– Pappa trodde aldri han skulle få komme til Selbu igjen

Takket være god hjelp fra hjemmetjenesten i Selbu kommune, kunne Anne Berit Vestby og faren Rolf (93) legge ferieturen til Selbu.

Rolf var gift med Aslaug Sæther fra Vikvarvet og har hatt et nært forhold til Selbu. Han bor på et sykehjem i Oslo og sitter i rullestol. Datteren Anne Berit Vestby bor også i Oslo. Hun har lang fartstid i TV-bransjen og har blant annet laget en dokumentarfilm om Belle Gunness.

Selbu har en helt egen plass i hjertet til både far og datter. I 2016 kjøpte Anne Berit Vestby det gamle bedehuset i Øverbyda. Nå i sommer ferierte hun der i fjorten dager sammen med faren.

– I Norge er det slik at man har krav på hjemmetjeneste når man er på ferie. I Selbu har hjemmetjenesten tatt denne oppgaven på strak arm og gjort det beste de kan for få det til. Oppholdet vårt har vært helt fantastisk og ukomplisert. Pappa trodde aldri han skulle få komme til Selbu igjen, men det ble mulig takket være hjemmetjenesten, sier Anne Berit.

– Hva har dere gjort under oppholdet i Selbu?

– Vi har vært mye innendørs siden det har vært så dårlig vær. Vi har sett mye på bilder og mimra om gamle dager.

– Hvordan fant du på at du skulle kjøpe dette gamle bedehuset?

– Mamma kom fra Selbu. Hun døde da hun var bare 43 år, og etter det mistet jeg mye av kontakten med bygda. Jeg kjøpte dette huset for å gjenopprette kontakten. Visste du at det faktisk spøker her?

– Åh, fortell.

– Jeg fikk høre på folkemunne at det er spøkelser her. I starten merka jeg ingenting, men så skjedde flere uforklarlige hendelser. Vil du høre om den mest skremmende opplevelsen jeg har hatt her?

– Ja, gjerne.

– Det var ei seng i huset her som hele tida ble rota til som om noen hadde ligget i den. En bekjent kom hit, tok av dyna og puta og la forskjellige ting i senga i stedet. Dette var ei slags spøkelsesfelle. Senere en natt oppdaget jeg at noen hadde omkalfatra gjenstandene. Jeg ropte høyt at dette var mitt hus og at jeg ville være i fred. Så hørte jeg at ting ble kasta veggimellom her inne. Det var et skikkelig leven. Jeg ble redd og stakk av. Dette er den eneste gangen jeg har vært skikkelig redd, og jeg har nesten ikke vært her siden. Etter dette har jeg overnattet her alene kun én gang, og da ble jeg vekket av at radioen på nattbordet plutselig slo seg på. Men nå i sommer har fatter’n og jeg ikke merka så mye til det. Jeg tror fatter’n fungerer som en spøkelsesutdriver, hehe.

– Trodde du på spøkelser før du kjøpte huset?

– Nei, det gjorde jeg ikke. Hadde jeg trodd på dem, hadde jeg ikke turt å være her i begynnelsen.

– Noe mer det er verdt å nevne om dette stedet?

– Ja, i 1940 til 1941 var det tyske soldater som bodde her. De hadde så lite å finne på, og det sies at de gravde ut et svært hakekors i lia like utenfor her. De fylte gropa med knust murstein, slik at et rødt hakekors ble godt synlig på lang avstand. Etter at tyskerne dro, grodde det igjen fort. Imidlertid har jeg lagt merke til at det er litt annerledes vegetasjon utenfor her. Denne vegetasjonen danner et mønster på bakken som kan minne om et hakekors.

– Og så må jeg nevne at i august starter et stort prosjekt. Alle dører og vinduer i bedehuset skal restaureres. For å gjøre dette har jeg fått støtte fra Kulturminnefondet og Sparebank 1 samfunnsutbytte. Planen er å bli ferdig i løpet av året, avslutter Anne Berit.