Med hjerte for dyra og gamle tradisjoner

Lite ante Christian Steinebach, da han kom til Trondheim fra universitet i Aachen i Tyskland for et opphold som utvekslingsstudent, at han skulle bli norsk og omfavne de gamle norske tradisjonene. På gården i Selbu står 11 fjordinger som lever det gode liv, og huset fra 1800-tallet har han pusset opp til fordums prakt. Her finner han roen med kona Uschi, som for øvrig jobber med skinnfellkunst.

Når Selbyggen møter Christian Steinebach og kona Uschi under laftede vegger og tak er det lite som tilsier at mannen har jobbet med høyteknologi i en årrekke. Vi sitter i et lite småbruk på Eidemsnesset som har en eiendom på 35 mål. Huset har torvtak, og et laftet påbygg. Stabburet ved siden av likeså. Utenfor huset står det 11 fjordhester, og de har fått et leskur i gammel stil, også med torvtak. På tunet står også en låve med stall, og gården er omkranset av bærbusker og gamle trær. Utenfor stuevinduet er et titalls forskjellige fuglearter i ferd med å boltre seg i maten som er hengt ut. Her bor Christian Steinebach sammen med kona Uschi Heitzer, tre hunder og to katter. 

Fra Tyskland til Norge

Første gang Christian kom til Norge var som utvekslingsstudent på det som da het NTH. Det var i 1984. Han kom fra universitetet i Aachen der han studerte flyteknikk. Christian likte å gå tur i det norske fjellet, og bestemte seg for å utvide oppholdet. Han tok deretter både diplom og doktorgrad på NTH. Siden fikk han seg jobb på Marintek (nå Sintef Ocean). En dag skulle en kollega ut å ri, og Christian ville bli med. Slik startet drømmen om det gode liv i Selbu.

– For meg var det et lykketreff. Jeg ble med i stallen og begynte å ri igjen i Trondheim. Da kom den gamle drømmen tilbake, at jeg ville bo på gård og begynne med hest, forteller Christian.

Hus fra 1800-tallet

Han begynte å se seg om etter et småbruk. Han hadde jobben i Trondheim, og Selbu er ikke altfor langt unna for å pendle. I 1993 slo han til og kjøpte et slitt småbruk i Selbu. Men lite ante han da om at hestedrømmen måtte vente.

– Kontrakten var underskrevet, men det tok halvannet år før jeg kunne flytte inn. Kommunen ville ikke godkjenne kjøpet, med mindre det var med 5 mål i stedet for 70. Men etter mye om og men fikk jeg endelig godkjent kjøpet, forteller han.

Christian og Uschi liker atmosfæren i gamle hus. Hus og stabbur er pusset opp til fordums prakt, og har fått torvtak. Huset har fått et laftet påbygg.

Da han flyttet inn så huset fra 1800-tallet ganske annerledes ut. Det hadde gjennomgått en del kjapp fiksing her og der, og det var lagt blikkplater på toppen av de opprinnelige takene på hus og stabbur og ingen av husmorvinduene var like. Den obligatoriske strekkmetalltrappen var også med foran inngangen. Likevel ante han lite om at et mangeårig oppussingsarbeid stod for tur, og at hestehold måtte vente.

– De hadde skjært til med motorsag på veggene når de satte inn nye vinduer, og på finstua var gulvet lagt nesten rett på matjord, og var tilnærmet råttent. Men det var lagt nytt gulv oppå, så jeg oppdaget det først etter at jeg flyttet inn, sier han og legger til at også stabburet stod på gyngende og sviktende grunn, og holdt på å råtne opp. Den gamle delen av låven var heller ikke til å redde.

– Jeg kjøpte småbruket for å ha hester, ikke for å pusse opp, konkretiserer han.

Likevel har han skapt en idyllisk liten perle av gårdsbruket, som ligger kun et steinkast fra Selbusjøens bredd. Det første han gjorde var å rive ned hele taket og isolere og bygge opp nytt torvtak. Motivasjonen var stor og torva ble stukket for hånd som i gamle dager. Vinduene ble skifta, og ble lagd etter størrelsen slik de opprinnelig var. Så ble huset isolert utvendig og innvendig fikk han frem de laftede tømmerveggene som var dekket av plank, papp og tapet.

– Jeg ante ingenting om lafting, men fikk god hjelp av gamle Rolseth. Det ble et langvarig arbeid, forteller han. Etter hvert ble det fjernet papp og tapet i første etasjen som var festet med tusenvis av små spikre, slik at det gamle materialet kom frem.

– De første tre årene var det bare jobbing med huset. Jeg ønsket å få det tilbake slik det var. Jeg ville absolutt ikke ha et moderne hus. Men 27 år etter har jeg enda ikke kommet helt i mål, ler han.

Hest nummer en

Så kom den første hesten til gårds, fjordingen Adrian. Christian skulle først låne ham, men ble etter hvert i hans eie. Deretter kom det flere hester på ferieopphold, som senere ble boende på gården, for her trivdes de.

– Adrian er roten til min kjærlighet for fjordhester. Han er en spesiell kar, og kunne være krevende. Han hadde vært alene en god stund, og tålte ikke at andre hester fikk oppmerksomhet, forteller Christian og sier at på denne måten lærte Adrian ham noe, og han fikk en dypere forståelse for hester.

– Jeg prøvde ut alt med ham. Jeg fant en gammel arbeidssele og en vogn her på gården, og spente for Adrian, og vi la i vei. Det kunne ha endt i katastrofe hvis det ikke var Adrian. Jeg visste at han hadde kjørt før, men ikke om han var vant til tungt utstyr, sier han.

Christian hadde ikke kjørt med vogn før heller, men fikk hjelp av daværende nabo, en eldre mann som hadde jobbet mye med hester på gården og i militæret.

– Utstyret stammet nok minst fra krigens dager, men jeg pusset det opp og det ble fullt brukbart, sier Christian.

Han er blitt fortalt at gården ble drevet med hest frem til 1970-tallet og det har aldri vært en traktor der før. Traktor ville han helst ikke ha, men måtte bite i det sure eplet og kjøpte en for å frakte høyballer til hestene, pusse beitet og den slags.

Et hjerte for hester

Rett etter Adrian, kom islandshesten Biskop for å stå på gården. Biskops eier kom ofte og red, og Biskop og Adrian koste seg sammen i noen år, helt til islandshesten måtte avlives på grunn av en tumor i hjernen.

– Det ble noen hester på lån en stund, men så kjøpte jeg etter hvert hoppa Flora, også en fjording, forteller han. Hun er nå flokkens ’sjefshoppe’. Islandshesten Gammur som sto på et beite i nærheten ble lånt til noen turer av og til. Han hadde stått alene en stund og etter en tur sammen med Adrian skulle han tilbake på beitet sitt.

– Det ville han ikke. Han strittet imot hver gang han skulle tilbake til beitet. Så da ble han her til slutt, sier Christian.

Så ballet det på seg og flere hester kom til. Han fikk pintoen Indian, en stor spranghest som hadde en liten skade i foten. Han kunne ikke brukes som skolehest lenger.

– Jeg ble kontaktet av rideinstruktøren som mente dette var den «perfekte hesten for meg». Ridesenteret kunne ikke lenger ha ham, og det ble sagt at han mest sannsynlig ble slaktet hvis jeg ikke tok over ham. Han fikk noen gode år som pensjonist her, forteller Christian.

Adopsjon

På denne tiden ønsket Christian seg føll, og kjøpte Astro via finn.no. Astro skulle enten selges eller slaktes, ble han fortalt.

– Astro er den peneste av dem alle. Når han kom, var han fem måneder gammel. Han var tatt bort fra mammaen sin og kom inn i en flokk, men med en gang ble han adoptert av Bergit, som kom i 2008, og Astro adopterte henne som mamma. Dette førte til at Bergit fikk anerkjennelse i flokken, og for første gang fikk hun gå inn i leskuret. Du skulle sett henne. Hun rullet rundt og var så glad! sier Christian begeistret.

Ett føll blir til fem

Med en gang Astro ble kjønnsmoden hoppet han på to av hoppene. Begge ble drektige og fikk føll.

– Det ble en flott opplevelse å endelig ha en hestefamilie. Vanligvis så går hingst og hoppe sammen en sommer, og så er hingsten stort sett borte. Men her kunne Astro være pappa. Det ble en enestående opplevelse. Han var veldig omsorgsfull og stolt, og tok sine plikter som far på alvor. Han samla føllene, og tok de med til mammaene så de kunne få melk.

Alle føllene ble født ute på beite, for Christian tror ikke på at hoppene må skjermes når de er drektig.

– Vi lar de bare gå i flokk, og gjør ikke noe med videokamera og egen stallplass. Det har gått helt fint hver gang, og flokken er så omsorgsfull, forteller han. De fleste føll kom på natta, og kun ett føll fikk han overvære fødselen av.

Etter de to første føllene ville Christian egentlig kastrere hingsten, men som han sier er han treg til å ta beslutninger og plutselig er hoppene drektige igjen.

– I tillegg hadde Astro hoppet på 27 år gamle Bergit noen ganger, men vi trodde ikke noe kom til å skje. Men en augustkveld ville ikke Bergit komme. Jeg så at hun lekte med noe hvitt, men det var skumring og jeg så ikke hva det var. Da jeg gikk nærmere, så jeg at det lå et føll der! Og slik kom Blanka, utbryter han med et stort glis.

Moren hadde alltid vært rund om magen, og når hun noen uker tidligere ikke ville galoppere mer, tenkte Christian at det var alderen.

– Ja, det var litt av et sjokk. Føllet var fortsatt vått da jeg fant henne, men Bergit hadde slikket av hinna. Jeg ble så stressa, og tok av meg genseren og la den rundt føllet. Jeg løfta føllet, som fikk navn Blanka, opp på alle fire og løp for å hente Uschi. Sammen tok vi med hestene mot stallen. Blanka hadde litt ustø gange i begynnelsen, men hun klarte å gå, selv over den høye dørterskelen. Og Bergit var så stolt!

– Jeg visste at hun har hatt to-tre føll før hun kom til meg, og dette kunne hun. Og jeg som trodde at hun var for gammel, humrer han. Til sammen har Astro nå fem føll, og alle står på småbruket.

Heftig kolikk

Noe av utfordringen med å ha så mange hester, er å ha nok mat. Tre måneder etter at Blanka ble født står de på beite i Innbygda. En torsdag fikk moren heftig kolikk, en sykdom som gir kraftige magesmerter. Hesten kunne hverken spise eller drikke, men hun ga fortsatt melk.

– Dyrlege Bella kom, og fikk gitt henne intravenøst. Alle hennes reserver gikk til melkeproduksjon, og etter 2-3 dager var Bergit bare skinn og bein. Hver time i døgnet måtte vi ut å gå med henne i ti minutter, for det er viktig å holde hesten i bevegelse. Lørdag satte vi henne på en henger og transporterte henne til stallen, og det såg mørkt ut. Men med en gang hun kom til stallen slapp hun den prompen, og rett etterpå ville hun ha mat. Hun var blitt frisk, smiler Christian.

Dyrlegen trodde at belastningen med å produsere melk kunne fort bli for mye for hesten, og Christian skaffet morsmelkerstatning og fikk til og med en islandsk oppskrift på morsmelkerstatning som han prøvde ut. Men føllet ville ikke ha noe av dette. De bestemte seg å prøve å gi Bergit tilleggsfor med mye væske mange ganger om dagen som gjorde at hun la på seg og kunne gi melk.

– Mor og føll fikk stå sammen i stallen, og det var viktig for begge to. Jeg tror at hun ønsket å bli frisk for føllet sitt, sier Christian og legger til:

– Jeg ble fortalt at det er veldig viktig å avvenne føllet fra mora si, men jeg har ikke skjønt hvorfor. Jeg tenker at mora sier fra hvis hun ikke vil gi melk lengre. Får de ikke et nytt føll så produserer de vel melk så lenge føllet vil ha den.

Hestene som kommer til Christian får en ny vår. Her har de det godt. Foto: Privat.

Trivsel og 3B

Adrian, den første hesten som kom til gården, er i dag 32 år. Han trives godt. At Bergit fikk føll som 27-åring har nok også noe å si på trivselen til hestene. Christian har tatt imot hester som har vært skadet og noen har ikke hatt det særlig godt. Mange hester har vært på ferie hos ham. Felles for alle er at de blomstrer opp og får en ny vår på småbruket til Christian. Han har nemlig en egen filosofi og lar hestene gå «3B». Det vil si at de går barfot, og han rir barbakk, altså uten sal, og de ris og kjøres bittløst. Hestene står ute hele dagen, hele året. Hesteholdet er med andre ord forskjellig fra tradisjonelt hestehold på ridestaller i byene.

– Jeg føler at hestene har det bedre sånn, og de har ingen hovproblemer. Det har blitt gjort målinger og det viser seg at belastningen på skjelettet er dobbelt så stor hvis de er skodd og går på hardt underlag, pluss at med sko så innskrenker man den naturlige bevegelsen på hovene. På mennesker har føttene i oppgave å dempe støt, og slik er det også hos hester. Når man spikrer fast noe hardt blir bevegelsen i hoven mindre, og hvis man ikke skifter sko ofte nok kan hovene bli deformerte, fastslår Christian som også steller høvene på hestene sine selv.

Christian har hatt en god del kontakt med lederen på hestelinja til Peder Morset folkehøgskole, og for noen år siden begynte også de med barfotridning der, i tillegg står hestene ute i flokk døgnet rundt.

– De har gjort en fenomenal jobb på skolen med å legge om hesteholdet og det funker, sier han.

Med truger og slede til fjells

Christian Steinebach er en tilhenger av å kjøre bittløst også når han spenner hesten foran en slede eller en vogn.

– Det går helt fint, stikk i strid med hva mange tror, konstaterer han.

Men han ler når han forteller om den første turen i djupsnø. Christian og Uschi har kjøpt et lite hyttetun, Thorshaug, i Græsli i Tydal, som har badstue, gjestehytter, stabbur og stall. Hytta er veldig gammeldags, uten strøm, vei og innlagt vann. Fra parkeringsplassen til hytta er det 6,5 kilometer vinterstid. Det er heller ikke internett, og bare av og til er det mobildekning. Hyttene hadde stort sett stått tomme i 20-30 år, men Christian og Uschi har skiftet noen tak, pusset opp noen grunnmurer og restaurert badstua, med tilhørende ovn fra 30-tallet med merke Oslo Mekaniske Verksted.

– Jeg plukket den ned og sveiset den. Det ble tre turer inn og tre turer ned. Badstuovnen ble delvis transportert vinterstid med en slede jeg har bygd selv, for de gamle sledene veier ca. 150 kilo. Den ble ikke så pen som de opprinnelige, men veier bare 50 kilo. Meiene laget jeg av noen gamle hoppski, opplyser han.

Det var en sliten Flora som kom frem til hyttetunet etter en sju timers tur med truger og tung lasts i djupsnøen. Foto: privat.

Da en ny kjøkkenkomfyr skulle fraktes til hytta var det djupsnø. For å klare den 6,5 km lange turen måtte han lage truger til hesten som skulle dra sleden, for de som er å få tak i er laget for hester med sko.

– Jeg hadde boots til barfothesten og laget noen truger etter mal fra noen gamle som jeg fant på låven. Bootsene ble skrudd fast til trugene og optimistisk som jeg var dro jeg til fjells. Jeg hadde tatt en prøvetur i en snøfonn ved gården, og tenkte at dette skulle gå bra, forteller han.

Men dette ble en lang tur…

– Vi brukte syv timer. Vi hadde ikke planlagt å overnatte, men både vi og hesten var så slitne! Jeg hadde med meg en fra Nederland og en fra Belgia, så vi var tre utlendinger på tur. Uschi var hjemme og passet de andre hestene.

Fra storby til bygda

Uschi ler når han forteller dette. Første gangen hun kom til Selbu var det nettopp vinteren som tiltrakk henne. Hun kjente Christian fra studietiden, og de hadde møttes på nytt i en felles venn sin 50årsfeiring. Hun bodde i storbyen Frankfurt, og besøkte småbruket til Christian en iskald januar. Temperaturnålen viste 30 minusgrader, og vannledningen var spekt.

– Det var veldig kaldt, men jeg elsket lyset fra soloppgang til solnedgang. Rødfargen var helt fantastisk, og det var frostrøyk, blåtime og nordlys, forteller hun.

Hun skulle bli en uke, og det ble noen små rideturer.

– Sist jeg var på hesteryggen var jeg 12 år gammel. Alt var spennende og nytt, og helt annerledes fra storbyen. Luften var så fin, og det knirket i snøen når man gikk. Jeg var også med på sledetur, og jeg la merke til at lyden blir redusert. Man hører bare lyden av sleden og egen pust, forteller hun.

Hun flyttet til Selbu i 2012. Hun er utdannet gullsmed med mesterbrev fra Tyskland. Et gullsmedverksted krever plass, og før det kunne realiseres begynte hun å se seg om etter annet kreativt arbeid. I 2013 ble hun med på et kurs i skinnfellsying, og i dag er hun ei av Skinnfelldrekin i fra Selbu. Hun lager både tradisjonelle skinnfellarbeider som sittelapper, stolskinn, puter og dåpsskinn, men lager også krakker, votter, pulsvarmere, pannebånd, kåper og luer. Hun liker å prøve ut nye ting.

– For meg er det viktig å lære håndverket og å kjenne historien til håndverket, men det er også grunnlaget for å lage noe nytt. Av og til skjærer jeg trykkblokkene selv, og da bruker jeg fjellbjørk, forteller hun.

Siden 2015 har hun solgt sine produkter på Julemartnan i Selbu, og på Rørosmartnan siden 2016.

I takt med det urnorske

I dag står det 11 fjordinger på gården. Christian har førtidspensjonert seg og bruker det meste av tiden på hestene og hundene. De har tre hunder, en liten hundefamilie med far, mor og valp. De har to katter, og et tusentalls bier. På sommeren bruker Christian fritiden til dykking. Han har vært aktiv i dykkerklubben i Trondheim i 20 år, og kjører og reparerer en gammel fiskekutter fra 1926.

Han har også vært med på en seilas over Atlanteren, da en katamaran skulle fraktes fra Kanariøyene til Karibia. Christian var med som en del av mannskapet på fire mann.

Men mest av alt liker han det stille livet på gården i Selbu. Her bruker ekteparet det naturen har å by på.

– Vi har potet, bær og grønnsaker til eget bruk, men bruker ikke bare det som kommer fra åkeren. Også planter som løvetann, brennesle, mjødurt og hestehov. Vi bruker det naturen gir oss. Løvetannpesto er veldig godt, og mjødurt er veldig godt i pudding og som syltetøy, forteller paret. Det er Uschi som står for det meste av dette, men biene er Christians ansvar.

– Vi har tre bifolk nå. Jeg har fått hjelp av en erfaren lokal birøkter. Han er god å ha, han stiller opp når det trengs, og det er kjekt å ha noen å kunne spørre, for bier krever kunnskap og det er mange spørsmål som dukker opp underveis. Det er både artig og vanskelig, når man er nybegynner, forteller han, og legger til at de i år var veldig heldige:

– I fjor fikk vi 7 kg honning, mens i år fikk vi hele 70 kg.

Det er altså ikke bare hestene som trives på småbruket på Eidemsnesset, tydeligvis har også biene det godt der.

Hvorfor norske tradisjoner?

Tilbake til huset. I en dunkelt opplyst stue får journalisten servert te og hjemmelagde julekaker. Under laftede vegger står det et Bechstein-flygel fra rundt 1885, som Christian av og til spiller på. Tre hunder går rundt oss, tydelig tilfreds. På badet ligger en katt og maler.

Hvordan kan det ha seg at et tyskerpar er mer opptatt av å holde på norske tradisjoner enn nordmenn flest?

– Det er noe med stillheten, og jeg trives når hestene trives. Ellers er jeg mer glad i tre og stein enn plast og stål. Gamle tradisjoner er ofte gjennomtenkt, både når det gjelder hest og hus. På sommeren er huset kjølig, og på vinteren trenger ikke alle rommene å være 25 grader. Atmosfæren i gamle hus er mye bedre, det er mer behagelig. Jobben på Sintef var high tech, men vi bor nokså low tech. Jeg liker det siste best, stadfester Christian, før han går ut for å sjekke at hestene har det bra.