Når mørket siger inn – må vi løfte blikket for hverandre

Nå er vi der igjen. Den tida på året hvor dagen er kort, lyset forsvinner tidlig og nettene virker uendelige. Høsten er vakker, men den er også krevende. For mange er dette starten på de tyngste månedene i året.

Vi blir slitnere, trøttere og mindre motivert. Vi merker det i hodet, i kroppen – og i humøret. For noen av oss er det bare en liten nedtur. For andre er det en mørketid som setter seg i både sinn og sosialt liv. Sesongavhengig depresjon er ikke et moteord. Det er en realitet for flere hundre tusen nordmenn hvert eneste år. Noen sover plutselig mye mer enn normalt. Andre trekker seg unna. De mørke månedene kan gi en følelse av avmakt – og det kan føles nesten umulig å forklare for dem som ikke kjenner det på kroppen.

Og det er akkurat her vi alle må kjenne vår rolle. For dette er også den tida på året hvor vi trenger hverandre mest.

Ikke nødvendigvis store tiltak, men et lite «hei» på butikken for eksempel. Et smil, en telefon, eller en melding. Vi bor tross alt i en del av verden hvor vinteren ikke bare er en årstid – den er en epoke. I møte med dette mørket er det fellesskapet som kan være det viktigste lyset vi har.

Vi kan ikke gjøre noe med solens bane. Men vi kan gjøre noe med hvordan vi møter hverandre, og hvordan vi ser folk rundt oss. Vi kan kanskje se på det som en en mulighet, en sjanse til å bry oss om de vi har rundt oss og kanskje til og med gjøre en forskjell for noen. Vi kan velge aktivitet fremfor isolasjon. Og vi kan huske at selv om det er enkelt å gå i sitt eget – så kan et lite ord eller et lite initiativ være akkurat det som gjør at noen klarer å holde hodet over vannet gjennom vinteren.

Så når høsten strammer til, gjelder det å være ekstra våken. Mørket i seg selv er ikke farlig. Det er usynligheten det skaper – som kan bli det.