Takker for seg etter 22 års tjeneste. Arvtakeren står allerede klar: – Store sko å fylle

– Å jobbe her har vært fint. Jeg har hatt mange gode kolleger som det har vært godt å jobbe sammen med. Jeg har kost meg, sier den avtroppende kirkearbeideren. 

Etter 22 år er det nemlig slutt for mannen som gjennom alle disse årene har sørget for å holde kirkegårdene både på Selbustrand, i Mebond og Flora, fin og ryddig. 

– Jeg har saget ned over 100 trær på kirkegården og plantet en del nye. Jeg har også gravd ned godt over 1000 personer. Det er ganske rart å tenke på, sier Ola. 

– Mange jobboppgaver blir etter hvert ren rutine. Har det vært slik for deg også? 

– Noen ganger føles det spesielt, for plutselig er det venner, kamerater, naboen eller andre kjente man begraver. Det har jeg kjent litt på noen ganger. De jeg har begravd har kommet nærmere og nærmere meg selv i alder. 

Fra hakke og spade til gravemaskin

Gjennom årene i denne jobben har Ola vært vitne til en stor utvikling, særlig når det gjelder utstyr. De første årene var det mye mer praktisk arbeid på kirkegården med hakke, spade og trillebår. I dag er mange av oppgavene erstattet med med moderne maskiner. 

– Tidligere gravde vi igjen gravene med spade. Vi gravde riktignok opp ved hjelp av en traktor med graveaggregat, men vi måket dem igjen med spade. Det gikk fortere enn å rote med traktoren, og i tillegg ble resultatet finere. Nå har maskinene blitt mer skånsomme, så nå bruker vi en moderne gravemaskin, sier Ola. 

Han minnes også at Selbu sokn i mange år hadde egen bårebil som ble brukt for å hente folk på sykehuset, sykehjemmet eller på bygda. 

– Etter hvert har jo begravelsesbyråene tatt mer og mer over, så nå har vi ikke bil lenger. Vi må fortsatt grave graven og ha litt kontakt med familier, men det meste av kontakt skjer gjennom byårene nå. 

Mange arbeidsoppgaver

De senere årene har det vært mer fokus på vedlikehold og modernisering av bygg, forteller 65-åringen. Rydding og ordning av uteområdet er imidlertid fortsatt en viktig del av jobben.

– På sommeren er det mye arbeid på selve kirkegården, og da har vi også med oss ungdommer og pensjonister som klipper gress. Det har vært veldig fint. I tillegg er det mye arbeid med å ordne gravstøtter. Gamle skal bort og nye skal opp. Det er vi som har kartoteket over gravlagte, så det har vært en del av mitt arbeid. Ikke minst er det viktig at veiene er i orden, for det er veldig mange folk som ferdes her om sommeren. Folk passer på at vi holder området i orden, får ellers får vi høre det. At vi får både ris og ros synes jeg er bra. 

– Egentlig så synes jeg ikke det

Ola er gjennom intervjuet tydelig på at han har trivdes svært godt i jobben. Så da er det vel vemodig å slutte? 

Ola bruker litt tid på spørsmålet, og drar litt på svaret.

– Nei, egentlig så synes jeg ikke det. Det blir en stor forandring selvfølgelig, men jeg gleder meg til å gå av med pensjon. Tiden er inne nå, sier han. 

– Hva skal du fylle tiden med? 

– Kjerringa har en lang liste over ting jeg skal gjøre hjemme. 

– Og likevel så gleder du deg?

Ola ler. 

– Jeg får prøve å lure meg bort noen ganger. Jeg har alltids noen prosjekter jeg kan holde på med. Og blir jeg arbeidsledig kan jeg gå opp til nabogården i Vikvarvet, for der er det alltid noe å gjøre. I tillegg har jeg både hytte og gode venner, så jeg er ikke redd for at jeg skal kjede meg. Og som Sigmund Balstad sa til meg: «Jeg har aldri hatt det så travelt som etter at jeg ble pensjonist. Men aldri har det blitt gjort så lite, heller».

«Hele» Selbu kjenner arvtakeren 

Under samtalen med Ola sitter det som blir hans arvtaker, John Trondsetås, like ved siden av ham. 

– Det var spennende da vi skulle få tak i noen som kunne ta over, sier Ola fortsetter: 

– Det ble jo noen søkere til stillinga, og man landet altså på John. Hvorfor forstår jeg ikke. 

Nok en gang blir det latter i rommet. 

– Neida, jeg kjente John fra før og skjønte at dette vil gå bra. Han har vært en serviceinnstilt kar i mange år, og hele Selbu kjenner ham fra før. Han har nok tenkt å fortsette i noe av det samme sporet. 

John forteller lattermildt at han har fått tydelig beskjed om det blir noe «hoppe etter Wirkola»-aktig over dette byttet. 

– Ola tok rundt meg på skutermessa og sa at jeg har store sko og fylle. Og han har helt rett. Det er mye å sette seg inn i. 

Likevel føler begge seg trygge på at det ordner seg. 

– Vi mener begge at John må få gjøre ting på sin måte. Det er viktig for meg, og viktig for ham, sier Ola. 

Klatret opp i stige for å se hvem som ble intervjuet

Når Ola sier at «hele» Selbu kjenner John fra før, er det nok en overdrivelse. Men samtidig er det kanskje ikke så langt unna sannheten heller. Gjennom sine 17 år i Felleskjøpet har John vært et kjent ansikt i bygda. 

Men hvordan endte han opp i en helt ny jobb? 

– Jeg har vært tett på Ola gjennom mange år. Han har blant annet kjøpt storparten av maskinparken her, inkludert plenklippere, fra Felleskjøpet. Jeg fortalte ham for lenge siden at jeg skulle søke den dagen stillingen hans ble ledig. Jeg spilte med åpne kort overfor resten av gjengen på Felleskjøpet, og fortalte om planene. Men ingen trodde nok at jeg faktisk kom til å slutte. I hvert fall ikke mine overordnede, sier John. 

Etter at søknaden var innsendt, ble John innkalt til intervju. Da oppsto en situasjon både John og Ola ler av den dag i dag. 

– Jeg måtte jo finne ut hvem som var på intervju, så jeg tok frem stigen og klatret opp slik at jeg kunne se gjennom vinduet. Der satt jo John, sier Ola.

«Hva har jeg gjort?»

Noen dager etter intervjuet, var jobbtilbudet en realitet. Da kjente John at pulsen steg. 

– Hodet begynte å kverne. Jeg satt jo allerede med verdens beste jobb. Felleskjøpet er en kjempefin arbeidsplass, og jeg trivdes godt. Det var trygt og godt, jeg hadde mye kunnskap i jobben, og jeg var på fornavn med alle kundene. Plutselig våknet jeg opp om natten og lurte på hva i all verden jeg hadde gjort. Så måtte jeg minne meg på at dette var noe jeg hadde valgt selv. Jeg hadde drømmejobben, men hadde fått tilbud om en annen drømmejobb. Jeg bestemte meg for å ikke la noen andre påvirke valget mitt. Jeg diskuterte det med madammen, også takket jeg ja. 

John forteller at han foreløpig ikke har rukket å savne dem gamle arbeidsplassen. 

– Jeg har fortsatt en tilkallingsstilling der, og jeg skal jo fortsatt sitte på andre siden av bordet og handle derfra, sier han og fortsetter: 

– Men det har vært godt å prøve noe nytt, for jobben blir litt annerledes. På Felleskjøpet er det ofte ting som haster veldig, og telefonen ringer stadig vekk med folk som skal ha «den og den» delen i morgen. Her er det litt mer forutsigbart, planlagt, og ikke minst er det fri i helgene. 

Nervøs da han skulle ringe i klokka

Den siste måneden har Ola og John jobbet sammen, nettopp for at sistnevnte skal kunne innhente så mye kunnskap og erfaring som mulig før den kommende pensjonisten gir seg. 

– Måneden har gått utrolig fort. Vi har gått sammen hele tiden, og blant annet gjennomført begravelser. Og der er det mye å lære. Man blir fort redd for å tråkke feil, ved å gjøre noe pårørende ikke ønsker. Eller redd for å glemme noe som er viktig for dem, for eksempel, sier John.

Han har nå fått opplæring i bruk av kirkeklokka. Og det er i høyeste grad en jobb som fremdeles er manuell. 

– Man må ringe i klokka akkurat når det skal ringes. Hvis du ikke ringer blir det helt stille, og da sitter det 200 personer i kirka som får det med seg. Første gangen jeg skulle ringe i klokka sa Ola at «jeg går frem i kirka så folk ser at det ikke er jeg som holder på å rote», ler John. 

– Men det gikk bra? 

– Det gikk bra. Jeg tror jeg har knekt koden nå. 

– Enklere å få tak i paven

Både John og Ola er enige om at det har vært en fordel å kjenne hverandre fra før. Og som Ola påpeker, kan jo arvtakeren ringe for å få råd eller hjelp. 

Eller, det er en sannhet med modifikasjoner. 

– Noen sier at det er enklere å få tak i paven enn å få tak i meg på telefonen. Jeg skal innrømme at det kanskje er noe sannhet i det, sier Ola.

Uavhengig av om John lykkes med å få tak i Ola på telefonen eller ei, kan førstnevnte trøste seg med at den sistnevnte vil komme til kirkegården noen dager i sommer. 

– Det er noen oppgaver som gjenstår, og disse oppgavene har det foreløpig ikke vært mulig å gjøre grunn av årstiden. Så det gjenstår fortsatt noe arbeid sammen med John, men det blir kun i noen dager, for nå skal jeg være pensjonist, avslutter han. 

Trygg på at gravplassene blir godt ivaretatt

Kirkeverge og daglig leder i Selbu sokn, Kjersti Stamnes, takker Ola for sin mangeårige innsats. 

– Ola er flink med folk, og dyktig og allsidig med det praktiske, så det er store sko å fylle for den som tar over. Dessuten har han mye fagkunnskap, og kjenner historien til både kirker og gravplasser godt. Han har derfor vært en viktig ressurs for oss, og vil nok fremdeles være det en stund, selv om han blir pensjonist. Heldigvis ser det ut til at vi har fått en lovende arvtaker i John Trondsetås, og det er også fint at vi har Haldor Hoem som har god oversikt på det som skal gjøres. Det gjør meg trygg på at gravplassene blir godt ivaretatt framover også.