Spanskesyken i Selbu og Tydal

«En forferdelig sykdom var opstått. ʻSpansken’ kaltes den. Den hadde alt krevd tusenvis av liv, ble det sagt. Ja, den ble sammenlignet med ‘Svartedauden’, pesten som herjet Europa på midten av 1300-tallet, men forhåpentligvis kom den ikke hit, tenkte vi».

(Tilbakeblikk fra beboer i Østfold)

Det er flere som trekker paralleller mellom spanskesyken og Covid-19 i disse dager. Spanskesyken var en pandemi som tok livet av flere mennesker enn 1. verdenskrig til sammen. Mellom 30 – 35 millioner døde på verdensbasis. Også i vårt dalføre gjorde den merkbare innhogg. 

På grunn av navnet er det mange som tror at spanskesyken oppsto i Spania. I realiteten oppsto viruset i USA. Det var amerikanske soldater som brakte med seg sykdommen til Europa under 1.verdenskrig. Spania holdte seg nøytrale under krigen, og hadde derfor ikke samme sensur på hva som ble publisert i media. Særlig da kongen i Spania, Alfons XIII, ble smittet av viruset ble det slått stort opp i spanske aviser. Siden omtrent all tilgjengelig informasjon om sykdommen kom fra Spania, fikk sykdommen navnet sitt deretter. 

Fra USA til Neadalen på rekordtid

Av Norges 2,6 millioner innbyggere ble ca. én million mennesker smittet, noe som tilsvarer mer enn hver tredje innbygger. Om lag 15 000 døde. Det betyr at dødeligheten var ganske lav (ca. 1,5%). Det som virket mest uhyggelig med sykdommen var at den angrep unge voksne, noe som var annerledes enn epidemier flest som vanligvis rammet småbarn og de gamle. I ettertid har man konkludert med at det har med immunforsvar å gjøre. De eldste i befolkningen hadde utviklet et immunforsvar som var bedre rustet til å takle sykdom, i motsetning til unge. 
De første tilfellene ble registrert her til lands i Kristiania på sommeren 1918. Mest sannsynlig kom smitten hit fra de britiske øyer. 

På grunn av den store utbyggingen som hadde blitt gjort av samferdselsmidler i løpet av de siste hundre årene, spredte smitten seg raskt. Bergensbanen, hurtigruta og lokalbåtene var store bidragsytere i den forstand. De aller fleste dødsfallene skjedde høsten 1918, noe som også var tilfelle her i dalføret. 

I «Selbu i fortid og nåtid» heter det at farsotten var relativt kortvarig, men heftig og voldsom. «Halve bygda» ble rammet, de fleste riktignok bare lint. Særlig farlig var sykdommen for ungdommen, kan man lese i bygdeboka.

Kirkebøkene forteller

Det er sparsomt med historiske framstillinger av spanskesyka i Norge. På leting etter informasjon om hvordan sykdommen utartet seg i Neadalføret, var det ikke mye å finne. Helt til det dukket opp en artikkel fra «Jul i Neadalen» utgitt i 2000, skrevet av Gunnar Olav Balstad. Mye av informasjonen i denne artikkelen stammer fra hans undersøkelser den gangen. 

Hans gjennomgang av kirkebøkene for årene 1918 – 1919, kan gi en viss pekepinn om hvor mange som døde «i spanska» her i bygda. I kirkebøkene er dødsårsak oppgitt, i hvert fall i de aller fleste tilfeller. 

Det første dødsfallet i Selbu hvor spanskesyka oppgis som dødsårsak, skjedde 22. september 1918. Det var en 27 år gammel kvinne. Fire måneder senere, nærmere bestemt 19. januar 1919, finner vi det siste tilfellet. 

Doktor Christian Meidell

I 1899 tiltrådte Christian Meidell som distriktslege i dalføret, og var det frem til 1921. Han var en meget dyktig lege som var munter og vennlig mot alle. Han ble derfor uvanlig avholdt. Hans største utfordring under hans tid som lege i Selbu og Tydal var tuberkulose. Han og kona, Mickaela Tybring Meidell, gjorde en enorm innsats i den forbindelse og dannet Selbu Tuberkuloseforening og deretter tuberkulosehjemmet på Havernesset. 

Mot slutten av hans periode som distriktslege måtte han hamle opp med spanskesyken som raste gjennom bygdene i høst- og vintermånedene i 1918 – 1919. I den perioden skrev Meidell utførlig ned sine beskrivelser av sykdommen. Hva omfanget angår, kan 35 dødsfall i dalføret relateres til spanskesyken, ifølge hans notater som også innbefatter Tydal. Dette stemmer godt med funn i kirkebøkene, og betyr at fem tydalinger måtte gi tapt til sykdommen. At legen hadde det travelt var det ingen tvil om. I perioden fra september 1918 til januar 1919 ble det registrert 370 tilfeller av influensa. 

Referat fra Christian Meidells medisinalberetning

Sunnhetstilstanden var i årets første halvdel god, men i den siste mindre god idet influensaen (den spanske syke) i slutten av juli måned holdt sitt inntog i distriktet og strakte seg helt til årets utgang og inn i 1919. 

Det første tilfellet kom under behandling 22. juli 1918. Vedkommende, der var sypike, smittedes av en familie der var flyttet hit opp fra Trondhjem for at tilbringe sommerferien her. 

Inkubalisenstiden var temmelig nøyaktig 48 timer. Sykdommen oppstår fra nu av med sporadiske tilfelle uten påviselig sammenheng, dels hos fastboende, dels hos hjemvendte arbeidsfolk, dels ved tilreisende, for så efter hånden at anta en eksplosiv fart over den største del av Selbu i de kommende høstmåneder. I Tydal oppstår den som epidemi i slutten av året for at strekke seg over til 1919. 

Sykdommen oppstår praktisk talt hos alle familier og disses medlemmer så naboene i mange tilfeller måtte hjelpe hverandre. Da sykdommen opptrådte omtrent samtidig over det hele distrikt var det uoverkommeligt at tilse samtlige pasienter hvorfor ikke alle angrepne på langt nær er kommet med på «listen», kun de alvorligere; mange behandledes også per distanse. Tar man hensyn til sykdommens store utbredelse og de mange angrepne, tror jeg man, for dette distrikts vedkommende, må karakterisere den som moderat i sin karakter. 

Komplikasjoner var også her kruppøs lungebetennelse etterfulgt av emfysem i to tilfelle, pleuritt, til dels voldsomme neseblødninger der syntes at virke lettende, samt i nogle tilfeller av tildels temmelig voldsomme forstyrrelser i sensoriet.

Også her angrepes de kraftigste og yngre folk voldsomst, likesom disse også hyppigst fikk lungebetennelse der ofte i en rivende fart endte dødeligt og var ofte dobbelsidig med uttalt cyanose. Ørelidelser oppstående også noen ganger.

Befolkningen var naturligvis adskillig oppskaket, særlig i grender hvor der kunne opptre inntil tre dødsfall av lungebetennelse i nabolaget, men i det store og hele viste den seg stort sett behersket og rolig. 

Mot juletider spredte sykdommen seg oppover dalføret, herjer mest i den øvre del av Selbu, Floren kaldet, samt i Tydalen. I Floren opptrer den særlig ondartet med efterfølgende lungebetennelse og i den lille grend inntraff tre dødsfall herav. Der var til dels grove mentale forvirringer tilstede så det var meget vanskelig at pleie de syke. 

Sykdommen opptrer i Tydalen ved nyttårstider og fikk som vanlig hurtig utbredelse, men da sykdommen artet seg forholdsvis godartet kom kun de grovere tilfelle under behandling, men også her etterfulgtes sykdommen av alvorlige lungebetennelser og pleuritt med proksaberet forløp. Som nevnt forekom der atskillige tilfeller av kruppøs lungebetennelse – de fleste i tilslutning til influensaen, i alt 14 kasus med fem dødsfall. 

Muntlige kilder

I sin artikkel fra 2000 brukte Gunnar Olav Balstad også muntlige kilder.

John Berge Kroken var to år i 1918, og ble fortalt at hans foreldre var syke. Selv var han ikke rammet. John var lege i sin tid og kunne fortelle at spanskesyka var en influensa-epidemi som ofte førte med seg lungebetennelse.

– Antibiotika fantes ikke, og legen hadde derfor ingenting å stille opp med av behandling, selv om han nok ble konsultert. Jeg vil tro doktor Meidell hadde noen travle måneder høsten 1918. Han hadde også tuberkulosen å kjempe med, sa Berge den gangen. 

Gjertrud Kr. Evjen var 10 år da epidemien rammet familien. Hun mistet broren sin i oktober 1918. Han var da ett år og to måneder gammel. 

– Han var helt frisk dagen før han døde. Det hele gikk veldig fort. Alle vi ungene var syke og slik var det mange steder. I Rønsberg husker jeg at far og sønn ble lagt i samme kiste. De døde «i spanska» på samme dag, minnes Gjertrud i forbindelse med artikkelen fra 2000. 

En annen kvinne fra Selbu sier at hennes mor fortalte at spanskesyka fulgte «tryska». Siden folk fulgte med treskverket som gikk på omgang fra gård til gård, spredte smitten seg raskt. Det fortelles også at et barn i Selbu ble redda av å spise froskehjerte. 

Var redde for samfunnskollaps

Det er åpenbart at spanskesyken spredde seg der det var mest kontakt mellom folk. Dødeligheten var høyere i byene, og i strøk som ble dekket av jernbane og hurtigrute. Posthus, landhandler og telefonsentraler var også smittegryter da syke ansatte fortsatte å jobbe selv om de var dårlige. Videre ble det registrert store sykdomsfall etter høstmarkeder, idrettsstevner, bygdefester, valgmøter og basarer. 

Det ble mye diskutert blant landets beslutningstakere den gangen, om hvorvidt man skulle stenge skoler, kinoer, kirker og andre forsamlingslokaler. Basert på tidligere erfaringer med epidemier mente man at dette ikke hjalp. Det ville uansett ikke være tilstrekkelig. Da måtte alt av samferdselsmidler også stoppes, noe som ville bryte ned hele samfunnet.

I tillegg til alt annet var spanskesyken en stor økonomisk belastning for landets kommuner. Utgiftene til de kommunale sykekassene ble omtrent tidoblet i 1918. For å greie utbetalingene var det mange som også måtte ta opp lån. Den gangen ble det reist krav om at staten måtte bidra. Stortinget bidro med noe for å dekke ekstrautgiftene som sykekassene hadde. 

Mange likheter

Spanskesyken var en influensa som oppsto på grunn av et N1H1-virus. Den ligner derfor mer på svineinfluensaen som herjet i 2009, fremfor dagens koronapandemi. Likevel er det lettere å trekke paralleller mellom spanskesyken og Covid-19 på grunn av hvordan pandemien har opptrådt med tanke på smittsomhet og hvordan verden opptrer rundt den. 

Når man leser hvordan myndigheter diskuterte smittespredning og tiltak den gangen, er det påfallende likheter mellom dagens pandemi og «spanska». Symptomene var plutselig høy feber, hoste, smerter i øynene, ørene og ryggen, neseblod og svimmelhet. De fleste ble friske igjen etter noen dagers og opptil en ukes sykdom. Det er ikke trukket noen klar konklusjon om de som var smittet ble immune etterpå. 

Mye har skjedd på 100 år

Heldigvis er Norge mye bedre rustet økonomisk i 2020 enn i 1918. Noe som gir staten mulighet til å stenge ned store deler av samfunnet en periode for å begrense smitte. Krisepakker har blitt opprettet og myndighetene er forberedt på å ta store deler av regninga. Likevel er det ikke til å komme unna at de bekymringene folket hadde i 1918-19 om de økonomiske konsekvensene også råder i dag. Belastningene det utgjør å stenge barnehager og skoler, i tillegg til massive permitteringer i arbeidslivet vil nok gi ringvirkninger i mange år fremover. Den pågangen de kommunale sykekassene hadde i kjølvannet av spanskesyka, er det heldigvis NAV som tar seg av i dag. 

«Kan dette skje igjen?»

I sin artikkel fra 2000 diskuterer Gunnar Olav Balstad i et avsnitt «Kan dette skje igjen?».

«Med dagens kommunikasjonsmønster vil det trolig gå enda raskere om en tilsvarende epidemi skulle bryte ut. Det betyr at beredskapen fra helsemyndighetene helst må settes i verk like raskt eller raskere. Viruset som ble til spanskesyka kom trolig fra en fugl. Straks det hadde etablert seg i menneskets lunger spredde det seg raskt fra person til person gjennom hosting og nysing. Verdenshistorien tilsier at vi kan komme til å oppleve en ny epidemi eller pandemi av det omfang spanskesyka hadde. Men i motsetning til i 1918, har vi i dag muligheter til å forebygge og bekjempe gjennom bedre overvåkning, mer vaksine, beredskapsplaner og ikke minst – medisinering.»

Bedre rustet på alle måter

Med dagens koronasituasjon finnes det ingen direkte medisinering som fungerer, ei heller er det utviklet en vaksine (foreløpig). Men man vet bedre i disse dager hvordan man skal hindre og begrense smitte. Dersom den norske befolkning følger rådene fra helsemyndighetene er det lite som tilsier at situasjonen kommer ut av kontroll. I tillegg er vi bedre forberedt med en legedekning på 4,7 per 1000 innbygger, i motsetning til 0,4 for 100 år siden. 

I 2020 har befolkningen bedre levekår og bedre immunforsvar. Vi er også godt utdannet og vet å følge helseråd. 

De unge og ukjentes epidemi

Spanskesyken, i likhet med tuberkulosen, rev bort mange av Norges, og verdens, unge talenter. Slik sett er det merkelig at den har fått såpass liten oppmerksomhet i ettertid. Det er en åpenbar grunn til dette: den falt sammen med avslutningen av første verdenskrig og har derfor kommet i skyggen av dette. En annen interessant forklaring kan være at den nettopp rammet unge og stort sett ukjente folk som ikke hadde ledende posisjoner. Den var de unge og ukjentes epidemi.

FAKTA

• 30 selbygger fikk denne sykdommen oppgitt som dødsårsak – enten alene eller sammen med diagnosen lungebetennelse
• 16 av de døde var kvinner 
• Dødeligheten ble mer enn fordoblet i Selbu da epidemien herjet som verst. 
• Antall døde av spanskesyka i Neadalen: 
  • Yngre enn 20 år: 11 stk (6 stk under 10 år)
  • 21 – 30 år: 10 stk
  • 31 – 40 år: 6 stk
  • 41 – 60 år: 0 stk
  • Over 60 år: 6 stk
  • Over 70 år: 2 stk
• To av dødsfallene stedfestes til Trondhjems sykehus
• 5 stk døde totalt i Tydal

KURIOSA

Flere mente at konjakk hjalp mot sykdommen. Alkoholforbudet som ble innført under 1. verdenskrig ble opphevet av regjeringen i forbindelse med spanskesyken. Gunnar Knudsens venstreministerium ble senhøsten 1918 massivt presset til å tillate alle husstander, som et engangstilfelle, å få kjøpe en halvflaske brennevin uten resept til behandling av sykdommen. Kjent som «Den Løvlandske halvflaske). 

Kilder: 

• Jul i Neadalen 2000, Spanskesyka i 1918, av Gunnar Olav Balstad
• «Da spanskesyken kom til Andøya», av Morten Sandbu (Tidsskriftet Den Norske Legeforening)
• «Spanskesyken – de unge og ukjentes epidemi» (www.uio.no), av professor i historie Finn Erhard Johannesen. 
• «Spanskesyken er årsaken til korona-frykt» av Kim E. Andreassen