– Militæret er en investering i livet mitt

– Hvor er du nå, Malin Nypan? 

– Akkurat nå er jeg hjemme på min første perm fra tjenesten ved Luftforsvaret i nord. Hit til Evenes jeg ble sendt etter å ha gjennomført 8 ukers rekruttskole ved Kjevik og et fem ukers kurs i vakt- og sikringstjeneste ved Værnes. 

– Hva motiverte deg for militæret? 

– I utgangspunktet var jeg ikke spesielt motivert. Etter to år på helse- og oppvekst og videre ett år med påbygg ved Selbu VGS, var jeg fast bestemt på å søke sykepleien. Men testene på sesjonen gikk bra, og jeg ble oppfordret til å søke. Det var motivasjon nok. Jeg stortrivdes på rekrutten i Kjevik. Alle var nye og i samme båt. Det har ingenting å si hvilke interesser du har på fritida og hva du har gjort tidligere i livet ditt. Alle får samme type kjeft og må tåle de samme reprimandene. Det var en for alle og alle for en, og vi rekruttene ble veldig trygge på hverandre. I tillegg var det godvær hele tida, og jeg tror aldri jeg har hatt en finere høst. Så langt vil jeg si at militæret har vært en investering for livet.  

– På hvilken måte da?

– En ting er at jeg aldri har vært i så god fysisk og psykisk form som jeg er nå. Det andre er fellesskapet og kameratskapet du blir en del av. Jeg har møtt så mye bra ungdom fra hele landet og fått venner for livet. Men det beste er at du får gode rutiner på ting i hverdagen. Militæret er ensbetydende med orden og disiplin. Her er det ikke noe slingringsmonn; du må stå opp klokka seks hver morgen, og alle må vaske og rydde før frokost. Du har veldig faste rammer og vet akkurat hva du har å forholde deg til, og det tror jeg er noe mange ungdommer savner.

– By- og landsungdom på samme rom; har du opplevd noen kulturkrasj?  

– He, he, litt artig at du spør om det, for på rekruttskolen ble det fort bemerket at jeg snakket ei veldig rar dialekt. Jeg fortalte dem at selbygg var morsmålet mitt, og at det ikke var aktuelt å legge om. Etter hvert hadde vi mye moro ut av dette. På avslutninga i Kjevik ble det delt ut forskjellige priser, og gjett; jeg fikk prisen «Troppens dialekt!» Men det største kultursjokket kom nok da jeg inviterte fire rekruttvenner på Ole Ivars fest i Neatun. 

– Hvordan gikk det? 

– Det gikk skikkelig bra! De var alle by-ungdommer og ingen av dem hadde opplevd en skikkelig bygdefest fest før, så det var noe helt nytt for dem.  Det var mens vi gikk vakt- og sikringskurset på Værnes. Jeg kjørte nedover og henta dem og alle overnatta hjemme hos oss til neste dag. Vi hadde det kjempegøy. Det ble litt av fest! 

– Hva er det tøffeste du har vært med på hittil? 

– Det er definitivt de to mestringsløpene jeg har gjennomført. Kort fortalt så er det et løp der du blir presset til å yte ditt ytterste under trygge rammer. Når du er helt utslitt både fysisk og psykisk og tenker at nå klarer jeg ikke å gå et skritt til lenger og vil bare legge deg rett ned og kvile; du har ikke noe mer å gi, men så står befalet der og motiverer deg videre. Da tråkker du over noen grenser og oppdager en styrke du ikke visste at du hadde. Å tyne seg sjøl til langt over det du tror er mulig, skaper en mestringsfølelse jeg aldri har opplevd før. Etterpå var jeg veldig stolt av meg sjøl. 

– Har du møtt noen du liker ekstra godt? – Ja, mange, men hvis du tenker på kjæreste, så bor han her hjemme i Selbu. Før jeg får dra hjem på perm, gleder jeg meg enormt til å treffe Andreas. Han er lærling på et byggefirma og skal bli tømrer. Når vi treffes så sjelden, blir det ekstra stas når vi endelig møtes igjen.