– Selbu vgs. brøyta veg for sånne som meg

Etter barneskolen i Innbygda og ungdomsskolen på Bell, begynte Ole ved Selbu vgs. i 1996.

– Hvis jeg ikke hadde vært født med ryggmargsbrokk, ville jeg helt klart ha valgt en yrkesfaglig utdanning. Men i og med at jeg var avhengig av rullestol, kom det aldri på tale. Det måtte bli allmennfag og studiespesialisering, selv om jeg langt ifra var noen teoretiker, sier Ole.

Det kunne ha blitt fire tunge og slitsomme år, men takket være en skoleledelse som var langt forut for sin tid og satte begrepene «inkludering» og «integrering» ut i praksis, ble det tvert imot gode og verdifulle år.

– Jeg ser tilbake på tida ved Selbu VGS med takknemlighet og glede, sier han.

– Musikk først og musikk sist

Oles historie dreier seg i høy grad om musikk. Den handler om et medfødt gehør, talent og interesse- og om å vokse opp i en familie der musikk sto i høysetet. Fire år gammel begynte han å spille orgel, og da han var seks fikk han sitt første trekkspill av farmoren sin.

Far Jens var en habil trekkspiller og likeså broren Stig. Noe av det første Ole husker er at han satt og lyttet og studerte dem nøye når de spilte. Og da faren skrev bokstaver på trekkspillknappene, trillet fort den ene leken etter den andre ut av trekkspillet til seksåringen.

– I oppveksten spilte jeg nesten hele tida. Far og Stig la lista, og jeg tenker mye på mor; at hun måtte bli bra lei av å sitte og høre på at vi satt og spilte og øvde på hvert vårt rom samtidig. Eldstebror Frode var også musikalsk begavet, men han er en skikkelig «trummul» og nekta plent å ta i et instrument, sier Ole med glimt i øyet.

Fenomenal tilrettelegging

Da Ole møtte opp til sin første videregående skoledag på Bell-flata høsten 1996, var han allerede en godt etablert musiker som spilte fast i Selbu trekkspillklubb, deltok på trekkspillfestivaler og reiste land og strand med populære, «Påsans», bandet der broren Stig var frontfigur.

Musikk var alt som betydde noe, og jeg var lite motivert for videre skolegang, sier Ole som til sin overraskelse møtte en skoleledelse og lærere som hadde full forståelse for hans situasjon som funksjonshemmet og kunne tilby et skreddersydd undervisningsopplegg.

– Den jeg må nevne spesielt er Else May Engen. Hun var inspektør og gikk i bresjen så jeg fikk cirka ti timer i uka med musikk som studieretningsfag og samme opplæring i musikkteori som elevene ved musikklinja på Heimdal VGS, forteller Ole.

Lærer var dagens rektor ved Selbu kulturskole, Ivar Aas, og han minnes godt de tre årene han hadde Ole som elev, noe vi kommer tilbake til i en egen artikkel.

Fotballdommer uten peiling

Ole ble kjent som en livat og dyktig spellmann og en blid og fornøyd gladgutt, og det var ikke bare utenpå, forsikrer han i dag.

– Når du er født lam, blir rullestolen normalsituasjonen. Jeg har aldri prøvd noe annet og har heller aldri følt bitterhet. Da er det nok mye verre for dem som har hatt full førlighet i kroppen og som for eksempel i tenårene blir utsatt for ulykke som gjør at de resten av livet må sitte i en rullestol, sier Ole.

Han valgte- og velger fortsatt -å se på mulighetene og ikke begrensningene. Og selv om det i oppveksten kunne være stunder da han ble stille og lei seg fordi han ikke kunne være med de andre i leken, var det aldri noe som preget han lenge.

– Med hånden på hjertet; jeg kan aldri huske at jeg ble utsatt for ondsinnet mobbing. Klassekameratene, både på ungdomsskolen og videregående, godtok meg som jeg var. Jeg var en i flokken, men i friminuttene holdt jeg meg helst sammen med dem som ikke spilte fotball, sier Ole og ler når han tenker på gymtimene.

– Lærerne gjorde alt de kunne for å legge til rette for aktiviteter jeg kunne delta i, og det ble veldig mye volleyball. Men fotball var jo tingen for de fleste, og da ble jeg utpekt som dommer. Det har nok garantert aldri vært noen fotballdommer i aksjon med så lite peiling på fotballregler som jeg. Du verden som jeg blåste i fløyta! sier han og humrer godt.

– Gratulerer med dagen, Selbu vgs.

Ole sa straks ja da han ble spurt om å fortelle om sine tre år på Selbu vgs. Intervjuet ble avtalt en onsdag formiddag, for akkurat den dagen skulle han begynne senere på SIFA, den faste arbeidsplassen han har hatt i 25 år og som har betydd så enormt mye for han – og der han trives så godt. Det gjør han også i sin splitter nye leilighet på Nestansringen dit han og samboer Ida flyttet like før jul.

Og Ole spiller fortsatt både trekkspill, keyboard og bass. Han stiller opp der han blir spurt, og selv om det med årene har blitt mindre festspilling, er det stadig oppdrag å få. Han er i arbeid, han kan dyrke musikken så mye han vil, han har mange gode venner - og så har han Ida.

– Det har vært et godt liv, sier Ole.

– Jeg har fortsatt et godt liv, understreker han og ber om å få sende en hilsen og gratulasjon til femtiårsjubilanten:

– Det er vel få eller ingen institusjoner i dalføret som har så stor betydning for selbygger og tydalinger som Selbu vgs.