Terje og Heidi ble faddere:
– Hun lyste opp hjemmet vårt
Terje Hafstad og Heidi Krogh valgte for rundt ti år siden å engasjere seg i Selbu Frivilligsentrals fadderordning for flyktninger. Det ble et valg som skulle få store konsekvenser både for dem, men ikke minst for Suzana.
Publisert
I desember 2016 kom Suzana til Norge. Nærmere bestemt til Asker. Alene hadde hun flyktet fra hjemlandet Eritrea, og i en alder av sytten år befant hun seg nå på Hvaldstad ankomstmottak for mindreårige asylsøkere. Etter Suzana kom til Norge skulle hun tilbringe åtte måneder på asylmottak: først ved Hvalstad i Asker, deretter i et kortere opphold i Sunndalsøra.
Suzana fikk innvilget asyl i Norge. Hun fikk norsk statsborgerskap, og fikk vite at Selbu ville bli hennes nye hjem. Kort tid etter hun kom til Selbu ble hun kjent med ekteparet Terje Hafstad og Heidi Krogh. Dette skulle bli et bekjentskap som siden fikk stor innvirkning på livet til både Suzana, Terje og Heidi.
Fadderordningen
Terje og Heidi kom flyttende fra Trondheim til Selbu i 2007, og det var drømmehuset – eller rettere sagt drømme-oppussingsobjektet – som brakte de hit.
Som følge av den Europeiske migrasjonskrisen økte flyktningtallene sterkt både i Europa og Norge i 2015. Samme år opprettet Flyktningetjenesten i Selbu, sammen med Selbu Frivilligsentral, "fadderordningen". Formålet var å kunne gi ekstra støtte til ankomne flyktninger ved å involvere frivillige. Terje og Heidi sa seg villig til å hjelpe, og dette resulterte i at Karin Galaaen (daværende leder i Selbu Frivilligsentral) kalte inn Terje, Heidi og Suzana til et møte.
– At Karin var med oss under det første møtet var nok en viktig suksessfaktor. Ved å gjøre det slik opplevdes møtet trygt både for oss og for Suzana, da Suzana var trygg på Karin allerede, forteller Heidi.
– Vi fant raskt tonen med Suzana, og det tok ikke lang tid fra vi først møttes til vi fikk et trygt og nært forhold til henne. Suzana var helt enestående. Som en solstråle lyste hun opp hjemmet vårt hver gang hun var på besøk, og smilet var alltid til stede, forteller Terje.
Karin Galaaen fikk i 2025 Selbu kommunes Frivilligpris. Les mer om det i artikkelen under.
Allsidige læremestre
Fadderordningen har ingen formelle rammer, og hvor ofte faddere og "fadderbarn" møtes, er opp til den enkelte. Det samme gjelder hva fadderne ønsker å bidra med. For Suzana, Terje og Heidi skulle ordningen vise seg å bli en stor del av hverdagen til alle tre – uten at det opplevdes som krevende for noen av dem. Snarere tvert imot.
– Suzana er en skarp jente. I tillegg har hun ambisjoner. Til tross for det er det selvsagt at mye var nytt for henne da hun kom til Norge og Selbu. Kulturen, språket, klimaet – alt måtte læres, og vennes seg til. Som fadderne hennes bidro vi på mange måter i årene som fulgte. Vi hjalp henne å forstå det norske systemet, bidro i språkopplæringen, hjalp henne med skolearbeid, og med øvelseskjøring, forteller Heidi.
– Hun har bein i nesa
– Selv om vi brukte mye tid med henne, var det hele en sann glede for oss. Vi var nok heldige som ble kjent med akkurat Suzana. I tillegg å være den fine personen hun er, har hun nemlig en ekstrem stå-på-vilje. Hun har en arbeidsmoral langt over gjennomsnittet, og dette la vi godt merke til både gjennom skolearbeid, og senere gjennom hennes evne til å skaffe seg arbeid, forteller Terje, og legger til:
– Vi kan for så vidt innrømme at ambisjonsnivået hennes skapte utfordringer også. Eksempelvis ble hun etter hvert fast bestemt på å kjøpe seg bil. Vi prøvde å forklare at å eie bil i Norge er kostbart, men til lite hell. Hun arbeidet mye, sparte opp penger, og siden ble det bilkjøp. Jeg tror hun etter hvert forsto hva vi mente med at å ha bil i Norge er kostbart, men det er vel som når en oppdrar egne barn: enkelte ting må en lære seg selv, humrer Terje.
Reiste ut av Selbu
Etter flere år i Selbu, med språkutdanning, skolegang og arbeidspraksis, flyttet Suzana ut for å søke nye utfordringer. Først til Stjørdal, så til Trondheim, og til slutt videre sørover. I dag bor hun i Lillestrøm, og i fjor sommer fullførte hun sykepleierutdanningen ved universitetet OsloMet.
– Nå bor jeg i Lillestrøm og jobber som sykepleier ved Lørenskog sykehus. Jeg har det veldig fint, og det går bra med meg. Det skal Terje og Heidi ha mye av æren for, forteller Suzana.
– Når jeg kom til Selbu ble jeg kjent med Karin i frivilligsentralen. Hun er en så flink, dyktig og snill dame. Det er vanskelig for meg å finne ord for å beskrive Karin. Jeg fortalte henne at jeg veldig gjerne ønsket meg en norsk familie, som kunne hjelpe meg med språket, og å integreres i det norske samfunnet. Karin tok meg med hjem til Terje og Heidi, og siden ble vi sammen ofte.
– Vil du si at Terje og Heidi ble som en liten familie for deg?
– Nei, de ble som en stor familie for meg! Fra starten av var de åpne, varme og gode. Jeg følte meg aldri som en fremmed sammen med Terje og Heidi. Jeg måtte lære alt når jeg kom til Norge: språk, skolesystem, sosiale normer, og mye mer. De hjalp meg med alt, og tok stort ansvar for meg. Jeg ble raskt veldig glad i Terje og Heidi.
Suzana har utelukkende gode ord å si om fadderne sine, med et lite unntak:
– Både Terje og Heidi har dialekter. Attpåtil to vidt forskjellige dialekter. Det kompliserte språkopplæringen litt, humrer Suzana.
Takknemlig
– Hvordan tror du livet ditt hadde vært i dag om du ikke ble kjent med Terje og Heidi?
– Det er vanskelig å svare på, men det jeg vet sikkert er at Terje og Heidis hjelp har hatt utrolig mye å si for meg, mitt liv, og hvordan jeg har klart å integrere meg i det norske samfunnet. Jeg kjenner mange innvandrere som gjerne kunne tenkt seg en norsk familie, men som ikke har fått det. Slikt sett har jeg vært veldig heldig. Jeg er utrolig takknemlig for alt de har gjort for meg, og kjenner ofte på følelsen av å ville hjelpe de tilbake.
– Prøv det
Suzana har fortsatt kontakt med Terje og Heidi, selv om de ikke møtes like ofte nå som tidligere. På spørsmål om ekteparet har noe å si til folk som vurderer å selv bli fadder for flyktninger, svarer Heidi slik:
– Prøv det. En legger inn så mye innsats i denne ordningen som en selv vil. For oss ble ordningen svært givende. Å få bli kjent med Suzana var en stor berikelse for oss, og kanskje kan lignende ting skje for andre også.
Les mer om fadderordningen i saken under.
