På VM-tur med Selbu-gjengen:
– Jeg er fortsatt høy på livet

– Hvor er du nå, Per- Erik Ofstad? 

– Nå (29.juni) er jeg akkurat kommet hjem til Trøndelag og madammen etter å ha vært på fotball-VM over dammen. Jeg er fortsatt litt døgnvill etter en lang reise, men er stadig høy på livet etter å ha opplevd den norske folkefesten i USA.

– Er det de samme guttene som sist?

– Gjengen er stort sett den samme, så her er det kontinuitet i rekkene. Siden turen til Kazakhstan og Kirgisistan for to år siden har vi innhentet forsterkninger fra henholdsvis Selbustrand og Mosletta i form av Ola Kosberg og Even Moslet.

– Og hvordan gikk det?

– Vi var lenge i tvil om hvordan det ville påvirke gruppedynamikken å få inn noen fra «feil side av elva» i Øverbygda, men etter over ei uke på tur har vi sett prov på at folk fra Mosletta har både empatiske trekk og grunnleggende bordskikk. De ligner i det hele tatt påfallende mye på en gjennomsnittlig selbygg, og etter en uke i tett kollektivt samliv kan vi fastslå at integreringen har gått over all forventning.

– Hvordan var programmet for turen?

– Vi fløy først til New York, hvor vi tilbrakte fire dager i en leilighet litt utenfor bykjernen i New Jersey. Der fikk vi med oss Norge-Senegal, en fotballkamp det kommer til å bli snakket om i årevis. Kanskje til og med i ordelag som overgår selv de verste thrillerne fra Væktarstua-cupens stolte historie. Det kjentes ut som at akkurat der og da ble Norge en fotballnasjon.

– Ble det bare fotball?

– Nei, som seg hør og bør ble det også litt sightseeing og et Norge-cruise med supporter-gruppa Oljeberget på Hudson River. Det var utrolig å kjenne på euforien over at Norge er tilbake i det gode selskap med 600 festglade nordmenn i strålende solskinn og med «Levva livet» på anlegget og frihetsgudinnen i bakgrunnen. At båten gikk tom for øl før den i det hele tatt forlot kai sier vel sitt.

– Og så videre?

– Etter fire dager i New York gikk ferden videre til Boston med tog. Der fikk vi med oss Norge-Frankrike, en kamp som på forhånd ble ansett som en av de virkelige indrefiletene under gruppespillet. Rammen var fantastisk, men det ble mer treningskamp i B. Langseth Arena i mars enn VM-indrefilet med Norges lagoppstilling.

– For din egen del; hvordan forklarer du denne altomfattende interessen for fotball?

– Jeg har vel en far som skal ha sin del av skylda, og så har jeg – i likhet med resten av gjengen – vokst opp i et særdeles sunt og fint fotballmiljø i Selbu. Fotball er en fantastisk arena for å bygge vennskap, og selv om barndomsdrømmen om å bli proff (sannsynligvis) henger i en tynn tråd, har jeg mye å takke fotballen for. Senere har jeg fått muligheten til å følge fotballen tett som journalist og som student ved Norges Idrettshøgskole. Jeg har det som best når jeg tar en øl med gode kompiser, har en kamp i bakgrunnen, og vi begynner å omtale gamle Premier League-reserver som om vi forvalter en nasjonal kulturarv.

– Hvordan vurderer du Norges sjanser videre?

– Som andre gir jeg Norge en fair sjanse til å slå Elfenbenskysten, men jeg tror det blir stopp mot Brasil, så fremt de slår Japan, hvis vi går til åttendelsfinale. Da trengs det et under på linje med at Vikvarvet skal slå Selbu i en kamp der Selbu faktisk stiller med folk som har lagt seg før klokka fire om morgenen.

– Hvem er din favoritt på det norske landslaget og hvorfor?

– Jeg lar meg nok mest sjarmere av det faktum at laget klarer å fremstå så forbausende lite polert. Den kameratslige tonen rundt laget er gjenkjennelig også for noen som spiller i sjettedivisjon. Man sitter nesten igjen med inntrykk av at landslaget også bare er en gjeng som er på guttetur – og det er sjelden vare i dagens profesjonaliserte fotball, særlig med de stjernene vi har på laget.

– Hva er viktigst; selve gutteturen og det sosiale eller fotballen?

– I 9 av 10 tilfeller vil jeg nok mene at opplevelsene og turen er det viktigste. Siden vi var i Kazakhstan og Kirgisistan for to år siden, har det blant annet blitt turer til landslagets bortekamper i Tallinn og Milano – samt turer til Kosovo og Nord-Makedonia, for å nevne noen av reisemålene. Totalt har vi vel vært i 10-20 land sammen, i litt ulike reisekonstellasjoner, så det sosiale og økt kulturforståelse er noe vi vet å sette pris på.

– Men på akkurat denne turen var fotballen det viktigste. Å være til stede på et mesterskap har vært en guttedrøm i seg selv, og når Norge i tillegg kvalifiserte seg var det ingen tvil om at vi skulle dra. Vi har dratt Europa rundt – ja, til og med til Kazakhstan i Asia – for å samle poeng til NFFs trekning av VM-billetter. Da jeg i februar fikk beskjed om at vi hadde fått tildelt 8 billetter til VM-kampene på en gatekafé i Buenos Aires, var ikke guttene i gruppechatten vanskelige å be.

– Hva skjer hvis en dame skulle melde seg på og vil være med på turen?

– Det tror jeg enn så lenge forblir et rent hypotetisk spørsmål. Vi har verken gjennomført risikoanalyse eller avklart om gruppa tåler et medlem med fungerende reiseplanlegging.

– Hva gjør dere for å ivareta forholdet til en hjemme-sittende samboer/ektefelle/ kjæreste?

– Det viktigste er å holde hjemmefronten løpende orientert – med akkurat passe mye savn, et strategisk utvalg bilder av gutter som sover på flyplassgulv og solbriller som skjuler hvor lykkelige man egentlig er.

– Hva er det med fotball som gjør at hele verden, på tvers av nasjonalitet, religion, grenser, krig og konflikter, alder, kjønn og hudfarge samles om fotballen?

– Fotball er og blir politikk, bare se på måten tidligere og fremtidige fotballmesterskap har blitt utdelt på. Men i euforien rundt fotball opplever man også at mange skillelinjer viskes ut for en stund. På tribunen står folk som ellers er uenige om det meste, samlet om de samme følelsene. På tribunen er man først og fremst supporter, helt til dommeren, enten han heter Håvard Aune eller Mark Clattenburg gjør feil, da er alle uenige igjen.

Turfølgets kommentarer

Gunnar Thor Oddson Kjøsnes trekker fram møtet med amerikansk trafikkultur som en tidlig temperaturmåler på Norge-feberen:

– Den første sjåføren som passerte oss på veien i New Jersey tutet på oss, kjørte ned ruta og sa «RO». Det satte en slags standard for hvordan det var å gå i Norge-drakt i USA. Vi kommer nok aldri til å kjenne på såpass mye oppmerksomhet fra omverdenen igjen. Ved Times Square lurte noen på om vi var det norske herrelandslaget.

Kristian Aftret Haave mener laguttaket mot Frankrike riktignok ble et antiklimaks, men at turen likevel bød på mer enn nok fotballgodteri.

– Det var selvsagt litt surt at Norge stilte med B-laget, men det var kult å se det som kanskje er tidenes beste offensive kvartett herje greit for Frankrike. Og for en gjeng trøndere var det stort å oppleve en trøndersk kaptein i VM.

En annen i reisefølget, Joakim Stene, mener kampen mot Frankrike, til tross for den sportslige betydningen, ble et minne for livet:

– Litt kjedelig at kampen ble nærmest som en treningskamp å regne i betydning, men den fantastiske stemningen på tribunen og rammen rundt kampen er noe jeg i alle fall kommer til å huske resten av livet. Jeg syntes etter hvert mest synd på Fredrik Bjørkan, som måtte prøve å forsvare seg mot Ballon d’Or-vinner Ousmane Dembélé. Som back selv vet jeg hvor kjipt det kan være å møte kantspillere som både er raskere og bedre teknisk enn deg selv.

Per-Erik Ofstad: Haaves amerikanske engelsk skal for øvrig ha utviklet seg i jevn takt med pilsinntaket. De første dagene var den preget av forsiktig skoleengelsk, mens den mot slutten av turen bar tydelig preg av selvtillit. «Peroni» hadde eksempelvis tydelig italiensk aksent ved landing på JFK, men det var ikke et fnugg av italiensk aksent igjen i de sene nattetimer i Boston.

Even Moslet har vært på flere store idrettsarrangementer og lot seg imponere av rammene i USA, men savnet noe av den intense mesterskapsfølelsen fra mer fotballgale land.

– Det var helt spesielt å være i USA og kjenne på stemningen. Det var en helt spesiell eufori blant nordmenn, men med så mange vertsbyer blir det også ganske spredt. I byene vi var i, var det stort sett norske supportere og motstandernes supportere. Resten av fotballverdenen var fordelt utover hele Nord-Amerika, sier han.

Loke Hegge forteller at guttegjengen hadde fordelt bokstavene i «ELLEFSEN» over magen, en hyllest til NFFs sikkerhetssjef, som kanskje er mest kjent for å fotfølge Haaland i en særdeles stilsikker sort dress.

– Utenfor stadion møtte vi Freddy dos Santos, som nå jobber som supporter koordinator i NFF. Da han fikk øye på bokstavene, stoppet han opp, tok fram mobilen og sendte straks et bilde til Geir Ellefsen selv. Hva Ellefsen eventuelt mente om stuntet er usikkert, sier Loke Hegge.

Jo Solli Røset oppsummerer supporter-opplevelsen som noe av det beste.   

– Det var kult å se at Norge som en «liten» nasjon knuste både Senegal og folkerike Frankrike i supporter-kampen.

Et tilfeldig stjernemøte på Empire State Building står også igjen etter turen.

– Ute på utkikkspunktet var det en kar vi dro kjensel på som tok kontakt med oss. Der sto plutselig komiker og skuespiller Will Ferrell. Vi fikk utvekslet noen ord på svensk (han har svensk kone, jour.anm.) og hadde en trivelig passiar, sier Røset.