Med galgenhumor, trening og ukuelig vilje – Mai-Britt skrev seg til historisk andreplass i Europa
Mai-Britt Wagnild har leddgikt, men nekter å la sykdommen definere henne. Nylig førte hennes tanker rundt sykdommen til en imponerende andreplass i den europeiske skrivekonkurransen Edgar Stene Prize. Samtidig ga prisen henne en helt ny drøm for fremtiden.
Publisert
Sist oppdatert
Av og til er det de usynlige kampene som krever mest av oss. For 46 år gamle Mai-Britt Wagnild, opprinnelig fra Selbu og nå bosatt i Trondheim, er hverdagen en balansegang mellom et brennende engasjement for familien, musikk og kultur, og en kropp som ikke alltid vil spille på lag.
Første nordmann
Edgar Stene Prize er en årlig skrivekonkurranse arrangert av EULAR (den europeiske organisasjonen innen revmatologi og muskelskjelettsykdommer). Konkurransen har eksistert siden 1975.
Gjennom teksten «Slekt skal følge slekters gang» har Mai-Britt satt ord på sine tanker om sykdommen. Etter å ha vunnet den nasjonale kåringen i skrivekonkurransen tidligere i år, sendte juryen teksten over til den Europeiske kommisjonen.
Det ga resultater.
Som første nordmann noensinne nådde hun finalen, utkonkurrerte 15 andre bidrag fra store deler av Europa, og landet på en imponerende andreplass.
– Det var jo skikkelig stas å nå så høyt opp, sier Mai-Britt til Selbyggen.
Andreplassen sikret henne også en pengepremie på 7.000 kroner.
Farmorens strev
Den europeiske juryen sparte ikke på lovordene om bidraget, som du kan lese i sin helhet nederst i denne saken. Juryen trekker frem varmen og klarheten i teksten, og roser måten Mai-Britt balanserer et alvorlig tema med sårbarhet, humor og uventede øyeblikk av glede.
De lot seg spesielt røre av hvordan hun skildrer familiebånd på tvers av generasjoner, og vakkert viser at arv handler om langt mer enn bare gener; det handler også delt mot og viljen til å stå på videre.
I vinnerteksten fletter Mai-Britt sammen tre generasjoner: Minner om farmorens strev (hun hadde også leddgikt) i en tid hvor det nærmest var «skandaløst» å være syk, sine egne opplevelser med å få den samme diagnosen, og de uunngåelige tankene om datteren. Vil sykdommen gå videre til henne?
– Jeg skrev teksten som en måte å bearbeide min egen historie på. Farmoren min har vært en viktig inspirasjon. Hun lærte meg at verdien vår ikke forsvinner selv om kroppen endrer seg, forteller Mai-Britt.
Å leve «på tross av»
Til daglig driver hun sitt eget selskap, MVocals. Hun er sanger, musikkskaper, pedagog og sanglærer ved Heimdal videregående skole. Det er høyt tempo, og for utenforstående kan det se ut som et glansbilde av overskudd. Sannheten er at mye av det hun oppnår, skjer på tross av smertene.
– Leddgikt er på mange måter en usynlig sykdom. Folk forstår ikke nødvendigvis hvor syk man er. Jeg har laget ganske mange produksjoner på tross av, og ikke på grunn av, i mange år nå. Det er vel og bra det, men det er egentlig ganske tøft å ha sykdommen. Jeg jobber veldig mye meg selv, mentalt, for å klare å holde på med det jeg gjør.
– Jeg er nok litt sta
Hun har ennå ikke funnet noen medisin som fungerer godt. For henne er det blant annet trening, isbading og det å skape noe som gir henne lindring i en hverdag preget av smerter.
– Jeg har funnet ut at det hjelper å skape noe, enten det er for voksne eller barn, eller om jeg skriver musikk, sier den kreative utflytta selbyggen.
Som også er tydelig på én ting:
– Jeg har fortsatt et mål å bli frisk. Ingen andre tror på det, men jeg gjør det.
– Du tror på det?
– Ja.
– Det finnes ingen kur per i dag?
– Nei, men det gjøres forskning. Blant annet er det en forsker i Tyskland som har testet en form for genetisk medisin på 15 personer. De har vært symptomfrie en god stund. Jeg har ikke gjort grundig research på det, men det er i hvert fall folk som jobber med det, sier Mai-Britt og fortsetter:
– Jeg er nok også litt sta. Jeg har ikke så mange sykedager som jeg kunne hatt, for eksempel. Heldigivis har jeg folk rundt meg som gjør det mulig for meg å fungere.
«Dæsken, jeg har noe å bidra med»
Nylig var hun sentral i produksjonen og gjennomføringen av LØFT – en interaktiv forestilling for barn. På de dagene kroppen sviktet og hun knapt kunne løfte utstyret, hjalp barna til.
– Man kunne gravd seg ned, og latt seg synke ned i et svart hull. Men det er galgenhumoren som får en gjennom det. Å kjenne at, ja, fader, jeg er syk, men dæsken døtte – jeg har fortsatt noe å bidra med!
Tårer i klasserommet skapte en ny drøm
Stereotypien om leddgikt er gjerne eldre mennesker med krokete fingre som sitter med strikketøyet og varmeputen.
– Nå har jo jeg krokete ledd, men jeg vil ikke kalle meg "gæmlis" riktig ennå, ler Mai-Britt.
Fordommene som gjerne følger med når det gjelder leddgikt, ønsker 46-åringen å bidra til å fjerne. Hun er allerede godt i gang.
Nylig bestemte hun seg for å lese teksten for 17-åringene i en av klassene hun underviser.
– Jeg fortalte elevene at de var prøvekaniner, at det var første gang jeg prøvde noe slikt på skolen. Tilbakemeldingene jeg fikk var helt overveldende. Folk kom til meg i tårer og uttrykte takknemlighet.
Der og da ble intet mindre enn en ny drøm født.
– Jeg begynte å tenke at teksten min kan bli mer enn bare en pris. At jeg kanskje kan reise rundt, møte skoleklasser og lese teksten. Belyse tematikken rundt det å være kronisk syk, og hvordan det påvirker livet, familie og andre folk. Kanskje jeg kan åpne et rom der det er mulig å dele de følelsene som kanskje ikke deles ellers. Kanskje kan jeg lage en forestilling ut av dette, der jeg fargelegger teksten med musikk.
Mai-Britt minner om at et av punktene i læreplanen handler om livsmestring.
– Når man lever med en kronisk sykdom kan det være lett å se på seg selv som først og fremst syk, eller tenke at man ikke kan være en stor ressurs, at man er et slags hinder, sier hun og trekker en parallell til NRK-serien Team Pølsa.
– Jeg blir så rørt av den serien. Man ser hvordan vi kan gjøre hverandre sterke. Og det er nettopp det jeg ønsker med denne teksten.
Nedenfor kan du lese hele tekstbidraget som ga henne 2. plass i konkurransen:
