For noen år tilbake var hun den unge, friske stemmen og en av lytterfavorittene på Nea Radio. Men så ble det stille. Hvor ble det av deg, Maiken Gjærevold Woldseth?
– Etter at jeg gikk ut musikklinja på Ole Vig VGS, tok jeg en pause fra videre utdanning. Det såkalte friåret ble et svært hektisk år. Foruten jobben i Nea Radio, kjørte jeg post, jobbet på COOP og var lærervikar, og neste høst ventet studier i Trondheim.
Hva studerte du?
– Først tok jeg et realforkurs til et ingeniørstudium og begynte på materialteknologi. Etter ett og et halvt år fant jeg ut at det ikke var min vei, jobbet en periode i en klesbutikk og søkte meg deretter inn på sosionomutdanninga på NTNU. Etter tre år var jeg ferdig utdannet sosionom og var så heldig å få meg jobb som saksbehandler på Helse- og velferdskontoret i Trondheim kommune. Samtidig var jeg leder for Røde kors Omsorg i Sør-Trøndelag og frivillig visitor for innsatte på fengslet på Tunga. Det siste var veldig lærerikt og ga meg utrolig mye.
Som hva da?
– Jeg lærte at alle fortjener en sjanse, og at vi kanskje er for kjappe til å dømme. Når vi har gjort noe galt, skal vi naturligvis straffes for det, men samtidig bor det mer i folk enn vi vet. Alle har sin historie, og de som havner i fengsel har ofte med seg en tung bagasje. Sjølmordfrekvensen er ganske høy i norske fengsler, og at det kommer noen utenfra som viser omsorg og respekt tror jeg kan bety mye. At de jeg var visitor for satte pris på besøkene og gledet seg til jeg skulle komme er det ingen tvil om.
Men så tok livet en ny vending?
– Jeg møtte han som skulle bli mannen min i 2014. Vi ble foreldre til Leah i 2018 og Hedvig ble født på juni i år. Etter å ha bodd på Stjørdal og i Trondheim noen år, kjøpte vi oss bolig i Botnlia og flytta til Selbu i fjorsommer. Nå skal vi bygge oss hus på Botn Hill.
Hvordan er livet som småbarnsmor?
– Det koselig og givende, men jeg må også være ærlig å si at det kan være krevende og tøft. Samtidig lærer jeg veldig mye om meg selv. Før trodde jeg at jeg måtte ha minst ti timers nattesøvn for å fungere godt, men nå har funnet ut at jeg klarer meg med fem. Videre har jeg bestandig ansett meg selv for å være en utålmodig person, men innser nå at jeg har mer tålmodighet enn jeg trodde. Så jeg møter meg nok sjøl i døra noen ganger, ja.
Hvorfor flytta du tilbake til Selbu?
– Enkelt og greit fordi jeg selv hadde en veldig god oppvekst her, og fordi jeg vil at barna mine skal få oppleve det samme. Selv var jeg aktiv i musikk og håndball og vet hvor mye sunne og gode fritidsinteresser betyr i oppveksten. Nærheten til besteforeldre er også et stort pluss, og jeg er overbevist om at Selbu blir et trygt og godt sted for oss. Med sitt sterke engasjement for lokalsamfunnet har mamma og pappa vært de store idealene for meg. Jeg håper å kunne gå i deres fotspor når det gjelder frivillig innsats i lag og organisasjoner.
Har du ingen bekymringer?
– Jo, i hvert fall en, og det er at jeg ikke har noen jobb å gå til når mammapermisjonen går ut i februar. Det er få ledige jobber her i Selbu. Jeg har søkt på noen, men er ennå ikke kommet i betraktning. Det jeg blir mest skuffet over er når jeg ikke får noe svar på søknadene mine i det hele tatt. Jeg har ikke gitt opp håpet ennå, men kanskje må jeg se meg om etter en jobb utenfor Selbu.
