Ingegjerd Majvor Uglem Alder: 89 år Bor:Nestved
Hvor skal Eldresenteret lokaliseresi framtida? Det er det store spørsmålet blant den eldre garde i Selbu for tida.– Hva mener du, Ingegjerd Majvor Uglem?
-Eldresenteret er hjemmet vårt det. Der står vi og koker kaffe og steker vafler. Det ligger så midt i blinken for oss, og det er så mye som foregår der. Sist tirdag kveld var det 112 personer på Seniordansen. Det blir ikke det samme å gå på Nestatunet. Men så tenker jeg at kanskje er det ikke rett at vi som er rundt nitti år skal bestemme dette. Vi må være villige til å tenke litt framover.
Les også: Massiv oppslutning om eldresenteret
– Hvordan er det å bo på Nestved?
– Jeg er fremdeles så takknemlig for at jeg fikk leie meg en leilighet her. Jeg søkte fire ganger og fikk avslag, men så femte gangen fikk jeg ja. Så glad jeg var da! Jeg ble skilt da jeg var 51 år, og siden da har jeg flyttet og leid meg husvære forskjellige plasser. På Nestved fikk jeg endelig noe jeg kunne kalle mitt eget hjem, et ordentlig kjøkken der jeg kunne lage meg mat, ei trivelig stue og en liten hageflekk med blomster ute. Jeg går ut en tur hver eneste dag, med rullator og piggsko går det bra selv om det er is og hålke. Jeg koser meg inne også. Leser mye, ser på tv og løser kryssord. Men det aller beste med Nestved var at jeg traff Peder.
– Hvem var Peder?
– Han skrev seg for Fuglem, men var mest kjent som Peder Dala. Han bodde i naboleiligheten og var på veg for å hente posten den dagen jeg flyttet inn her på Nestved. Jeg syntes han var så lik pappa. Den samme gode latteren, smilet og den likandes måten å være på. Han der må det være pappa som har sendt, tenkte jeg. Vi fikk fire år sammen før Peder døde i 2016. Vi passet så godt sammen, og jeg er så glad for de åra. Kjærligheten har ingen alder.
– Enn pappaen din da?
– Både mamma og pappa var fra Handøl i Sverige, der jeg vokste opp og hadde det så godt som noe barn kan ha det. Pappa jobbet på klebersteinsfabrikken som ga arbeid til mange, det var liv og røre i Handøl den gangen. Jeg hadde en yngre bror, men han døde av poliomyelitt bare fire år gammel. Jeg må fortelle om den eneste gangen jeg virkelig ble sint hjemme. Da var jeg seksten år og hadde så veldig lyst til å dra på fest sammen med noen andre ungdommer i nabolaget. Festlokalet lå på andre sida av Hånnsjøen, og det var et godt stykke å ro med båt. Nei, sa pappa, mange ungdommer i en båt midt på natta, det får du ikke lov til. Da jeg ble lei av å sitte på loftet og furte og kom ned igjen, glemmer jeg aldri hva pappa sa: Du må huske på det, Ingegjerd, vi har bare deg.
– Dagen i dag; hva bringer den av glede?
– Jeg er glad for hver eneste dag jeg får. Først spiser jeg en god frokost med naturell yoghurt, brød, frukt og en kopp te. Så kan jeg gå på besøk til noen som ikke har det så greit og prøve om jeg kan muntre dem opp litt. Jeg er sosial og lett til sinns, så jeg er med på det meste som foregår på eldresenteret. Og selv om jeg har dårlig balanse og er ustø, er jeg frisk og sterk ellers. Det er ikke noen selvfølge når du er snart nitti år. Men alderdommens store glede, det er flokken min, to barn, tre barnebarn og seks oldebarn. Vi blir flere og flere. Og så er jeg så heldig at dattera mi og mannen hennes bor her i Selbu. Anita og Per Tore, jeg får veldig mye støtte og hjelp av dem. Jeg er ikke alene.
– Tror du det kommer et liv etter dette?
– Jeg har funnet styrke når livet har blitt vanskelig, men det har aldri bunnet i tro på at det finnes en himmel. Jeg er nok for realistisk til det. Vi som er gamle har levd livet vårt. Det som opptar meg, er tanken på barna som kommer etter oss. Klimaforandringer, naturkatastrofer, sult og krig, jeg synes det er en veldig vanskelig verden. Han Trump står bakom mye og skaper ufred. En snakke-Petter som har mye penger, jeg skjønner ikke at Amerika ikke kan finne noen annen å sette inn.
Les også: Møt «Vaktmester’n» Espen Sørflakne
