring av gammelvegen som gikk like bak huset, slik at Thomas kunne kjøre der. 

– Av alle årstidene likte jeg vinteren best og drømmen var å kunne stå slalåm og renne på ski. Løypa til turrennet Selbu Rundt gikk like ved huset vårt. Det var så fine, faste spor, og jeg maste meg til å få prøve å renne noen kilometer innover til Tømra. Det gikk ikke så bra. Jeg la opp ganske fort, sier Thomas som likevel har en skitriumf å vise til. 

– Jeg har en medalje fra Ridderennet, og den er jeg ganske stolt av. Da jeg var 16 år, kjørte jeg også opp for snøskuter. Men det ble aldri min greie. Jeg vil bruke kroppen min og trene. Enten sykle eller trene styrke og bevegelse ved Selbu fysikalske. Trening, trening og en aktiv livsstil, men det er en balansegang. Det er noe som kalles å overtrene. Jeg har fått beskjed om å slappe av litt mer, sier Thomas med glimt i øyet. 

Etter seks år på barneskolen i Innbygda, bar det videre til Selbu ungdomsskole og deretter Selbu VGS. 

– Det gikk stort sett greit, men alt var ikke bare enkelt, forteller Thomas. 

– I tillegg til taleproblemene, har jeg dysleksi og brukte lang tid på lekser og skolearbeid. Jeg hadde lyst til å gi opp noen ganger. Ble lei av alt, men så gikk det over igjen. Men det er vel slik for de fleste. Vi har alle vårt, sier Thomas som aldri har følt på mobbing eller utenforskap. 

– Tvert imot. Jeg ville så veldig gjerne være med på det samme som de andre i klassen, og de var helt enestående til å ordne opp og hjelpe meg. Det sosiale betyr veldig mye for meg. Jeg liker så godt å prate med folk. Det var vanskelig i ungdomsårene, men det kom seg etter hvert. Jeg snakker bedre nå, og slipper meg mye mere løs når jeg er sammen folk, sier Thomas som etter videregående fikk to gode år på folkehøgskole. 

– Første året gikk jeg på opptreningslinja ved Moi folkehøgskole, midt mellom Stavanger og Kristiansand. Det året lærte jeg å klare meg sjøl. Moi var et veldig viktig år for løsrivelse og utviklinga mi. Året deretter ble det datalinja på Bakketun folkehøgskole på Verdal. Der lærte jeg programmering, men det ble ingen suksess. Det beste med Bakketun var at jeg fikk flere gode venner der, og spesielt ei Oslo-jente som het Stine Blichfeldt. Vi har vært på flere turer sammen, blant annet til Stockholm og Kiel. Selv om hun er gift og har barn, har vi holdt kontakten hele tida, og jeg ble kjempeglad da hun helt overraskende kom på 40-årsdagen min. For ei dame!! sier Thomas som i samme slengen kommer på ei anna jente som har betydd mye for han. 

– Tonje Kleven var støttekontakt for meg da jeg var i slutten av tenåra. Hun hadde en egen evne til å komme innpå meg. Vi snakket om alt mulig, også det som var vanskelig. Vi ble venner for livet, sier Thomas. 

Vi nærmer oss Nea Radio; Thomas var 22 år og hadde flyttet hjemmefra og inn i sin egen, nye leilighet på Nestansringen. Det eneste som manglet var et arbeid han kunne mestre. Akkurat hvordan det skjedde er han ikke sikker på, men plutselig kom Andreas Reitan på banen med et jobbtilbud på Nea Radio. 

– Jeg vet det ble et underlig styr for Andreas å få til en varig tilrettelagt arbeidsplass for meg. Da han endelig klarte det, tror jeg ikke det går an å skjønne hva det betydde for meg. Hvor jeg hadde vært i dag hvis det ikke hadde vært for Nea Radio? Ja, det undres jeg virkelig på, sier Thomas. 

På den tida holdt Nea Radio til på Bjørkhov, og Thomas hadde ingen mulighet til å komme seg opp den bratte trappa til studioet i andreetasjen. Da visste snekkerkyndige Eilif Uthus råd og bygde et lite studio nede og en egen kontorpult til Thomas. 

– Alle stilte opp og hjalp til. Utstyr tilrettelagt spesielt for meg ble kjøpt inn, og jeg fikk opplæring på studio- og lydteknikk. Det var utrolig mange knapper å holde styr på, men da jeg lærte det og til og med klarte å kjøre sendinger for meg sjøl; ja det var en mestringsfølelse som ikke kan beskrives, sier Thomas som også ble musikksjef og fikk ansvaret for å velge ut musikken som skulle på lufta. 

– Hver eneste dag får vi tilsendt tre, fire nye melodier. Oppgaven min er å grovsortere, det er slettes ikke alt som passer, sier Thomas som sjøl har en forkjærlighet for norsk musikk. 

– Jeg kan styre meg for gammeldans, men ellers liker jeg alt mulig. Vi prøver å få med det meste av trøndersk musikk og ellers kjente og populære låter som folk vil høre, sier Thomas. 

Og følgende historie, signert nåværende daglig leder i Nea Radio, Stian Elverum, er helt sann: 

– Jeg tror det var like etter jul i 2017; det kom inn en låt som het «Despacito». Thomas ble veldig begeistret og la den inn for avspilling straks. Men da ukene gikk og den ikke slo an noe særlig, tok vi den av igjen. To, tre måneder senere gikk «Despactio» rett til værs og ble en topplåt som ble spilt på radiostasjoner over hele verden. Men her i Norge var det Thomas og Nea Radio som oppdaget den først. Han er forut for sin tid og har en helt spesiell musikkhjerne med sans for hitlåter og landeplager. Thomas er den beste musikksjefen og helt uunnværlig for Nea Radio, sier Elverum. 

Vi er kommet til avslutningen, og Thomas har noe viktig på hjertet: 

– Hvis dette intervjuet skal ha noen hensikt, så er det at folk skal forstå hvor mye en vanlig jobb har å bety for oss som er funksjonshemmet. Det å stå opp i rett tid om morgenen og gå til en arbeidsplass der du er en del av et arbeidsfellesskap; gjøre rett for deg og mestre oppgavene du blir satt til. For meg gir det mening og verdi til dagene og betyr egentlig alt. Jeg håper de der ute i «systemene» som steller med tilrettelegging av arbeidsplasser, leser dette og forstår hva jeg mener, sier Thomas.