Nissen som aldri får nok nisser: – Det blir plass, sjø!

Spenningen fra barndommen melder seg på nytt i kroppen. Spenning, og en mild grad av skepsis. Jeg legger ikke skjul på at skikkelsen jeg straks skal møte frembragte et visst nivå av redsel før i tiden. Barten og det lange skjegget skjulte mye av ansiktsmimikken, så det var alltid vanskelig å vite om han var snill eller slem. Straks må imidlertid skepsisen ryddes vekk, for nissefigurene på ytterveggen levner ingen tvil om at jeg nå er på rett plass. 

Snart like mange nisser som antall selbygger 

Tiden er inne. Nå skal jeg få møte mannen vi har hørt så mye om. Mannen vi alle har et forhold til. Vi skal rett og slett møte julenissen. Eller Svein Gjervan da, som han egentlig heter. Etter tre bank på døren, tar det ikke lange tiden før et langt hvitt skjegg åpenbarer seg i døråpningen. 

–  God dag, god dag. Er det fremmedfolk, ja? 

Den vennlige stemmen inviterer meg inn. I det føttene beveger seg over dørstokken, har jeg tatt farvel med verden slik jeg kjente den. Allerede i yttergangen blir det tydelig at dette er en helt annen verden. Uansett hvor jeg vender blikket, er det hundrevis av nisser som stirrer meg i øynene. I tillegg til én levende nisse, da. Første spørsmål fyres av: 

–  Svein, vi må bare få det avklart med én gang. Hvor mange nisser har du i huset ditt?

  – Jeg har over 3970 nisser nå. 

– Tre tusen, ni hundrede og sytti nisser? 

– Ja, og samlingen øker med 100-150 nisser hvert år. I år har jeg skaffet 104 nye, sier Gjervan, også kjent som «hele Norges bussnisse» (mer om det senere). 

– Stekepanne og brødfjøl er alt jeg trenger 

Første del av samtalen har fjernet siste rest av frykt. Det er slett ingen skummel nisse vi har med å gjøre her, tvert imot. Fra yttergangen går ferden videre inn på kjøkkenet. På vei dit har jeg allerede passert et så stort antall nisser at det ville krevd et dags arbeid å telle dem. Gjervan byr på kaffe, og setter i gang trakteren som står plassert på kjøkkenbenken. Jeg tenker i mitt stille sinn at det i realiteten er kun kaffe Gjervan kan tilberede, for nissene har okkupert stort sett alt av benkplass.

 – Jeg har en stekepanne og en brødfjøl, det er egentlig alt jeg trenger, sier Gjervan. 

Norges største unike nissesamling? 

Mens vi venter på kaffen, blir jeg oppmerksom på en huskeliste som henger på kjøkkenveggen. Men det er verken melk eller brød å finne på lista. Nei, dette er selveste nisseregnskapet. Her fører Gjervan inn detaljert statistikk over alle sine nisseanskaffelser. Statistikken viser at en milepæl ble nådd i 2017, da antallet nisser passerte 2000. Mot utgangen av 2023 er tallet nesten doblet. 

– Har du Norges største nissesamling, Svein?

– Det vet jeg ikke. Det er jo flere som samler på nisser, og jeg har hørt om noen som hevder de har 5000 nisser, Men jeg vet ikke om de har bare én av hver enkelt nisse. 

– Det du sier er altså at alle dine 3970 nisser er unike?

– Ja, det stemmer. Det har hendt at jeg har tenkt «farsken, herre nissen har æ sjett før». Da går jeg nøye gjennom samlingen. Når jeg da finner en jeg har fra før, havner den i skuffa. For det skal være bare én av hver, sier Gjervan. 

Nisser året rundt 

Nissene får han tak i på ulike antikvariater og bruktbutikker, og han er stadig på jakt etter nye. 

– Jeg skryter av at jeg skal bli 100 år, og at jeg skal samle helt til jeg ikke er gangbar lenger. Så det blir nok flere nisser, ja. 

– Når blir det nok? 

– Det blir aldri nok. 

Før i tiden pleide Svein å rydde vekk nissene da jula var over. Det har han sluttet med. Nå er det jul hele året i huset. 

– Men jula begynner for fullt 1. desember, for da kommer juletreet opp i stua, sier Svein. 

– Det blir plass, sjø! 

– Kan du anslå hvor mye penger du har brukt på denne hobbyen?

– Det er litt vanskelig, men jeg har forsikret nissene for 500 000 kroner. Den dyreste nissen jeg har kjøpt hittil, kostet 18 000 kroner. 

– Åh, den vil jeg gjerne se. 

– Det kan du dessverre ikke, for den har jeg ikke fått enda. Jeg kjøpte den for et par uker siden, men får den ikke levert før på nyåret, sier Gjervan om den over to meter høye nissen. 

– Hvor skal du plassere en så stor nisse i et allerede ganske fullt hus?

– Kanskje blir den stående ute, ellers setter jeg den i kroken her, sier Gjervan og peker. 

– Det blir plass sjø! 

Favoritter alle sammen 

Mens vi står der, omgitt av tusenvis av nisser, melder spørsmålet seg: hvorfor akkurat nisser? 

– Det begynte med at et søskenbarn av meg ga meg en nisse til jul. Så har det bare spist på seg etter hvert. 

– Kan du vise meg favorittnissen din?

– Jeg kunne jo pekt på en av dem og sagt at «det er favorittnissen min», men nei; de er favoritter alle sammen.

Nisseentusiasten er tydelig på at han trives godt i nisseselskapet. Og det er ikke slik at han lar nissene gro fast. 

– Jeg går ofte rundt og ser på dem, flytter litt på dem og stabler dem. 

– Hender det at du går rundt med nissekostyme når du er hjemme? 

– Nei, det gjør jeg nok ikke, haha.  

Ble jaget hjem 

Mange husker nok nissesamleren som «bussnissen». I flere år kjørte nemlig den pensjonerte bussjåføren rundt med full nissepåkledning i Trondheims gater.

 – Det er klart det var artig, ellers hadde jeg ikke gjort det, sier Gjervan.  

Men det var ikke alle som syntes det var en god idé å frakte passasjerer iført nisseklær. 

– Første gang jeg troppet opp med nisseklær ble jeg nærmest jaget hjem av trafikklederne. De sa klart i fra om at de ikke ga ut busser til folk som ikke hadde korrekt uniform, sier Gjervan. 

Trafikklederne ble imidlertid overtalt til å gjøre et unntak. Det ble starten på en mangeårig tradisjon. 

– Hvert år, de siste 14 dagene før jul, kjørte jeg som nisse. Det var fryktelig mange som tok bilder av meg, og jeg ble spurt av flere barnehager om jeg kunne stille opp som nisse for dem.  

Da bussnissen gikk av med pensjon, ga han nisselua, skjerfet og stokken videre til en annen sjåfør, som lovte å videreføre tradisjonen. 

– Han kjører vel fortsatt, sier Gjervan. 

– Pass deg så du ikke tråkker på kattskinnet 

Plutselig peker Gjervan ned mot føttene mine. En katt har nemlig slått seg til ro der, og er i ferd med å få et ublidt møte med en relativt tung kropp.  

– Pass deg så du ikke tramper på kattskinnet, utbryter Svein.  

– Oi, det var nesten, sier jeg og flytter meg. 

Det neste naturlige spørsmålet melder seg: 

– Hva heter katta? 

– Den heter Kattskinnet. 

Etter å ha unngått å ta livet av katta, og dermed forhindret å ødelegge en ellers så god julestemning, må siste spørsmål stilles: 

– Med så mange nisser i huset året rundt, blir du ikke lei noen ganger? Får du aldri lyst til å kaste dem ut? 

– Nei, aldri i livet om de blir kastet ut. Det er kun hvis jeg finner noen «doble», da havner de i skuffen. 

– Så du forsvinner før nissene?

– Ja, jeg tror nok det, avslutter hele Norges bussnisse, eller rettere sagt nå; hele Selbus nisse.