– Mange har lurt på hvordan det går med meg

På sykehuset denne dagen sa legene at Ørjan måtte komme tilbake om en ukes tid for videre oppfølging av bruddet i lillefingeren. Lite visste de da at det bare skulle gå noen timer før de på nytt skulle ankomme sykehus, men da med et langt mer alvorlig bakteppe.

Vi skrur tiden noen timer frem, til 14. mai kl. 00.45. Da tikker følgende melding inn på telefonene til Selbyggens redaksjon.

«Nødetatene er på vei til trafikkulykke i Selbu. En person skal være skadd.».

8 kilometer i første gir

Noen kilometer unna ulykkesstedet lå Bianca Silderen og sov. «Ikke forstyrr»-modusen på telefonen var påskrudd. Kanskje var det tilfeldigheter, eller kanskje var det noe i mammahjertet som gjorde at hun bråvåknet. 

– Jeg har tilpasset funksjonen slik at ungene mine fortsatt kan ringe meg selv om «ikke forstyrr» er skrudd på. Men jeg har aldri tenkt over at hvis det skjer noe med ungene mine, så er det jo ikke de som ringer meg. Det var bare flaks at jeg våknet og kikket på telefonen min, forteller Bianca.

 Akkurat da hun tittet opp var det et innkommende anrop på skjermen.

 – Jeg så at en venninne av Ørjan ringte. «Fy faen», tenkte jeg.

Det var akkurat som at hun visste at noe hadde skjedd. I løpet av en brøkdel av et sekund rekker mange følelser å skylde over kroppen hennes. Og ganske raskt skulle de følelsene bli enda sterkere. Beskjeden Bianca fikk skulle nemlig vise seg å snu opp ned på både henne og sønnens liv de neste månedene.

 – Venninnen sa at Ørjan hadde falt ut av en bil i høy fart, og at hodet og magen hans var åpen. Jeg spurte om hvor de var, og fikk til svar at de befant seg ved Gamle Husfliden. Jeg kastet meg i bilen, minnes Bianca.

Kjøreturen på rundt 8 kilometer – fra Vikvarvet til Mebond – var ubeskrivelig, forteller hun.

– Jeg har aldri kjørt så fort i hele mitt liv. Men hele turen gikk i første gir, for jeg var ikke i stand til å trykke inn kløtsjen fordi foten min var så skjelven.

«Det er nok nå»

Fremme på ulykkesstedet blir Bianca møtt av Selbu kommunes kriseteam. Akkurat det opplevdes som ekstra tøft. Sommeren 2017 møtte hun det samme teamet etter at søsteren Ronja hadde tatt sitt eget liv.

– Da jeg kom til ulykkesstedet tenkte jeg «fy faen, dette her er ikke innafor. Det er ikke rettferdig. Det er nok nå».

Bianca understreker at det er fine folk som møter deg i en slik situasjon.

– De er kjempedyktige på det de gjør. De er flinke til å roe deg ned og å finne ut hva du skal gjøre, og hvor du skal. Jeg var nesten i en boble, der jeg bare gjorde det jeg fikk beskjed om. Jeg krysset fingrene og håpet på det beste.

I tillegg til kriseteamet, er brannvesenet og ambulanse på stedet når Bianca kom dit. Hun får beskjed om at hun kan få komme bort å se sønnen, men de anbefaler henne å ikke gjøre det, da det kan forstyrre behandlingen av ham.

– Så jeg sier «greit, bare gjør det dere må, men jeg må være med ham på sykehuset». Det var greit, så lenge jeg lovte å holde meg rolig. Jeg ble slengt inn i et helikopter, og under beina mine lå Ørjan. Det var en surrealistisk situasjon.

En fatal feilvurdering

Så langt er det Bianca som forteller om ulykken. Grunnen til det er ganske enkel: Ørjan husker ingenting fra selve hendelsen, og lite fra tiden etter.

Han husker imidlertid hendelser fra timene før det fatale skjedde. Da Ørjan kom tilbake fra sykehuset etter å ha gipset fingeren, var det russetid og festing som stod på programmet.

Men én av aktivitetene denne dagen fikk uante konsekvenser.

 – Vi fant ut at vi skulle kaste egg, gjenforteller Ørjan.

Flere i russekullet satte seg i russebilene og kjørte på fylkesvei 705. Det var musikk, latter og generelt god stemning. Men så skjer det fatale. Under eggkastinga faller Ørjan ut av bilen i fart.

– Hadde det ikke vært for den brukne lillefingeren min, tror jeg kanskje at jeg kunne klart å holde meg fast.

I det han faller ut treffer han sidedøren og blir kuttet opp over magen. Ørjan treffer bakken knallhardt med et smell, og får bilens vekt oppå skulderen når et hjul kjører over ham. Han triller bortover veien og blir liggende.

– Ingenting av dette husker jeg noe av, sier Ørjan. 

Lam i armen

Det neste han husker er at han befinner seg på sykehuset. Men dette minnet er ikke fra samme natt som han ankommer sykehuset. Heller ikke dag to. Ei heller dag 3. 

– Jeg husker egentlig ingenting fra den første uka. Jeg har noen vage minner fra en ukes tid etter ulykken, men egentlig er store deler av den første måneden helt borte.

 – Er det vanskelig å snakke om dette?

– Nei, det går bra det, svarer Ørjan kontant, før han fortsetter:

– Altså, arma blir jo lam, men da jeg innså det tenkte jeg at «det må bare bli sånn». Det er ikke noe vi kan gjøre noe med, egentlig. Og så er jeg glad for at det var meg og ikke noen andre kompiser som ble utsatt for dette. Hvis noen av dem hadde falt ut og dødd, så hadde det vært verre enn at jeg har en arm som er lam.

– Du kjenner ikke noe på noe bitterhet?

– Det er klart det er litt kjipt, selvfølgelig, men det som har skjedd, har skjedd.

 – Hva tenker du når du hører at Ørjan sier det, Bianca?

– Jeg er imponert. Men jeg er ikke overraska over at han har den holdningen, for Ørjan er en positiv gutt.

Bestemor Christin Silderen tilføyer:

– Han er den mest positive og modige gutten jeg vet om. Og jeg er sjeleglad for han kan sitte og fortelle om dette i dag, for i starten var jeg helt sikker på at jeg måtte stelle to graver på kirkegården, sier Silderen og sikter til datteren Ronjas bortgang i 2017.

Alvorlige skader

Vi spoler tilbake til ulykkesnatta igjen. Kl 03.12 skriver politiet følgende i en oppdatering i sin pressetjeneste:

«Den skadde er flydd til St. Olavs sykehus med helikopter. Han er utenfor livsfare. Det er snakk om en ung mann som var passasjer i en russebil. Han har falt ut av bilen i fart og pådratt seg skader av fallet. Vi ivaretar vitner og andre som har behov for oppfølgning. Pårørende er varslet» lød politiets oppdatering.

Samtidig, inne på St. Olavs hospital, foregår det intensiv behandling av 17-åringen. Fallet har gitt ham omfattende skader.

– Etter at jeg falt ut ble jeg truffet av en bildør som flerret opp magen min helt inn til det siste laget før man kommer til organene. I tillegg ble armen min kjørt over, forteller Ørjan.

Kunstig koma

Til tross for skadene var Ørjan ved bevissthet umiddelbart etter ulykken, men fordi hodet også hadde fått seg en kraftig trøkk, besluttet legene å legge ham i kunstig koma. Et hodetraume kan nemlig føre til hevelse eller blødning i hjernen, som øker trykket inne i hodeskallen. Ved kunstig koma senkes hjernen aktivitet, og man reduserer sjansen for skadelige hevelser.

Før legene la ham i kunstig koma, hadde Ørjan ligget på asfalten og ropt etter Bianca, har han blitt gjenfortalt i ettertid.

– Han var i tydelig store smerter, sier Bianca.

 For henne skulle timene etter ulykken oppleves som en eneste stor tåkedott.

– Det var noen timer der vi var helt uvitende om noe som helst. På sykehuset blir man heldigvis tatt imot på en kjempegod måte. Du får en sykepleier som er der med deg hele tida, og som tar vare på deg.

– For hvilken pris?

Den første beskjeden hun fikk var at «det virker som at dette gikk bra. De har sydd sammen magen hans. Han har en hodeskade som vi foreløpig ikke vet så mye om, men resten av kroppen virker grei.».

Det skulle imidlertid vise seg å være en sannhet med modifikasjoner at det gikk «bra». Han hadde riktignok tjuvflaks siden han levde, og tilsynelatende ikke hadde noen indre blødninger eller andre skader.

– Da han først våknet opp kjente jeg på enorm lettelse over at han levde. Men Ørjan var i så voldsomt delirium at han skjønte jo ingenting. Han bare lå der og kauka. Så da var det litt sånn «ok, han lever, men for hvilken pris?», sier Bianca.

Klarte ikke holde styr på ham

Ørjan hallusinerte. Han visste ikke forskjell på opp og ned, på drømmer eller virkelighet. Mye skyldtes nok de mange medisinene han fikk. 

– Jeg visste ikke om han var til stede i det hele tatt. Vi fikk ikke ut noen ord av ham. Han bare hyla og kasta opp. 

Så ille var det, at legene slet med å få kontroll over pasienten.

– Han var krakilsk, og han er jo en stor gutt, ikke sant. Så de klarte ikke å holde styr på ham.

Tilstanden Ørjan var i, var såpass alvorlig at legene bestemte seg for å legge han tilbake i kunstig koma.

Legene forklarte at når man har slått hodet såpass kraftig, kan det ta flere dager før man ser utvikling.

– Det er klart vi var nervøse, sier Bianca.

Tok eksamen i Japan

Da Ørjan våkna skikkelig for første gang, var det lillefingeren han trodde han befant seg på sykehuset for.

– Ørjan mente at helsevesenet i Norge var det verste. «Faens helsevesen, de har tatt av meg alle klærne bare for en lillefinger. Hva faen er dette? Her kommer jeg for å fikse fingeren, også blir det bare verre? Hånda er vond, magen er vond, det er vondt over alt», utbrøt han. Han var illsint, sier Bianca.

Forvirringen eskalerte.

– Det var jo elleville tilstander i en periode. Han så veldig mye rart, og opplevde mye rart.

Ørjan hadde blant annet vært i Japan og tatt eksamen, kunne han fortelle. Men ikke alt han sa var vrøvl.

– Når man bare ligger på et sykehusrom, uten noen form for ytre stimuli, blir du lydhør. På et tidspunkt påstod Ørjan hardnakket at det satt en selbygg to rom lenger ned i gangen på sykehuset. Det verste er at han hadde rett, ler Bianca.

Galgenhumor

Noen uker etter ulykken ble Ørjan sendt til Oslo med ambulansefly. Bianca var med. I Oslo skulle spesialister undersøke Ørjans arm. Det viste seg at skadene var mer alvorlige enn først antatt.

– Den turen var helt forferdelig. Det var bare meg og han, og han var helt ute. Han påstod alle slags rare ting, som for eksempel at «Big mama» satt og kikket på ham. Han var redd og ville ut av rommet. Han påstod også at det satt en asiatisk unge på magen hans. Han hevdet også at han hadde vært i begravelsen til en kompis to ganger. Alt dette opplevdes helt virkelig for ham. Jeg måtte ringe kompisen og få ham til å bekrefte at han fortsatt levde.

I dag kan de le av disse episodene. Og når sant skal sies har humor hele tiden vært en viktig ingrediens på Ørjans vei tilbake til livet.

– Galgenhumor har vi hatt hele veien. Ørjan gjorde for eksempel noe så drøyt at jeg nesten ikke vet om jeg kan si det. Da han fikk besøk av en kompis en dag på sykehuset, latet han som at han hadde blitt satt veldig tilbake mentalt sett. Kompisen ble så brydd at jeg fikk helt vondt i hjertet, sier Bianca, før både han og Ørjan ler.

Når Ørjan ankommer «avdeling for ervervet hjerneskade» på Lian, begynner han å komme litt tilbake til seg selv. Da har det gått én måned siden han falt ut av russebilen.

– Det var nok den miksen av hodeskaden og medisinene jeg fikk som gjorde meg så forvirret de første ukene. Jeg var kraftig forslått og hadde et hukommelselsestap. Da jeg begynte å trappe ned på medisinene mens jeg var på Lian, ble ting bedre, sier Ørjan.

Usikkert hva som skjer med armen

Både under oppholdet på Lian, og i tiden etter, har Ørjan gjennomgått omfattende opptrening. Mye har blitt bedre. Men armen, den er fortsatt lam.

– Flere nerver ble revet av i ulykken. Det har ført til at jeg ikke har noen følelse i den, bortsett fra noen steder fra albuen og oppover. Der kan jeg kjenne bitte litt, sier han.

 – Hva er planen for armen din?

– Jeg skal i hvert fall ha den i to år, for det er et håp om at nervene kan gro. Men det håpet er veldig lite – ifølge legene er det bare 2 prosent sjanse for at det skjer. Hvis det skjer, vil det kunne gi meg noe funksjon i armen, sier Ørjan og fortsetter:

– Jeg har ikke helt bestemt meg for om jeg ønsker å beholde armen, selv om det skulle bli litt funksjon i den. Den vil uansett ikke fungere som før, og jeg merker jo at det er tungt å bare ha den hengende på kroppen.

– Hvordan har det vært å forholde seg til at du mista funksjonen i armen?

– Det har gått bra, egentlig.

– Det har det?

– Ja, jeg må jo bare finne ut nye løsninger på ting, sier Ørjan optimistisk.

– Enkelte kunne kanskje falt inn i en depresjon og slitt med å forsone seg med realitetene. Hvordan får du til å beholde din positive innstilling?

Ørjan humrer. Virker nesten som at han synes spørsmålet er rart.

– Jeg har prøvd helt til jeg har fått til ting, og hvis jeg ikke får til ting, spør jeg om hjelp. Det som har skjedd får jeg ikke gjort noe med, så da er det ingen vits i å sutre om det, sier Ørjan, som fylte 18 år i november.

Valgte å fortsette studiene

Før sommeren gikk Ørjan bygg- og anleggsteknikk på Selbu Vgs. Til tross for at han nå er lam i den ene armen, valgte han å fortsette studiene – nå på Stjørdal.

– Det er mye forskjellig man kan gjøre innenfor anlegg. Du kan kjøre maskin, eller få kontorjobb. Jeg har ikke helt bestemt meg for hva det er jeg ønsker å gjøre.

 – Du kjenner altså ikke på en følelse av at noen drømmer er knust?

– Nei, smiler 18-åringen.

– Det høres nesten ut som at denne situasjonen har vært verre for deg, Bianca?

– Altså, når han er så positiv må jeg bare slenge meg på det. Hvis han klarer å gjøre det han skal, så er jo det supert. Også er jo jeg også litt sta, så jeg driver ikke og hjelper ham med ting som han klarer selv.

På Lian hadde Bianca og Ørjan konkurranser der de skulle utføre oppgaver med bare én hånd.

– Jeg måtte gi opp ganske fort. Det tok ikke lang tid før jeg hadde juksa meg til å bruke den andre hånda, humrer Bianca.

Konsekvensene av hodeskaden kjenner man foreløpig ikke fullt ut. Ørjan har riktignok tatt kognitive tester som han scoret veldig bra på, men han merker at han blir fortere sliten enn før. Og søvnbehovet er større enn i tiden før ulykken.

Alkohol har han fått forbud mot å drikke i 12 måneder etter ulykken.

– Akkurat det har gått bra, selv om mange rundt meg er ute og fester i helgene.

Nedturen som har uteblitt

– Denne saken satte seg på en måte i den kollektive bevisstheten til lokalbefolkningen i Neadalen. Har dere merket noe til det?

– Vi merka det mye da han lå på sykehuset. Da var det veldig mye omsorg og kjærlighet, sier Bianca før Ørjan legger til. 

– Da jeg fikk tilbake mobilen kom det meldinger fra alt og alle. Mange har lurt på hvordan det går, og hvordan jeg har det.

Enkelte rundt Ørjan har nok også vært bekymret for at han skulle bli deprimert etter ulykken.

 – Det forstår jeg at man kan frykte, for det kan jo skje, sier Bianca.

– Mange psykologer på sykehuset ville at jeg skulle ha det så vondt som mulig, hevder Ørjan og forklarer:

– De prøvde å pushe frem at dette skulle være så trist og fælt, men til slutt måtte jeg bare flire. Det går jo bra.

Nå har det gått et halvt år siden han falt ut av russebilen, og nedturen har ennå ikke kommet.

– Det jeg skyldes den positive grunnmuren han har, sier Bianca.

Roser vennene

– Du hadde jo flere venner rundt deg den natta ulykken skjedde. Har du snakka med dem i etterkant?

 – Jeg har snakka med flere av dem. De gjorde jo en kjempeinnsats den natta. De la meg i stabilt sideleie, og ringte ambulanse. Det er jeg veldig takknemlig for, forteller Ørjan.

Bianca supplerer:

– De som var i den bilen og i den situasjonen, håndterte det veldig bra. For du vet jo aldri hvordan du reagerer i en sånn situasjon. De kunne jo stukket av, men de tok det virkelig på alvor og gjorde det de kunne.

Tett dialog med skolen

I starten ga hun daglige oppdateringer til skolen, blant annet for å unngå at det skulle oppstå rykter.

– Jeg ønsket at de som gikk i samme klasse, og de andre på skolen, skulle få den samme informasjonen. Alt av oppdateringer jeg fikk, sendte jeg til Hilde (Andreassen, rektor, journ.anm.), sier Bianca og legger til:

– Videregående har vært fantastiske. De har håndtert dette kjempebra. De var flinke til å gi informasjon til ungdommene, og de ringte oss og sendte meldinger jevnlig.

Rektor Hilde Andreassen uttaler seg ikke konkret om denne saken, men sier følgende på generelt grunnlag om skolens krisehåndtering.

– Når kriser oppstår, har skolen en tydelig beredskapsplan og tiltakskort knyttet til den. Videre har vi en krisehåndteringsplan og varslingsliste. Når vi får melding om en situasjon eller hendelse, er det rektor som iverksetter plan(er) i henhold til hva som har skjedd. Enhver situasjon eller hendelse, er unik og hva det er behov for, vurderes i hvert enkelt tilfelle. Her er det viktig å lytte til familie, berørte elever og ansatte.

Tilbakeviser rykter

Til tross for at familien delte informasjon med skolen, har familien opplevd at det har oppstått både rykter og uriktige opplysninger av varierende grad fra andre hold.

– Men det er gjerne voksne folk som har funnet på noe. Ungdommene visste hele tida hvordan det gikk. Det vi visste, visste de, sier Bianca.

Hun har for eksempel fått gjenfortalt at enkelte har sagt at Ørjan var beruset da hendelsen skjedde. Men dette medførte ikke riktighet.

– Han hadde null i promille da han ankom sykehuset. Han hadde ikke rukket å hive seg på festen ennå da det skjedde.

– Jeg har også fått høre at det var jeg som kjørte, og at jeg kastet meg ut av bilen med vilje. Jeg har fått høre at armen lå igjen i grøfta, og at tarmene lå spredt ut over asfalten. Ingenting av dette stemmer, understreker Ørjan.

Noe å lære

Ørjan og Bianca tror det er noe å lære av denne ulykken, selv om de naturligvis skulle ha ønsket at prisen for denne lærdommen ikke måtte bli så høy. Til neste års russ har Ørjan en tydelig beskjed.

 – Ikke heng ut av en bil i fart. Det er ikke verdt det, sier han.

Mamma Bianca fortsetter:

– Jeg tror også det er lurt å ha eldre sjåfører i russebilene. For det er ikke enkelt å være sjåfør hvis du er 18–20 år. Det er ikke nødvendigvis så enkelt for dem å ha ansvaret for en gjeng russegutter som gjør akkurat som de vil. Det er et ansvar vi legger på noen som er for ung til å ta det ansvaret.

Har glemt hvordan det er

Selv om Ørjan for det meste klarer seg fint i hverdagen nå, er det ikke alt som er like lett.

– Jeg er litt redusert på grunn av hodeskaden. Det er noe som kan bli bedre over tid, men det er heller ikke sikkert.

– Hvordan ville det vært for deg hvis du ikke hadde blitt bedre?

– Det vet jeg ikke helt. Det har jeg egentlig ikke tenkt så mye på.

Når det gjelder armen hans har det allerede skjedd noe bemerkelsesverdig.

– Jeg har allerede glemt hvordan det er å bruke to armer, liksom.

Dette er nok det man gjerne kan kalle menneskekroppens overlevelsesmekanisme.

– Det er ikke slik at jeg tenker «nå skulle jeg egentlig ha brukt høyrearmen. Tvert imot er det slik at jeg tenker at jeg kun har hatt én arm hele livet. Når jeg ser tilbake på livet er det liksom ikke to hender som funker.

Allerede har han lært seg å knyte sko med én hånd, og han klarer så smått å skrive med venstrehånden.

– Men det blir ikke så fint, ler Ørjan før mammaen skyter inn:

– Du hadde ikke akkurat noen skjønnskrift før ulykken heller da.

Noe å glede seg til

Nå går Ørjan anleggsteknikk på Stjørdal. Han har norsk og samfunnsfag, og er på utplassering. Han blir fraktet med taxi til Stjørdal tre dager i uka.

– Det hjelper veldig at jeg har skole bare tre dager i uka, for da kan jeg slappe av de andre dagene. Det blir mye soving når jeg har fri.

Bianca har latt seg imponere over at sønnen valgte å fortsette skolegangen, til tross for alt som har skjedd.

– At han begynte på skolen i høst, og kjører maskin og slikt, det imponerer meg. Han kunne jo tatt et friår også, det hadde ikke vært unaturlig det heller. Men jeg er slett ikke sikker på om det hadde vært noe bedre.

Ørjan gleder seg nå til å ta førerkortet for personbil. Da med giring og andre funksjoner på venstre side, som følge av at høyre arm er lam.

– Statsforvalteren har godkjent søknaden min nå, så da kan jeg begynne på oppkjøring etter jul. Det gleder jeg meg til.

Reddet av blodpropp

Som følge av skadene han pådro seg, har Ørjan gjennomgått utallige operasjoner det siste halvåret. I en periode var det operasjoner så å si hver dag. 

– Da han kom til sykehuset virket det først som at det gikk ganske greit, men så ballet det bare på seg mer og mer. Blant annet måtte han skifte en blodåre. Og akkurat når det gjelder den blodåren så hadde han englevakt.

 – En av hovedpulsårene som går her sprakk, sier Ørjan og peker på halsen sin.

Og hvor ligger flaksen i akkurat det? Jo, det satte seg en blodpropp i åren som gjorde at han ikke blødde i hjel.

– Det er jo flere ting i denne historien som er helt sinnssykt når man tenker over det. Det var ikke hans tur, rett og slett, sier Bianca.

 Mottatt som en kjendis

Historien hans har også vakt oppsikt blant helsepersonell.

– Da vi reiste med ambulanseflyet til Oslo, var Ørjan nærmest en kjendis. Folk var helt starstruck over å møte gutten som overlevde å falle ut av en bil i 80 km/t. De hadde ikke hørt om et slikt tilfelle før. Hun ene hadde jobba i ambulanseflyet i 18 år og hadde aldri vært borti en slik sak.

Per Einar Uggen er truameansvarlig overlege ved St. Olavs hospital. Han vil ikke kommentere denne saken konkret på grunn av taushetsplikt, men sier følgende på generelt grunnlag: 

– Det kommer ikke mange pasienter som har falt ut av kjøretøy til traumemottaket på St. Olavs hospital. Høy fart medfører høy energi i ulykker, og det er ofte avgjørende at sikkerhetsutstyret er i bruk, og brukes riktig. Fall fra kjøretøy i fart medfører ofte alvorlige skader som kan ramme så vel hodet som kropp og armer og bein, sier Uggen til Selbyggen.

Har valgt å være åpen

For familien har det vært riktig å være åpen om situasjonen hele veien.

– Det er bedre å snakke om det, enn at folk bare tenker sitt uten å ha fakta på bordet, sier Ørjan.

– Vi har bestandig vært slik at vi snakker om alt. Hvis man har gjort noe dumt får man stå for det, men det er viktig å snakke om det. Det er ikke farlig, sier Christin.

– Føler du at du har fått et annet syn på ting etter det du har vært gjennom, Ørjan?

– Jeg vet ikke helt jeg, kanskje litt. Kanskje jeg er mer opptatt av å ta vare på dem som er verdt å ta vare på. Det har jo betydd mye å ha familien rundt meg, selv om vi har blitt lei av hverandre innimellom, smiler Ørjan.