Spællmann Jan Borseth gir seg – nesten

I Selbu er vi stolte av fantastiske og internasjonalt anerkjente Norsk Radio og Fjernsynsmuseum i Sjøbygda, men mange er nok ikke klar over at vi også har et unikt lite musikk-museum i Sirhaugvegen 64, 7580 Selbu.

Her henger viktige deler av Selbus musikkhistorie på alle de fire veggene, og på en krakk foran den ene kortveggen sitter denne dagen verten, Jan (78), med trekkspillet i fanget.

Her har han rigget seg til med et lite, men godt musikkanlegg, og her planlegger han nå minikonserter for folk som vil komme å høre.

– Hit, i Spællstoggo?

– Ja, da jeg fikk blærekreft i fjor, ble spællmannslivet vanskelig. Jeg har hatt til sammen fem operasjoner, har ligget 170 døgn på St. Olavs hospital og har også vært innlagt tre ganger på Selbu sykehjem siste året. Jeg har mange bivirkninger og går på ulike medikamenter som gjør at jeg ikke får lov til å kjøre bil.

– Jeg kan plutselig få en infeksjon og må ha re-innlegges på sykehuset. Det har ført til at jeg har vært nødt til å kansellere mange spilleoppdrag, og derfor har jeg nå lagt nye planer for å kunne fortsette spællmannslivet. 

«Musikkpolitiet»

Jan Borseth startet som veldig mange andre musikere i dalføret rett etter konfirmasjonsalder. Først i 1972 ble det full besetning, og i 1975 kom den første plata, «Hei, hvor det svinger», med Jan Borsets Gammeldans Orkester.

– Det var stor stas for oss, og vi turnerte i åra som fulgte for Sons of Norway i Midtvesten i USA, både i 1977 og 1978. Fire spillinger hadde vi også på cruiseskip i Karibia på 90-tallet og to ganger spilleoppdrag for norske turister i Thailand.

– Du fikk mye kritikk fra «musikkpolitiet»?

– Ja, jeg var vel den første som begynte med slagverk i orkesteret. Tradisjonelt hadde det vært trekkspill, gitar og bass, kanskje også fiolin, men i vårt femmannsorkester hadde vi to trekkspill, gitar, bass og slagverk i 1972. Det var visst ikke så bra. Og heller ikke ble det bra da vi begynte å synge på gammeldansmelodier. «Vår i buskene» fra 1976 var ikke stuerent og ble raskt refusert hos Folkemusikkhalvtimen i NRK. Men folk likte det, og etter hvert kom jo «alle» etter, både med slagverk og med sang, men jeg fikk jo mye kritikk for dette. Og for at jeg «stakk meg fram», humrer Jan.

Fra fem til en mann

– Jeg må innrømme at jeg ble fascinert av Roland Cedermark. Bare én mann med trekkspill og sang, og kompet innspilt på «tape». Det ble etter hvert slitsomt å farte land og strand rundt, og for 13–14 år siden bestemt vi oss for å legge ned orkesteret. Men jeg klarte jo ikke å slutte helt, for dette har jo vært livet mitt. Da begynte jeg som Roland, og har så langt hatt rundt 500 oppdrag som enmanns underholder. Men så ble jeg syk og kan ikke farte rundt. Så da kan kanskje folk komme hit til meg?

– Så nå satser jeg på små grupper på 10–12 personer, som kan komme hit til Spællstoggo og få både konsert, omvisning, kaffe og selvsagt noen historier til å le av. Et slags husker du. Så jeg oppfordrer folk, enten de er en vennegjeng, syforening eller andre små grupper til å ta kontakt. Jeg ser for meg at dette kan bli en times trivelig formiddagstilbud for de som liker denne kulturen og musikken, og som har litt tid til overs. Jeg tror også det kan bli en minnerik opplevelse, for musikk og latter er god medisin. Spesielt i en tid med mye elendighet.

– Så kan jo forresten pensjonistene blinke ut en onsdag og få med seg pensjonistmiddag på Café Langseth, to kilometer herfra.

Siste spillejobb 6. november

Allsang på Åbiten i regi av Selbu Pensjonistforening blir Jan Borseths siste spillejobb «ute».

– Ja, det blir jo litt spesielt, da. Da er det 63 og et halvt år siden jeg startet i Moheim, den 24. juni i 1962.

– Gruer du?

– Nå har jeg tenkt ganske lenge da, så jeg tror det skal gå greit. De siste 12–14 årene har jeg spilt i store deler av Trøndelag helt for meg selv. Kjørt rundt, båret inn og satt opp utstyr, sjekket lyd, spilt og sunget og fortalt skrøner, så båret ut og kjørt hjem igjen. Det har vært hardt, men jeg var innstilt på å holde på i to-tre år til. Men, nei da, sånn gikk det ikke, så sånn er det når helsa svikter.

– Likevel er jeg takknemlig for alt jeg har fått være med på som «spællmann», og ikke minst for alle gode folk som jeg har møtt på min veg rundt om. Og ikke minst alle de gode musikerne jeg har hatt med meg. Jeg tror det er over 30 mann totalt. Hvis jeg skal trekke fram en, må det bli Vebjørn Moen. Oppdalingen var med meg i 22 år, så det er helt spesielt. Og da skal jeg ikke nevne noen flere, for jeg har hatt med meg veldig, veldig mange dyktige og trivelige musikere, ikke minst de fra Selbu, sier Jan Borseth.