– Lokale media og god journalistikk har aldri vært viktigere enn nå

– Hvor er du nå, Jon Håkon Slungård?

– Nå er jeg hjemme på Frigården i Lånke der jeg bor sammen med barna mine, Synne på 17 og Magnus på 13. Vi har nettopp kommet hjem fra byen der vi har vært og byttet inn julegaver. Som tenåringspappa er jeg inne en hektisk periode i livet. Synne går barn- og ungdom på Ole Vig nå og er opptatt med skole, lekser og jobb. Men Magnus sørger for at jeg ikke har noen fritidsproblemer.

– Det høres ut som han er lik sin pappa?

– Ja, de påstår det, både i skinn og sinn. Jeg er fotballtrener for laget hans, og nå har han fått lurt meg med på skyting også. Disse ukene er det skyting mange kvelder i uka foran vinterens store mål, innendørs landsskytterstevne i Stjørdalshallen. Sommerens store mål er landsskytterstevnet i Kongsberg, der vi etter planen skal delta begge to.

– Som ung var du en lovende skiskytter; hvor langt drev du det?

– Jeg vant hovedlandsrennet som 15-åring, og det ble noen pallplasseringer i Norgescupen for juniorer. Etter ungdomsskolen i Tydal begynte jeg på skigymnaset i Meråker, men motivasjonen for å satse forsvant etter hvert. Det var så mye annet som fristet.

– Med far Nils som initiativtaker og primus motor, fikk friidretten en oppsiktsvekkende oppblomstring i Tydal på åttitallet. Hva kan du si om det?

– Det var kjempeartig. Vi var en hel hop som dro rundt på stevner i Trøndelag hele sommeren. Jeg tror Tydal var en av de klubbene som hadde flest deltakere på den tida. I Åsgrinda var vi tre jevngamle gutter som sprang, hoppet høyde og var i aktivitet hver eneste dag. Det var Jo Ketil Valli, Erik Borge Skei og jeg. Rundløypa rundt boligfeltet var ca. 1 kilometer og hadde to saftstasjoner, den ene hos Maren og Birger Aas og den andre hos Ragnhild og Johan Aas. I hele tatt var den eldre garde i Åsgrinda en stor del av oppveksten min. At de brydde seg og fulgte med oss betydde mye den gangen.

– Har du beholdt kontakten med Erik og Jo Kjetil?

– Erik flyttet fra Tydal da vi gikk i fjerde klassen og Jo Ketil da han skulle begynne på skolen. Men Jo Ketil var i Tydal og besøkte bestefaren sin nesten hver eneste helg, og hvis ikke, dro jeg og besøkte han i Selbu. Vi var forlovere i hverandres bryllup og faddere til hverandres barn. Det er et vennskap for livet. Men apropos friidretten må jeg fortelle at «sjøla» var temmelig nervøs for at det skulle gå ei glassrute eller to da vi drev og kasta diskos og spyd i hagen. Det var idrett først og sist. Av alle ting drømte jeg om å bli fotballreporter, og det var trolig derfor jeg endte opp som journalist.

– Når og hvordan begynte det?

– Det begynte da jeg gikk på skigymnaset og videre tok grunnfag idrett i Meråker. Jeg fikk høre at de trengte frilansere i Meråkerposten og meldte meg. Det ble avgjørende for yrkeslivet mitt. Etter militæret fikk jeg jobb i Selbyggen, der jeg var fra 1998 til 2004. Deretter var jeg redaktør for lokalavisa Vigga på Dovre ett år før jeg begynte i Malvik-bladet som allerede da hadde et nært samarbeid med Stjørdalens Blad der jeg begynte i 2011. Først som nyhetsredaktør der, senere for begge avisene. I 2018 ble de to lokalavisene slått sammen, og etter en omorganisering i 2023, ble jeg samfunnsredaktør i Bladet. Da sjefsredaktøren i Bladet sa opp stillingen før jul, ble jeg konstituert som redaktør.

– Nå er stillingen som ny sjefredaktør lyst ledig. Kommer du til å søke?

– Jeg har fått prøvd det nå, og vet hvor utrolig mye som kreves. Å være redaktør i en lokalavis er mer eller mindre en livsstil, men det er jeg godt vant til etter snart 30 år i bransjen. Men samtidig er jeg kommet til et stadium i livet da familie, venner og fritidsaktiviteter betyr veldig mye. Men jeg kommer nok til å søke.

– Hva tenker du om digitaliseringen og framtida for papiravisene?

– For ti år siden tenkte jeg at papiravisdøden ville komme forholdsvis raskt, men der tok jeg feil. Bladet nådde et rekordopplag på ca. 8500 abonnenter i fjor, og ca. halvparten av dem er på papir. Vi kommer ut med papiravis tre ganger i uka, og alle de 11 journalistene produserer fortløpende på nett, men det aller meste blir også publisert på papir. Slik det ser ut nå, tror jeg det vil gå noen tiår før «Generasjon nett» overtar og papiravisa kan legges ned.

– Det er hard konkurranse i avisbransjen. Hvordan er situasjonen på Stjørdal?

– Der er det mange om beinet; når Stjørdalsnytt, Malvik-nytt, Adressa, Meråkerposten, Trønder-Avisa, NRK, Nea Radio og vi konkurrerer om abonnentene og på det samme annonsemarkedet, sier det seg selv at det blir knallhardt. Når vi likevel klarer oss bra, tror jeg det er fordi vi er tett på leserne, at de har tillit til oss og at vi skriver om ting som opptar dem.

– Kan du nevne eksempler på det?

– Den politiske dekningen og Bladets satsing på livesendinger er to suksessfaktorer, men enda viktigere er tilliten. I ei tid da de sosiale mediene peprer folk med sant og usant og mye går under radaren, er etterrettelig og kritisk journalistikk viktigere enn noensinne; for demokratiet og for samfunnsengasjementet. Avisa må også være gjenkjennbar som lokalavis, og vi må alltid være på jakt etter de gode historiene. Nå har Bladet gående en serie som vi kaller «Dette snakker vi ikke om.» Der har vi åpnet om tabubelagte temaer som eksempelvis sjølmord, alvorlig sykdom og ting vi sjelden snakker med andre om. Artikkelserien er blitt en umiddelbar suksess.

– En gang tydaling, alltid tydaling; stemmer det for deg også?

– Ja, det stemmer «gørrbra». Det er over tretti år siden sist jeg bodde i Tydal, men jeg er og blir tydaling. Derfor er jeg kjempestolt over at det henger en tydalsbunad i skapet mitt hjemme på Frigården.

– Hvem har sydd den til deg?

– Det er kjæresten min, Gunn Kari. Jeg var ikke tung å be da hun tilbød seg å gå kurs og sy den nye herrebunaden fra Tydal til meg. Så da jeg stolt kledde meg opp i denne på 17. mai i fjor, var det noe helt spesielt. Jeg prøver også å bruke så mye tid som jeg kan i Tydal og Selbu. Gunn Kari, familie, slekt og venner betyr mye.

– Til slutt; har du noen god historie og servere oss i Selbyggen?

– Det er nok ikke alle historiene som egner seg på trykk; men jeg kan ta en fra barndommen i Tydal: Jeg og noen flere, mulig det var Erik og Jo Kjetil, prøvde oss som grønnsakselgere i nabolaget. Det gikk bra, helt til «sjøla» fikk rede på at vi solgte bær og grønnsaker som vi hadde rasket med oss fra naboenes hager. Det er mulig de visste det allerede da, men vi måtte uansett gå runden i nabolaget og levere tilbake pengene. Og så må jeg nevne hunden til Ragnhild og Johan Aas, han Prikk. Han var en racer på fotball, og det var ikke få ganger vi hentet han når lagoppsettet på plena til Klas Sollien ikke endte med like lag.