Går nye veier i gårdsturismen

– Hvor er du nå, Solveig Græsli Mosenden?

– Nå kommer jeg rett fra dusjen og har akkurat rukket å sette meg ned etter en fin fjelltur med familien min. Her på Ljosbakken gard i Gudbrandsdalen bor jeg sammen med mannen min Nils og barna Tiril og Åsmund på sju og fire år. Når det lir mot jul, blir de storesøsken til en liten en til.

– I 2015 startet du og ei anna tydalsjente bedriften Fjelldriv i Tydal. Hva har skjedd i mellomtiden?

– Fjelldriv eksisterer fortsatt, men jeg hoppa av etter bare et par år, og det var fordi jeg møtte en stødig gårdbruker fra Gudbrandsdalen. Første året pendla jeg mellom Tydal og Lesja i Gudbrandsdalen. Men det var nesten fem timers kjøring en vei, og det ble for slitsomt i lengden. Og med full klaff i kjærligheten, ble det tidlig klart at jeg måtte flytte på meg, til tross for en spennende og nyetablert arbeidsplass.

– Og så ble du gårdbrukerkone på heltid?

– Nils hadde kjøpt og drevet Ljosbakken i fem år før jeg kom inn i bildet. Vi driver med mjølk- og kjøttproduksjon og ser stor nytte av å være to i drifta. Men selv om det var og er mer enn nok å gjøre, hadde jeg lyst til å skape min egen arbeidsplass. Det første steget var i 2019 da gården ble godkjent for Inn på tunet. Da jeg så hvor mye glede og ro brukerne fikk av nærkontakt med dyra, naturen og gårdslivet generelt, kom ideen om å skape en ferieopplevelse for de som ønsker å teste ut småbrukslivet.

– Men et slikt prosjekt krever sikkert mye plass?

– Ja, det hadde ikke vært mulig uten Bjøkne, småbruket vi kjøpte i 2019. Det ligger like i nærheten av Ljosbakken, og jorda som fulgte med brukes til fôr og beite til dyra. Ved å ta over Bjøkne, var det viktig for oss å ta i bruk hus, stabbur, låve og de ressursene som hører til, blant annet skog og ei seter på fjellet. Selve huset består av tømmerkasser som er nærmere 200 år gamle. I den ene stua fornemmes husets lange historie i de synlige tømmerveggene. Stedet byr på mye sjarm og hygge, og vi får mange positive tilbakemeldinger fra gjestene våre.

– Tilbyr dere pakkeløsninger?

– Etter å ha tilbudt sporadisk gårdsovernatting, så kjente vi på at vi hadde gjestene så kort tid. Når de kommer til småbruket, blir de over seg hvor idyllisk og rolig det er her. Mange minnes ferietid i barndommen hos besteforeldre på landet og ytrer ønske om å være her lengre. Så nå tilbyr vi pakkeløsninger for ei helg eller ei hel uke.

– Inngår det mat i pakkeløsningen?

– Foreløpig tilbyr vi en frokostkasse til de som ønsker det. Den inneholder en blanding av hjemmelagde og kortreiste varer; ferske rundstykker, syltetøy av bær fra nærområdene, smør og oster fra det lokale gardsysteriet. Hvis de ønsker det, kan gjestene selv gå ut og hente egg til frokost, og de kan få fersk, nysilt melk på flaske. Vi er også i gang med å tilby en middagspakke med oppskrifter og råvarer fra bygda. Jeg har mange tanker og ideer om framtiden her, men vi må ta det litt om senn. Det daglige gårdsarbeidet, og to og snart tre barn, krever også sitt.

– Hva tror du er suksesskjernen i konseptet på Bjøkne?

– Det mest søkte ordet på Finn er småbruk, og det sier ganske mye. Mange har nok en drøm om å kjøpe seg et småbruk og flytte på landsbygda. Her på Bjøkne i Gudbrandsdalen har de en mulighet til å teste ut den drømmen. Kjernen er nok det ekte og naturlige.

– Hva mener du med det?

– Jeg tenker på barn som løper barbeint over det grasdekte tunet for å kose med lammene eller hilse på sjefshøna Guri og de andre kaklende damene i hønsehuset. Gjestene kan også få hjelpe til med å stelle i fjøset og mate dyrene. Hvis de vil kan de få lære å separere melk og kinne smør eller få være med og sette opp en skigard etter lokal teknikk. De kan arbeide i kjøkkenhagen og så klart nyte grønnsakene selv. Eller bare slappe av, ta det med ro og la humla suse.

– Er det mulig å få noe offentlig støtte til et slikt prosjekt?

– Før jeg kom i ordentlig i gang, gikk jeg på et gardsgründer-kurs der jeg fikk flere gode ideer, og der jeg også lanserte ideen min om å starte med småbruksferie. Gjennom kurset fikk jeg hjelp til å utforme en søknad til Innovasjon Norge. Heldigvis falt de for ideen min, og dermed kunne jeg utvikle bedriften videre.

– Hva håper du på for barna dine?

– Jeg håper de skal få en like god oppvekst som jeg fikk hjemme i Græslia. På 80- og 90-tallet var det så mange barn og ungdommer i Græsli og i Hillmo at vi måtte ha egen skolebuss. Det var ikke plass til de fra Aunet, så de måtte ta en annen buss. Ungdomslaget ble et viktig knutepunkt for aktivitet. Vi satte opp revyer og teaterforestillinger, og det var et fantastisk miljø som inkluderte absolutt alle. Om det var på eller bak scenen, ingen sto utenfor. Fellesskap og samhold med venner formet meg til den jeg er, og det håper jeg barna mine får oppleve også.

– Ser du noen likhetspunkter mellom Tydal og Lesja?

– Lesja har cirka 2000 innbyggere, det vil si over dobbelt så mange som i Tydal. Men ellers er det stor likhet i mye natur og folkelynne. Åpenhet er et varemerke for Tydal, og likens er det enkelt å være innflytter her i Lesja også, for du blir fort kjent med folk og inkludert i det som foregår. Lesja har også et rikt organisasjonsliv med stor aktivitet og mange fritidstilbud for barn og unge. Det var det også i Tydal da jeg vokste opp. Jeg mener en viktig faktor for å opprettholde levende bygder er å ha vilje til og evne omstillinger. Den største trusselen er å «gjøre som vi alltid har gjort».

– Hva er det beste med å bo i Lesja?  

– Det er mye som er bra med å bo i Lesja, men det beste for oss er at det er et stort gardbruksmiljø og sterkt samarbeid og fellesskap mellom produsentene. Lesja har et felles landbrukskontor med Dovre. Der er de fremoverlente med fem unge ansatte og et sterkt faglig miljø. Nils og jeg ønsker oss lys i tomme hus og heier på et mangfoldig Norge med aktivitet, næring og bolyst i distriktene. Gjennom å tilby våre gjester en smakebit av livet på et småbruk, håper vi flere tar steget og bosetter seg på landsbygda.