Ronja (19) er lærling i tunnel:
– Det er tøft, men verdt det

Vi spoler tilbake noen år. Ronja går på videregående, og er med pappa Morten på jobb for første gang på en anleggsplass. Lydene fra de store maskinene og arbeidet som blir lagt ned på stedet inspirerer henne. Noen brikker faller på plass, og hun tenker: «Ok, det her hadde det vært tøft å begynne med selv».

Hun er fortsatt ung og ny i arbeidslivet, men måten hun snakker på røper at hun allerede har kjent på mer enn mange kan gjøre i løpet av flere tiår. Hun er født og oppvokst på Tømra, sammen med mamma, pappa og to yngre søsken, i et hjem der det var rom for både aktivitet, trygghet og nysgjerrighet.

Oppveksten var fylt med håndballtreninger, skiturer og sene ettermiddager i kulturskolen. Sang kom tidlig inn i livet hennes, allerede i første eller andre klasse, og ble noe hun bar med seg videre. Samtidig var det alltid et drag mot mer manuelt arbeid, å bruke kroppen.

– Jeg har aldri vært særlig skoleflink, men alltid vært mer praktisk anlagt.

For Ronja handlet læring om å stå i det – se, prøve, feile og justere.

– Det er da jeg føler at jeg får vist at jeg har lært noe, forteller hun.

Et valg som vokste fram

Da hun begynte på ungdomsskolen, tenkte hun ikke på at tunnel-arbeid var et alternativ. Det kom ikke et plutselig ønske eller en romantisk idé om anleggsliv. Det vokste fram sakte, nesten umerkelig, gjennom erfaringer som la seg lag på lag.

– Når jeg tenker tilbake, så har jeg alltid vært den som gjør litt mer «som gutta». Jeg husker blant annet at jeg var med på et skogkurs der guttene helt klart var i overtall, ler hun.

En annen viktig brikke lå hjemme. Faren jobbet i anleggsbransjen, og Ronja fikk tidlig se glimt av en verden de færreste av oss får ordentlig innblikk i. Han har alltid vist henne bilder fra steder han har vært og jobbet. Bilder av maskiner, rigg og store anleggsprosjekter. Historier om fundamentering, boring og pæling. Det satte seg.

Å velge annerledes

Ronja begynte på bygg og anlegg i Selbu, før hun gikk videre til anleggsteknikk på Ole Vig videregående skole på Stjørdal. Russetiden kom og gikk våren 2024, og da hadde det allerede begynt å utpeke seg en retning.

Hun prøvde tømrerfag gjennom utplassering, men hun fant fort ut at det ikke var noe for henne. Så fikk hun være med Krister Nyheim, prøve maskiner, og kjenne på en annen type arbeidshverdag.

– Da fant jeg ut at det kanskje måtte bli noe med anlegg.

Det avgjørende skiftet kom ikke med et stort brak. Det kom i løpet av to uker, langt hjemmefra, utplassert i en tunell på prosjekt Rogfast i Haugesund for Skanska. Siden hun i utgangspunktet ikke hadde sett for seg tunnelarbeid som «sin vei», møtte hun opp uten de helt store forventningene.

Likevel valgte hun å bli værende i det. Hun møtte opp, fulgte med, tok imot beskjeder og prøvde når hun fikk lov.

– Jeg gjorde det ganske greit som utplasseringselev, og fikk prøvd masse forskjellig i løpet av de to ukene, noe som var svært lærerikt, sier hun.

Da hun reiste hjem til Selbu igjen før jul det året, bar hun ikke med seg en ferdig avgjørelse, men kanskje mer en følelse av at noe var i ferd med å åpne seg. Så ringte telefonen. Skanska åpnet for søknader, og de ønsket at Ronja skulle søke. De to ukene i Haugesund hadde vekket nysgjerrigheten hos konsernet.

– I realiteten fikk jeg egentlig et jobbtilbud. Mange gutter i klassen, og jenter for så vidt, fikk ikke det samme tilbudet, eller hadde fått et nei. Jeg kan jo ikke takke nei, tenkte jeg – noe jeg ikke angrer på i dag.

Småskummelt

Hjemme ble avgjørelsen møtt med både stolthet og litt uro. Foreldrene oppmuntret henne til å gripe sjansen, men bekymringen lå der, særlig hos mamma og besteforeldre. De syns nok det var litt småskummelt. Ronja forstår det godt. Tunnelarbeid er ikke risikofritt. Samtidig har hun tidlig lært å skille mellom reell fare og forestillinger om den.

– Selv om ting har skjedd før, og det kan skje ting inne i en tunell, er sikkerhetsnivået ekstremt høyt.

Det var med den tryggheten hun dro ut igjen. Denne gangen som lærling.

Første dag i fjellet

Den første dagen i tunnelen var overveldende med mennesker hun ikke kjente og maskiner hun aldri hadde operert før. Et system av rutiner, ansvar og forventninger som hun skulle bli en del av.

– Det var veldig stort, og det ble svært mange inntrykk.

Hun fikk observere og lytte. Lære tempoet. Ingen forventet at hun skulle kunne alt med én gang, heldigvis.

En annen sak hun ikke var helt forberedt på, var hvordan jobben skulle gripe inn i hele livsrytmen. Turnusen med nattskift ble en utfordring.

– Vi drar ut mandag og starter klokka seks på kvelden. Da jobber vi tolv timer, og er ferdige seks om morgenen. Det var veldig uvant og rart i starten, at alt ble så annerledes med både mat og søvn. Og sistnevnte sliter jeg fortsatt en del med, forteller hun.

Å lære – og å tvile

Etter hvert fikk Ronja mer ansvar. Hun merket at hun ble tryggere, men også mer bevisst på egne begrensninger. Nye typer forventninger åpenbarte seg etter hvert som lærlingetiden skred fremover, og Ronja føler at enkelte lett glemmer at hun fortsatt er under opplæring.

– Jeg har ikke vært der i like mange år, og det er det ikke alle som husker. Enkelte tar for gitt at jeg skal kunne alt, og da kan jeg få en dårlig følelse. Men jeg har en veldig god dialog med formannen. Han har blitt veldig viktig i jobben og på skiftet mitt. Han er jeg alltid åpen med, og kan si det meste til.

Å være en av få kvinner på anlegget har vært krevende, også på måter hun ikke helt var forberedt på.

– Det er egentlig veldig hardt. Flesteparten sier at man kan få de oppgavene man vil fordi man er jente og ‘skal prioriteres inn’. Jeg hater at man sier det. Jeg vil jobbe like hardt som de andre og vise at det her får jeg til med egne evner.

Viktig å ikke bli skremt

Hun understreker at kollegaene stort sett er gode å jobbe med, og at hun blir tatt vare på. Samtidig er det små ting som kan tære over tid – kommentarer, blikk, eller forventninger om at hun ikke er like sterk.

– Hvis de uttrykker at de blir oppgitt over meg, kan det bli litt ubehagelig. Det er jo en bransje med tøff sjargong og tydelige tilbakemeldinger, særlig på tunnel.

Noen ganger har hun tatt seg i å smile litt av det hele.

– Det er ofte det kan bli mye kvass snakking over sambandet, og det kan fort gå utover andre at man strever med noe selv. Da kan det virke som at den ene skal være bedre enn den andre – er det noen de skal tøffe seg for? Det er viktig å ikke bli skremt og, ler hun. 

Men det har vært episoder som har satt spor. Tidlig i lærlingetiden var det én på skiftet som fikk henne til å tvile på seg selv.

– Han hadde ikke forståelse for at jeg ikke hadde lært ting, og forventet at jeg skulle kunne det samme som ham. Han fikk meg virkelig til å føle at jeg ikke hadde noe der å gjøre, men ledelsen tok det heldigvis på alvor da jeg fortalte om det. Mye har blitt bedre med tiden, og jeg får stadig høre at «det er bra du er her».

For Ronja har det blitt viktig å være ærlig om hvordan det faktisk er å være ung jente i tunnel, også overfor de som sitter med øverste ansvar.

– Jeg snakket en gang med den som hadde lærlinge-ansvaret i Skanska om hva som skal til for å holde på jenter i anlegg, og spesielt på tunnel. Mange slutter før lærlingetiden er over. Min erfaring er at det handler om realisme; ja, det kan være hardt – men det går om du vil, sier hun, og kommer med et tips:

– Finn noen damer som er eldre enn deg og har vært med en stund. Det hjelper enormt.

Sandra <3

For Ronja ble denne damen Sandra. Hun har også etter hvert blitt en nær venn.

– Det var en periode før jul i fjor det var skikkelig tungt, og jeg knakk sammen på julebordet foran så og si alle. Det og da ha ei ved sin side som har kjent på de samme tingene før betydde veldig mye, og Sandra er en jeg aldri hadde villet vært foruten. Hun roa meg ned og sa at det kom til å gå over.

Som en av få kvinner i en mannsdominert bransje kan det ofte følge med "annen type" oppmerksomhet også. Hun forteller om situasjoner der nye folk har vært litt vel nysgjerrige, og om meldinger hun aldri svarer på.

– Det synes jeg er så teit, så da sier jeg som regel ifra, ja. For meg er det helt uaktuelt med romanser på jobb. På jobb er det bare jobb.

Her opplever hun sterk støtte fra kollegaene.

– Gutta på skiftet har blitt som brødrene mine. Og formannen passer veldig godt på.

Hun vet også at grenseoverskridende oppførsel blir tatt alvorlig.

– Jeg vet om en hendelse der konsekvensen ble at vedkommende fikk sparken. Slike ting blir slått hardt ned på.

Da kroppen sa stopp

Samtidig som hun forsøkte å finne fotfeste i jobben, raste det litt privat. Et kjærlighetsbrudd. Sorgen etter en bestemor som gikk bort. Alt på én gang. Midt i alt dette skulle Ronja være på jobb – være konsentrert og interessert. Hun merket at noe var galt, men forsto ikke hva.

– Jeg skjønte ikke da at det var depresjon og angst.

Hukommelsen sviktet. Konsentrasjonen forsvant. Likevel presset hun videre. For måten hun reagerer på når det butter imot, er bare å pushe enda hardere. Hun jobbet mye, og festet mye i friperiodene. Hun slappet aldri av, og i mai sa det stopp.

– Jeg hadde ankommet Gausvik/Evenes for en ny runde med tunnel-jobbing, men da morgenen kom reagerte kroppen med å stivne helt. Jeg klarte ikke å åpne armene og hendene, noe som gjorde meg både stresset og redd.

Hun ringte til mamma Brynhild, som ba henne om å ringe fastlegen med en gang, som på sin side sa at det bare var å komme seg hjem igjen. Nå måtte hun bare akseptere at både kropp og sinn trengte ro. Det var en nedtur, men også starten på noe annet.

Å bygge seg selv

For vel hjemme igjen begynte det egentlige arbeidet. Et arbeid som foregikk stille, uten hjelm og vernesko, men som krevde minst like mye innsats.

Ronja tok tak i det som hadde bygget seg opp over tid. Hun begynte å snakke. Først med fastlegen, deretter med fagfolk i kommunen og med psykologer. Ikke fordi hun ville ha en pause fra jobben, for planen var å komme seg tilbake igjen så fort som mulig.

Når hun ser tilbake på perioden hun var lengst nede, er det nesten vanskelig for henne å kjenne seg igjen.

– Jeg hadde mistet både gleden og livsmestringen, men akkurat nå er jeg på et veldig godt sted.

Hun peker på flere ting som har hjulpet henne på veien. Trening, kosthold og struktur i hverdagen. Samtaler med mennesker hun møtte som kjente igjen det hun sto i – og ikke minst arbeidet hun gjorde selv.

– Jeg tenkte at det aldri kom til å bli bedre, men plutselig får du igjen for jobben du legger ned.

Ronja er åpen om erfaringene sine, ikke fordi hun ønsker oppmerksomhet rundt dem, men fordi hun vet hvor ensomt det kan føles å stå midt i det.

– Livet går så jævlig opp og ned. Stormer vil komme, og det kan bli skit-tøft.

Budskapet hennes er enkelt, men tungt forankret i erfaring.

– Det blir bedre. Om det tar et år, to år – hold ut.

Når hun blir spurt om hva hun er mest stolt av etter det første året i tunnel, handler svaret ikke om gjennomslag eller teknikk.

– Det er at jeg har klart det, sier hun, samtidig som hun trekker også fram alt hun har lært – og hvor langt hun har kommet, både faglig og som menneske.

Men det var én samtale i løpet av sommeren som kunne ha sendt henne i en helt annen retning. Fastlegen var tydelig på at det kunne være for tungt å fortsette.

– Men da var jeg bare sånn: Jeg skal fullføre!

Gjennomslag

Da hun var tilbake i jobb, fikk hun være med på noe som ikke alle får oppleve.

– Den dagen vi fikk gjennomslag i tunellen var helt spesiell. Da hadde det i tillegg vært et ras som vi måtte hanskes med. Men den følelsen da vi var igjennom: ren lettelse. Det var stort for meg – og ekstremt lærerikt. Da ble det jubel, og konjakk, ler Ronja.

Det var ordføreren i Harstad som fikk æren av å trykke av den siste salven, så at det er et høytidelig øyeblikk å åpne en tunell er det ingen tvil om.

– Har du reflektert over hvordan det er å være med og bygge noe som faktisk blir stående i så mange år, og som setter slike spor i landskapet Norge?

– Det er egentlig veldig rart. Jeg har tenkt over det noen ganger, for det må jo være litt kult å kjøre gjennom om noe år å tenke tilbake på at dette var jeg en del av. Man blir litt stolt.

Når hjelmen legges på hylla

Når hjelmen legges på hylla og arbeidsdagen er over, er Ronja fortsatt Ronja. Den samme som er glad i folk og som får energi av å være i bevegelse – både fysisk og mentalt.

– Jeg er veldig blid og positiv, og jeg liker å være på farten, trene, og fylle dagene med noe som gir overskudd. Når jeg er hjemme jobber jeg som tilkallingsvakt på både «Vi tre», på Besten og på Stjørdal. Da får jeg møtt folk, og får gjort noe med "mening" i friperiodene.

Sangen har fortsatt en plass i livet hennes, selv om den ikke lenger står i sentrum på samme måte som før.

– De mulighetene jeg får her hjemme til å utfolde meg musikalsk er jeg veldig glad for. Jeg hadde kanskje satset mer på musikken om jeg ikke hadde valgt den veien jeg har gjort, men samtidig jeg trygg på at sangen alltid vil være med meg.

I tunnelen forblir den stemmen taus.

– Det er helt uaktuelt, ler hun, når hun forteller at kollegaene iblant prøver å få henne til å synge på jobb.

Veien videre

Når hun ser tilbake på det siste året, opplever hun at jobben har gjort noe med henne.

– Jeg har blitt mer selvstendig og fått mer bein i nesa. Jeg har landa mer, og blitt roligere.

Til våren eller sommeren skal hun gjennom fagprøven. I august er lærlingetiden over, og hun ønsker å satse på anleggsbransjen. Hun trives med turnusen, med rytmen mellom arbeid og fri, og med følelsen av å mestre et fag som både er fysisk krevende og teknisk avansert.

– På sikt ser jeg for meg teknisk fagskole, men først vil jeg ha et år eller to til med jobbing, og da helst med driving.

Når hun snakker om andre unge jenter som vurderer en utradisjonell yrkesvei, er rådet hennes formet av erfaring – ikke idealisme.

– Tør å gå. Bare husk på at det kan være tøft, men at det absolutt er verdt det.

Hun tror også at flere kvinner vil finne veien inn i anleggsbransjen framover.

– Det har begynt to der jeg er nå, og det er artig å se. Noen vil kanskje finne ut at tunnel ikke er riktig for dem, men det er ikke et nederlag. Det kan godt hende de finner seg en annen jobb i bransjen.

Selv gleder hun seg til at mentoren og venninnen Sandra snart kommer tilbake etter militærtjeneste.

Jula i Selbu

Men først venter julefeiring med familie, og selskapeligheter med venner, i Selbu. Og hun legger ikke skjul på at hun liker litt glitter og stas, og det å ta vare på seg selv – en side som kanskje ikke alltid forbindes med tunnelarbeid.

– Jeg liker at jeg kan være ‘veldig jente’ på fritiden. Samtidig er jeg ikke redd for å bli verken skitten eller klissvåt på jobb. Jeg syns kontraster er spennende!

Og kanskje er det nettopp der Ronja Kallar finner balansen: mellom fjell og scene, styrke og sårbarhet, arbeid og ettertanke. Mellom det harde og det myke, i arbeidslivet som venter henne. Og akkurat der, i spennet mellom kontrastene, virker det som hun nå står fjellstøtt.