Portrett av en fotokunstner:
– Alle bildene mine har en historie; i spenningen mellom kameralinsen
og motivet blir de til
24 år gammel søkte hun og kom inn gjennom det trange nåløyet på kunstakademiet i Oslo. Men takket nei til plassen, fordi hun hadde fått tilbud om en interessant jobb som grafisk designer og funnet kjærligheten hjemme i Trondheim.
Merete Lien; kanskje har hun alltid lyttet mer til hjertet og følelser enn til fornuft og forstand. I fotoboken hun i takknemlighet har dedikert til sine foreldre, beskriver hun ei lita jente som lå på magen med ansiktet tett ned i isen som dannet seg på sølepyttene når frosten kom om høsten.
– Det er noe av det første jeg husker. På det lille jordet bak småbruket vårt på Stjørdal; hvordan jeg kunne ligge i timevis dag etter dag å studere hvordan regnet ble til is og hvordan iskrystallene formet seg. Der, under den tynne ishinnen, skapte jeg min egen fantasiverden med folk og dyr. Jeg kan fremdeles kjenne den varme pusten i ansiktet, mens nesen min blir kald av frost. Samspillet i naturen, mellom vann, luft, lys og jord, har alltid fascinert meg og kanskje mer enn noe annet formet fotografen i meg, sier Merete.
Vov, vov!
Alt begynte der; i det lille huset i utkanten av Stjørdal. Mor Liv var fra Hårstad i Selbu, far Gunnar Jarle var sønn av handelsmann Bardo Lien i Øverbygda og Johanna Marie fra gården Rote på Stugudal. Som den mellomste av tre søstre, (Heidi og Astrid), ble Merete født i 1956. Lillebror Lars kom ti år senere, etter at de hadde flyttet til Stubban i Trondheim. Med til familien hørte også den engelske setteren Scott.
– Jeg har alltid vært glad i hund. Mor har fortalt at jeg ikke sa et eneste ord før jeg var ett år. Da sa jeg vov! Den største sorgen jeg opplevde som barn var da vi flyttet til byen og måtte gi fra oss Scott, sier Merete som skaffet seg sin første Basset-hund i 1984 og har drevet hundeoppdrett under kennelnavnet «Kalvskinnet» i 40 år.
– Jeg innser nå at jeg har viet mye av livet mitt til denne spesielle hunderasen, sier hun.
Illustratør og grafisk designer
Etter ungdomsskolen ble neste stopp ved Brundalen videregående skole. Først to år på dekoratørlinja og så to år på reklamelinja, og inkludert i utdannelsen der var foto.
– Ja, det var i 1975 og siste året på Brundalen interessen for foto starta. Vi elevene tok portrett av hverandre og jobba i mørkerom med fremkallinga. Det var veldig, veldig spennende, og jeg skaffa meg speilreflekskamera og ordna meg mørkerom, etter hvert i eget studio. Fast jobb og inntekt var en dyd av nødvendighet, sier Merete som fort fikk ry på seg som en dyktig illustratør og grafisk designer.
– Jeg var heldig og fikk jobb hos de mest kjente og attraktive reklamebyråene i Trondheim, først hos Ekko reklamebyrå. Der jobba jeg mest med tegning og illustrasjoner. Litt artig å tenke tilbake på er et oppdrag om å lage en påskeillustrasjon for Rema 1000, som den gangen var en bitteliten butikk på Byåsen, sier Merete.
– Angrer ingenting
Det var på denne tida hun søkte og kom inn på Statens kunstakademi i Oslo, linje for kunstgrafikk.
– At jeg sa nei til det er nok det store veivalget i livet mitt, men jeg går ikke rundt og angrer på det. Da hadde jeg fått en skikkelig kunstutdannelse, men hva det hadde ført til er umulig å vite. Jeg har en svært varierende CV, med alt fra store veggmalerier, museumsutstillinger og produktdesign. Men jeg har aldri sett på meg selv som noen kunstner.
– Der og da må en ta de valga en tror blir best, mener Merete som kan se tilbake på et rikt og spennende yrkesliv. Da hun sa opp den faste jobben sin hos Ekko, avanserte hun videre som grafisk designer hos Berg & Company i Trondheim. Etter fire år som ansatt der, starta hun sin egen bedrift i 1984 og etablerte etter hvert kollektivet «Sandslottet».
– Vi leide to toppetasjer i en bygård i Sandgata. Det var arkitekter, kunststudenter og grafiske formgivere i skjønn forening og et veldig inspirerende miljø med folk som jobba kreativt og skapende, sier Merete som forteller at «Sandslottet» besto i mange år etter hun hadde flytta ut.
Med eget firma fulgte travle år. Det manglet ikke på oppdrag, eksempelvis faste bestillinger fra Freia melkesjokolade og direkteoppdrag fra EC Dahl. Bestillinger fra Slottet, Oscarshall, Erkebispegården og museumsutstillinger var ærefulle oppdrag.
– Jeg tenker med fryd på at jeg fikk designe Bark, maskoten for VM-ski i Trondheim i 1997, og likedan også marispangrisen for Nidar. Jeg kunne jobbe døgnet rundt, og det gikk veldig bra, for jeg har alltid jobba best under press, sier Merete.
Singel mor
35 år gammel ble Merete mor til Johanna Marie og ti år senere kom Emma. Begge jentene er født i Trondheim. Merete er singel mor, men forteller at hun har hatt god støtte fra begge fedrene.
– Far til Emma var en dyktig kunstner med afroamerikansk bakgrunn. Gjennom han ble jeg skikkelig kjent med «soul»-musikken. Det er en musikkgenre som oppsto i USA på 1950 -tallet, preget av gospel og sterke rytmer. Det er den musikken som fenger meg mest, sier Merete som forteller at Emma er i ferd med å fullføre musikkteknologistudiet ved NTNU og nylig har gitt ut sin første singel med afro-pop sjanger.
– Emma har naturligvis musikalske gener fra sin far, men det er mye musikk og kreativitet i min familie også. Jeg minnes at jeg i åtteårsalderen sto opp grytidlig om morgenen for å høre på rocke- og soulmusikk på Radio Luxembourg før jeg gikk på skolen. Og det er høyst trolig at hennes onkel, musikkprodusent Lars Lien, har prega valga til Emma. Hun har store deler av oppveksten sin i Tydal og Lars var jo læreren hennes på kulturskolen, forteller Merete.
En fotokunstner blir skapt
Som alenemor og travel opptatt yrkeskvinne, ble fotograferinga regnet som en hobby og lagt på is i mange år. Slik ville det trolig ha fortsatt, hvis hun ikke tilfeldigvis hadde kommet over et tretrinns fotokurs i Vågå.
– Morten Krogvold er en av Norges mest anerkjente fotografer, og kursene hans var svært populære. Å komme inn der var som å hoppe på et tog jeg ubevisst hadde venta på lenge. Første og andre trinn gikk høsten i 2005 og våren 2006 og trinn 3 våren i 2010. Hvert trinn pågikk i en uke, og da var vi elevene helt isolert. Vi fikk ikke ha kontakt med noen. Progresjonen og læreutbyttet var helt enormt; det var som å være i en boble jeg håpet aldri skulle sprekke, sier Merete.
Etter dette skjøt fotokarrieren raskt fart, og allerede i 2010 ble hun på nytt medlem av det prestisjetunge Forbundet Frie Fotografer. Hun deltok i 1986 på forbundets vårutstillinger, hvor ett av hennes fotografier ble innkjøpt av Norsk kulturråd. Videre har hun jevnlig deltatt – og deltar fortsatt, på inspirasjonskurs og workshops ledet av norske og internasjonalt anerkjente fotografer.
Et møte mellom to krefter
– Jeg er veldig fascinert over de mange mulighetene som alternative fotografiske prosesser gir, både når det gjelder tolkning og bearbeiding. Disse teknikkene åpner for et rikt spekter av kombinasjoner og fargenyanser. Å skape fotografiet analogt -og å følge prosessen fra eksponering i sollys til det ferdige bildet, er utrolig spennende, sier Merete.
Det er også prosessen fra hun får en idé til hun har funnet det rette motivet.
– Det kan sammenlignes med å lage en skisse, men du vet aldri hvordan det ferdige bildet blir. Det må være en bevegelse i bildet. Et godt portrett skildrer et møte mellom to krefter, og slik er det egentlig med alle bildene mine. De blir til i et spenningsfelt mellom meg som fotograf og motivet. Nei, jeg gjør det ikke enkelt for meg selv. Foto er det som engasjerer meg mest nå, men det er ikke det jeg lever av.
Tilbake til naturen - og røttene
Da Johanna Marie var tre år, flyttet Merete fra Trondheim til Malvik.
– Det er jeg veldig glad og takknemlig for i dag. Jeg ville at hun skulle vokse opp i og nær natur. Folk blir mer og mer urbane, og jeg spør meg selv hva som vil skje hvis vi mister forholdet vårt til naturen, hvis den ikke betyr noe for oss og vi ikke bryr oss lenger, sier Merete.
Et dødfødt lam og en løvsanger som hadde fløyet seg på et vindu og lå død på bakken var to av motivene Merete nylig valgte å stille ut i Galleri Kulviksvingen.
– Bildene av døde fugler og dyr springer ut fra en sterk opplevelse av maktesløshet og sorg - en følelse av at noe grunnleggende og uerstattelig er i ferd med å forsvinne, sier Merete.
For henne handler det om et dypt personlig forhold til naturen, til dyr og til det hun opplever som det opprinnelige. Hun beskriver også en særlig nærhet til skogen og stillheten hun finner der inne.
«The bottom of the sky» er tittelen på fotoboka hun dedikerte til foreldrene. Kanskje kom hun på en måte dit da hun flyttet til Tydal og etablerte 705 Senteret i 2009.
– Jeg har bror og søster og stor familie i Tydal. Røttene mine er i Neadalføret, og mange av bildene mine har utspring i gode barndoms- og ungdomsminner herfra. Nesten hver eneste helg i oppveksten var vi på besøk enten til besteforeldrene i Selbu eller til nære slektninger i Tydal. Jeg tilhører en familie som er sterkt knyttet til hverandre; dess eldre jeg blir, dess mer forstår jeg hva det betyr.
Noen av Meretes verker: