Sigridur Marta Magnusdottir Alder: 30 år Bor: Øverbygda
Eplet faller ikke langt fra stammen; det ordtaket stemmervel ganske godt på deg, Sigridur Marta Magnusdottir?
-Ja, hvis du sikter til at mamma Bella er dyrlege og atjeg har valgt samme yrkesvei og nå har vært så heldig å få jobb som veterinær iSelbu, så stemmer det veldig godt. Siste året på veterinærutdannelsen i Oslotok jeg fordypning i hest, og det har vel også noe med eplet og stammen å gjøre.Hest har vært livet både for mamma og pappa, så jeg nok litt arvelig belastetder også. Men du må ikke skrive Sigridur, det er døpenavnet mitt, men allekjenner meg som Sigga.
Men du snakker ikke om hvilken som helst hest?
-Nei, begge foreldrene mine er fra Island, og det er bareislandshest som gjelder i vår familie. Da mamma skulle søke sin første jobb,hadde hun valget mellom Tydal og en kommune på Sørlandet. Da var det en kollegasom sa hun måtte velge Tydal, for i den øverste grenda der, Stugudal, var detflere islandshester enn fastboende. Og det er det vel kanskje fremdeles. Underoppveksten har jeg hatt fri tilgang til både hest og motor, det siste gjennommammas samboer, Jon Inge. Men jeg foretrekker hest framfor snøskuter. Påhesteryggen i Tydalsfjella, det gir en frihetsfølelse som ikke kan beskrives ogsammenlignes med noe annet.
Hva er forskjellen på en islandshest og en vanligvarmblodshest?
–Det er gangartene, bare islandshesten som har femgangarter. I konkurransesammenheng handler det om vise frem disse gangartene. Itillegg er islandshesten mye mindre enn den norske varmblodshesten. Menkjempesterk og med et veldig rolig og snilt gemytt. Jeg har tre islandshesterhjemme på gården i Øverbygda. Garpur, Jarpur og Gammur, mine Tres Amigos. I forfjorkom jeg til B-finalen med Garpur og har sett veldig frem til å delta i årets NMi islandshest. Men koronakrisen kommer sannsynligvis til å sette en stopper fordet.
Har du noen annen amigos?
-Ja, jeg har en kjæreste som er fra Island. Han jobber veden stall på Sørlandet nå, men planen er at han skal komme hit til Selbu tilhøsten. Men han må ha en jobb, alt er veldig usikkert nå.
Hvilke forventninger har du til jobben som veterinær?
-Først og fremst er jeg glad for at jeg fikk mulighetentil å jobbe i vaktdistriktet her i Neadalen. Det startet med at jeg fikk jobbepå studentlisens i 2019, da som vikar for en av veterinærene som var ute i svangerskapspermisjon.Nå er hun tilbake, jeg var kjempeheldig som fikk fortsette likevel. Jeg harvært med mamma på jobb siden jeg var liten og kan ikke tenke meg noen merinteressant og bedre jobb. Nå er vi fem veterinærer som deler på vaktene i Selbuog Tydal, og i rolige perioder kan det bli litt lite å gjøre.
Hva kan du finne på da?
-For å ha noen flere bein å stå på, er vi veterinærene iSelbu i ferd med å åpne en smådyrklinikk i Neaporten. Vi har ikke markedsførtoss noe særlig ennå, men satser på åpning og komme i gang ordentlig til høsten.I tillegg går jeg sammen med Heidi Lien Bjerkan om et forsøk på å gjenåpne avlsstasjonenGarli i Innbygda. Forutsetningen er at vi får godkjenning fra mattilsynet, Heidisom ansvarlig for drifta og jeg som stasjonsveterinær. Vi går spennende tider imøte.
Mamma på Stugudal, pappa i Sverige, jobb i Selbu og sterktrotfeste på Island, hvor hører du egentlig hjemme?
-I tenårene tilbrakte jeg de fleste sommerferiene mine påIsland og kjenner en sterk tilhørighet til folket og naturen der. Men selv omjeg har lekt med tanken på å flytte til Island, er det nok Tydal og Stugudalsom er hjemme. Jeg tror alle i Tydal er fullstendig klar over hvilken flottbygd de bor i, hvor godt det er å vokse opp og bo der. Det er mange som viltilbake til Tydal, men de må ha en jobb å gå til.
