Trøndershow – alt annet enn «trægt»!

De fleste av oss er klar over at Selbu korensemble er et svært solid kor, og heldigvis fikk vi ganske mange nummer der nettopp koret som helhet kommer til sin rett. Stødig og mektig, gjør det opplevelsen av hver enkelt sang til noe ekstra. I tillegg sitter man med følelsen av at hele scena lever under det meste av showet, for dette er altså ikke noe stillestående kor, og det blir bare bedre og bedre utover i forestillinga.

Koret har også imponerende mange som fyller solistoppgavene godt, og dessuten flere med gode skuespilleregenskaper. Det gjør at showet flyter godt; der noe avsluttes flyter det elegant inn i neste element med nye aktører.

Det er nesten vanskelig å trekke fram enkeltprestasjoner, fordi det var ganske mange av dem. Det er veldig artig når hver enkelt av dem også får vist noe av sitt særpreg, med alt fra rockeren Geir Olav Reinås med «Ten thousand lovers», revyartisten Hans Ivar Aftret med «Hainnhoinn i bainn», og den vare og fine «Trondheimsnatt» sunget av Håvard Brønstad, Margrete Oltedal Hartmann, Ingrid Rolseth Holt og Håvard Gullbrekken. Per Dagfinn Neverås hadde dessuten en veldig bra framføring av «Cola i gitarbagen».
Den nydelige duetten «Har du glæmt» sunget av ekteparet Margrete og Ivar Aas, må kanskje delvis være selvopplevd, og tross tittelen var det mange gode minner som ble husket. Fremdeles er det flere her som burde vært nevnt.

Det å sette trønderen i bås, er nok mulig, men båsen er ifølge dette showet svært romslig. Repertoaret spenner fra gamle revyviser, musikaler og fotballpatriotisme, til heavyrock, trønderrock, og alt det som nesten med tiden har skapt sin egen sjanger, som f.eks. Rotmo og Åge. Ei festklar Becca og ei ganske rå Carina Dahl, gestaltert av Solbjørg Langnes og Monica Aakerholm fikk representere trøndersk festmusikk.

Kulturlivet i Trøndelag fortjener å bli gjort stas på, både fordi det åpenbart finnes utrolig mye bra, men også fordi det representerer et lite opprør mot alt som smaker av jåleri. Den såkalte finkulturen hører nok hjemme i Trøndelag også, men da gjør vi det på trøndersk vis. Det eneste som hadde manglet for å understreke det, er at Arve Tellefsen hadde dukket opp, men han holder som kjent på å avrunde karrieren.

Heldigvis var det andre dyktige musikere på scenen, som også fikk være med å skape litt show. Det er utvilsomt lettere å slippe seg løs på scena, når samspillet med musikerne fungerer så godt.

Siden denne gjengen skal til Oslo og Edderkoppen scene med forestillinga 17. april, må man selvsagt gi publikum full pakke. Håvard Gullbrekken, Marit Johanne Bårdsgård Stokke og Mari Overvik, formidler tydelig hvilken språklig rikdom man går glipp av når man ikke snakker trøndersk flytende. Trønderbataljonen kjemper også hardt for å holde trønderske drakttradisjoner i live, og detaljene er selvsagt meget viktige.

Kort oppsummert: En trønder kan antagelig ikke beskrives, men bør oppleves.  En ting er sikkert, etter dette kan trønderen neppe kalle  træg.