Theo vil vise at legene kan ta feil og at en aldri må gi opp

– Vi tapte til slutt 6-5, men det gjorde ikke noe. Bestemor og bestefar var kommet helt fra Dovre og sto på sidelinja og heia på meg. Hat tricket var nok lite grann flaks, men jeg har aldri vært så stolt og glad i hele mitt liv. Det var sånn det skulle bli. Legene sa at jeg aldri kunne bli noen idrettsmann. Men det gjelder å stå på og aldri gi opp. Også leger kan ta feil, sier 13-år gamle Theo Grindstuen Lillesæter.

Normalt svangerskap

Theo ble født på Lillehammer sykehus den 21. september i 2011. Mamma Irene Grindstuen forteller at han ikke var planlagt, men sterkt ønsket.

– Jeg var bare 18 år og i ferd med å ta lærlingeløpet mitt som helsefagarbeider da jeg ble gravid med Theo. Svangerskapet forløp helt normalt, helt inntil jeg på slutten ble lagt inn med mistanke om svangerskapsforgiftning. Jeg måtte belage meg på at gutten var ganske stor, var det jeg fikk høre før fødselen ble satt i gang, forteller Irene.

Også fødselen gikk bortimot normalt, bortsett fra at legene hadde tatt feil av vekta.

– Gutten jeg holdt i armene mine veide 3270 gram. Han var verdens fineste, sier Irene.

Mellom liv og død

Det var en eldre og erfaren barnepleier som først slo alarm, da Theo umiddelbart etter fødselen ble veldig blå på leppene. Hun hadde tidligere tatt imot ganespaltebarn og skjønte raskt hva problemet var. I tillegg er ofte ganespalte en bidiagnose til noe langt alvorligere, så barnepleieren trykket på den røde knappen og inn strømmet det et stort team med leger og sykepleiere. Theo ble i hui og hast kjørt inn til undersøkelse på intensivavdelingen. Først syv timer etter fødselen kom svaret.

– Jeg glemmer aldri øyeblikket da det banket på døra til rommet der jeg og barnefaren ventet. Legen hadde en stor ringperm under armen og bladde ut ark på ark med masse autentiske fremstillinger av hjertet. Jeg skjønte alvoret uten at jeg fikk med meg et eneste ord av det han sa. Luftambulanse fra Rikshospitalet var bestilt. Det hastet å få han overflyttet. Da forsto vi at gutten vår svevde mellom liv og død, forteller Irene.

– Vi kunne bare håpe

Morgenen etter ble Irene og pappaen til Theo hentet av drosje og kjørt til rikshospitalet i Oslo. Der ble de møtt av et stort legeteam som forklarte at gutten deres hadde to alvorlige hjertefeil, i tillegg til isolert ganespalte.

– Da Theo ble trillet inn på operasjonsbordet, fryktet vi det var siste gangen vi så han i live. Belastningen på hjertet var for stor, og derfor måtte de ta en foreløpig operasjon. Theo var for syk til å tåle hovedoperasjonen. Legene måtte kjøpe seg tid, forklarer Irene.

Første operasjonen gikk bra, men Theo var fortsatt veldig syk, og da 2 måneder hadde gått, våget ikke legene å vente lenger.

– Da åpnet de brystkassen, fjerna en hjerteklaff som ikke fungerte, flyttet den andre hjerteklaffen over på den siden de allerede hadde fjernet en hjerteklaff og erstattet den igjen med en donorklaff fra en ettåring. I fem døgn lå Theo med åpen brystkasse etter operasjonen før legene turte å lukke den igjen. Ingen kunne garantere noe. Vi kunne bare håpe, sier Irene.

– Du må fullføre utdanningen din

Den andre operasjonen var også vellykket. Etter seks måneder på rikshospitalet med kun korte permisjoner, kunne foreldrene for første gang ta Theo med seg hjem til Dovre uten returavtale.

– Det siste legen ga meg beskjed om før vi dro, var at jeg ikke måtte vente med å fullføre lærlingeløpet mitt. Den beskjeden var veldig, veldig viktig. Takket være mye hjelp fra den nærmeste familien, tok jeg fagbrevet og var ferdig utdannet helsefagarbeider høsten i 2012. Jeg var så ung. Det hadde enormt mye å si for det videre livet mitt, sier Irene som i dag også er utdannet sykepleier.

Må kjenne på begrensningene sjøl

Men nye utfordringer ventet både med hjertet og ganespalten. Donorklaffen fungerte dårlig, og åtte år gammel ble Theo operert på nytt. Ny hjerteklaff ble satt in, denne gangen fra halsvenen på en kalv.

– Det tror jeg at jeg husker litt av, at jeg lå i senga på rikshospitalet og at vi skulle reise hjem, smetter Theo inn.

– Ja, 2019 ble et merkeår for oss. Du fikk beskjed av legene om at du måtte sette begrensningene sjøl. Du kunne springe og løpe så mye du ville. Ble det for tungt for deg, måtte du finne ut av det sjøl. Og det har du gjort, Theo. Du er en skikkelig tøffing, en veldig snill og godhjertet en, sier Irene.

– Takk, mamma, du er ikke så verst du heller, sier Theo.

– Arsenal er laget

Sommeren 2022 flyttet familien, som består av mamma Irene, stepappa John, Theo og hans to lillebrødre, fra Dovre til Selbu. En ny, stor enebolig ventet på dem i Vikvarvet, og for Theo betydde flyttingen at han for alvor kunne begynne med det han likte aller best, nemlig å spille fotball.

– På Dovre var vi få til å få til et skikkelig lag. Jeg var med på Allidrett og spilte litt fotball der. Men det ble noe helt annet her i Selbu. Jeg var veldig spent da jeg begynte på G-11. Men det ble helt topp for meg. Jeg ble fort inkludert i laget, fikk nye kompiser og gode trenere. Nå trener vi to ganger i uka, og jeg ser veldig fram til seriespill og cupkamper til sommeren, sier Theo som forteller at det er pappa, Joakim, som har inspirert han til å spille fotball.

– Han er kjempestor fan av Arsenal, og det er laget mitt også. Pappa er rørlegger og bor i Drammen. Der har jeg også to lillebrødre. Det er fint å være mange og ha så stor familie. Jeg gleder meg til å reise og besøke familien min i Drammen i mellomjula, sier Theo.

 Drømmer om å bli fotballproff

– Jeg tenker ikke på begrensningene og utfordringene mine, bare på mulighetene, sier Theo som forteller at han drømmer om å bli profesjonell fotballspiller.

– Bare en gang ble jeg litt redd. Det var etter treningskamp, jeg hadde vært syk en stund og hostet veldig mye. Sent på kvelden etter jeg hadde sovnet, våknet jeg opp av at jeg hadde veldig vondt i brystet. Jeg tenkte at det sikkert gikk over, men da det ikke gjorde det, gikk jeg ned til mamma. Da måtte vi til legevakten med ambulanse, der jeg ble grundig undersøkt. Men legene sa det var ingenting farlig. Jeg hadde bare gått på meg litt for hardt, sier Theo.

Den store helten hans er den danske fotballspilleren Christian Eriksen.

– Under Danmarks åpningskamp mot Finland i fotball-EM i 2021, fikk han plutselig hjertestans. Men han ga seg ikke og fikk operert inn pacemaker. I dag spiller han i Premier League for Manchester United. Det viser at det går an og er noe jeg virkelig ser opp til. Det er ikke sikkert jeg når målene mine, men det er mange muligheter på veien dit, sier Theo.

Motgang gir styrke

Irene ønsker å takke alle som har stilt opp for dem i de beinharde årene med utdanning, to nye barnefødsler og den konstante bekymringen for hvordan livet til Theo skulle bli.

– Det er noe vi ofte ser i yrket mitt; folk stiller opp for hverandre når det blir livskriser. Det gir en veldig tro på det gode i livet. Jeg har også en samboer som støtter meg i alt. Selv om jeg ble mor i ung alder, har jeg nådd målene mine i livet og har erfart at motgang gir styrke, sier Irene.

Theo har et arr på brystet som aldri vil forsvinne. Hvis noen spør, er han åpen og ærlig om det og om utfordringene sine.

– Han bærer arret sitt med stolthet og det vitner om viljestyrke og en gutt som nektet å gi opp. Jeg er enormt takknemlig for deg, Theo, for du har lært meg så vanvittig mye og gitt styrke til livet mitt også, sier Irene.

– Du er den beste mammaen. Og takk for den flotte fotballbingen som står ute i hagen vår. Den er jeg veldig glad for, og jeg kommer til å bruke den veldig mye, svarer Theo.