– Lykken finner du inne i deg selv; i ro og tilfredshet med de små og nære tinga

– Hvor er du nå, Maja Horven?

– Nå er jeg på Vollavollen i Litjhendalen. Det er setra som tilhører Græslivollen, garden som samboeren min, Lars Petter, og jeg har overtatt.  Det har ikke vært seterdrift på over 100 år her, men nå er det sjette sommeren jeg prøver å setre på gammeldags vis.

– Hva vil det si?

– Det vil si at jeg har med meg to kyr som mjølker ca. 50-60 liter i døgnet. De første somrene mjølka jeg kyrne ute, men nå mjølker jeg dem med en elektrisk mjølkemaskin inne i fjøset. Jeg lærer noe nytt hver sommer, og det er store forbedringer siden jeg starta i 2021. Vegen her blir til mens jeg går.

– Hva gjør du med melka?

– Den siler jeg og separer straks etterpå, mens den ennå er varm. Separerer betyr at jeg skiller ut fløten fra melka. Av melka lager jeg tjukkmjølk og av fløten rømme og nå også skikkelig setersmør. Svigerfaren min satte opp et nytt lite fjøs med plass til to-tre kyr her i 2022. Han har lenge hatt tanker om å sette i gang seterdrift i Litj-Hendalen igjen, så jeg føler at jeg har hele svigerfamilien med meg i dette prosjektet. Også familien min hjelper gjerne til her oppe, både med bygging av diverse, med setercafé og mjølking om det trengs.

– Får du avsetning på seterproduktene dine?

– Det kommer mye folk innom, og da serverer jeg nystekte seterlapper stekt på vedfyrt takke utendørs og bålkaffe. De er selvfølgelig laget på egen tjukkmjølk og rømme. Jeg er opptatt av å bruke skikkelige råvarer. Det blir flere og flere som vet om oss og som bestiller det de ønsker å kjøpe på forhånd. Smøret er en veldig populær vare, og det jeg leverer blant annet til restauranten Saga i Trondheim. Det er strenge kvalitetskrav til setersmør, og jeg er litt stolt av at jeg klarer å oppfylle de. Nytt for året er at vi skal få til en avtale med Ann-Ingeborg i Per Hansagarden slik at produktene mine kan kjøpes på den selvbetjente gårdsbutikken Græslibua.

– Du sier «oss». Er det flere som er med deg på setra?

– Lars Petter og jeg har tre gutter i alderen 9 til 3 år. Det er Oddmund, Ingar og Lars, og de har jeg hatt med meg hele tida. Eldstemann begynner å murre litt før vi drar og lurer på om vi ikke kan finne på noe annet denne sommeren. Men så snart vi er der, blir det som regel bra. De er ute og leker hele dagen, bader og fisker i elva og leker seg i bekken. Du aner ikke hvor fint det er på Vollavollen i Litjhendalen.

– Nei, kan du beskrive det?

– Selve setervollen består av store, grønne sletter der graset vokser fritt og de to kyrne beiter. På den ene sida av vollen renner elva og på den andre sida bekken. Elva bukter seg så stille og fint gjennom grasslettene, det er som å se et sølvbånd slynge seg utover. Det eneste vi hører er susen i fra elva og fjellene omkring og fra bekken som bruser.

– Er det bare idyll?  

– Nei, når jeg tenker tilbake, var det helt «tullåt» å starte med det her. Det har vært oppturer og nedturer, som for eksempel da det kom jord i mjølka og jeg slet og dro den tunge separatoren med bare nevene. Jeg hadde ingen erfaring fra seterdrift og måtte lære meg alt fra botn; hvordan jeg skulle separere, lage tjukkmjølk og rømme og kinne smør. Men etter hvert som jeg begynte å få mer oversikt og kontroll, begynte jeg å kjenne på mestring. Når du starter med noe helt nytt, er det en veldig god følelse.

– Hvordan fikk du ideen egentlig?  

– Som ganske ung var jeg med ei venninne til ei seter i Vingelen, der det er et ordentlig fint setermiljø. Kanskje var det der interessen starta. Men jeg elsker gründergreier, og det å prøve noe nytt. Samtidig er jeg opptatt av å løfte frem kunnskap og tradisjoner slik at de ikke forsvinner. Det ligger mye bærekraft og sjølforsyning i det å utnytte de rike utmarksresursene gjennom beiting og setring. Det synes både jeg og Lars Petter er veldig viktig å ta vare på.

– Hva jobber du med utenom gårdsdrifta og setringa?

– Jeg er utdannet barnehagelærer og jobber i barnehagen i Tydal. Jeg har fire ukers ferie og så får jeg permisjon uten lønn i to uker til. Hjemme på gården produserer vi ca. 350 tonn melk i året, og i utgangspunktet er det jobb nok for oss begge. Men rent økonomisk er vi avhengig av at en av oss har en inntekt utenom gården.

– Om seks uker begynner det å bli mørkt om kveldene. Alene med guttene høyt til fjells og langt fra folk; hender det at du er redd?

– Da jeg var yngre var jeg en skikkelig pyse, overtroisk og veldig mørkredd. Men jeg har jobba mye meg sjøl, og nå er det sjelden jeg føler på frykt. Dette er jo egentlig det tryggeste stedet på jord. Lars Petter er også mye her. Det er ekstra trivelig når vi er her hele gjengen.